Ankor Wat

Vi begynte kl ni om morgenen og hadde bestilt guide og tuk-tuk sjåfør kvelden før, så nå skulle Ankor Wat erobres!!
For de som ikke vet det så er Ankor Wat et av verdens åttende underverk, og en samling med templer og palasser som kan få en traust normann til å miste pusten mer enn en gang. Ankor var hovedstaden i det mektige dynastiet til Khmerene fra den 9. århundre til det 14. Det ble bygget i løpet av en periode på 300 år og både arkitetur og religion forandret seg i disse årene (fra hinduistisk til å bli buddistisk) 90% av Khmerene er fortsatt buddistiske i dag, og Ankor er fortsatt en hellig plass.

Ankor Wat

Vi besøkte Ankor Wat først, som er hovedtemplet som hele komplekset er oppkalt etter. Wat'et er det best bevarte og det var fint å se dette først, for da forsto vi virkelig hvor fantastiske detaljert resten av de andre templene var også. Bygningene har utstmykninger og utskjæringer som egentlig er en stor historiefortelling. Vanskelig å beskrive hvor mektig det føltes der...

Neste stopp var Ankor Thom, som var selve hovedsetet. Innenfor bymurene på 3 x 3 km bodde det en million mennesker. Byggemassene her var falt sammen mer, og mindre bevart fra naturens side, enn selveste Ankor. Man blir ikke mindre imponerende for det.

Nonne som mediterer i templet

I ly et kortvarig regnvær inntok vi en lunsj før det bar ut på tur igjen. Tuk-tuk sjåføren, guide og to hvite turister. Vi ankom den siste turistattraskjonen, og den viste seg å være den aller beste. Ta Prohm er mest kjent for innspillingen av filmen Thomb Raider, og etter å ha vært der sitter man igjen med at stedet er et helt spesielt og magisk. Tempelet ble opprinnelig bygget til kongens mor (ikke spør meg hvilken konge..) og er lite i forhold til de andre templene. Naturen har hersket og mye er ødelagt, og som Siv sa, "naturen tar tilbake" Det vokser trær over alt, og de slynger seg rundt ruiner og murvegger som ormer. Massive steinblokker ligger hulter til bulter, og dyreskrik og summing av insekter gjør dette nesten til en Indiana Jones- opplevelse.

Ta Phrom, helt trollsk...

Etter middag på kvelden dro vi til nattmarkedet i byen. Der hadde vi hørt om fiskemassasje og bestemte oss for å prøve ut det. I et basseng på ca 2 x 2 meter, er det en stim med fisk som spiser død hud av beina til folk. Når de ser bein komme ned, stimer de i flokk bort til beina og begynner iherdig å arbeide. Følelsen er helt merkelig og er vel noe av det rareste som jeg har gjort hittill. Kanskje det kan beskrives som spisse sugekopper som suger seg fast til beina??
En bra avslutning på kvelden var det i alle fall.

Her smilte vi faktisk,
men i løpet av seansen hadde vi mange rare ansiktsuttrykk...

Fra Mekong til Kambodsja

Vi fant ut av vi skulle være litt "flokkdyr" og gjøre som mange andre turister gjør i Saigon, nemlig ta båt oppover Mekong elven til Phnom Penh, hovedstanden i Kambodsja. Vi trodde nemlig at båt var båt, og valgte til og med å betale ekstra for å overnatte på et flytende hotell slik at vi skulle få oppleve mest mulig av Mekong. Det viste seg raskt at informasjon fra turselskapet ikke var veldig bra, og den første dagen kjørte vi buss i over sju timer til sammen, og var ute i båt bare et par timer. Innholdsmessig var første dagen bestående av et besøk på en kokos-fabrikk som laget godterier av diverse typer, og et stopp med lunsj på ei øy inne i Mekongdeltaet. Der hadde vi muligheter til å spise elefantøre-fisk, men etter at noen viste oss det irr-grønne vannet som fisken suste rundt i, så det ble bare med tanken. På kvelden ble vi fraktet til et flytendehotell ved elvebredden, og hadde et luftig måltid med god mat og lyset fra havnebyen Chau Doc, så dagen endte tross alt veldig bra. Det ble ei varm natt på båten/hotellet, og det gikk opp for oss hvor utrolig bortskjemte vi hadde blitt med aircondition...:)

Ved det flytende hotellet.

Andre dagen oppover elva var heldigvis mye og det virket som vi skulle fraktes med en slow-boat hele veien inn i Kambodsja, som brosjyren hadde lovet. Vi var full av optimisme. Forøvrig inneholdt dag to par attraksjoner som ikke er verdt spalteplass. Elva gikk i smale sund og mellom øyer og land, og åpnet seg vidt på grensen til Kambosja. Avstand mellom fastland på hver sin side av elva ble relativt stor. Oppigjennom elva har vi sett mye rart. Mekong blir brukt til det meste, såpass har vi skjønt. Kuer og mennesker badet om hverandre, toalett er en selvfølge, og fisking og opptaking av sand ble gjort over alt. Og en kommentar i Lonely Planet om elva sier det meste. Om du ikke har jernhelse og er oppvokst i nærheten av elva, så bader du ikke der...


Det gikk som smurt å få visum og krysse grensen til Kambodsja, så enkelte fordeler er det å reise i flokk. Det var en liten nedtur at vi måtte reise den siste biten i en overfyllt liten minibuss med små maur kravlende rundt på kroppen og med for liten plass til å røre på seg for å klø. Et og et halvt døgn etter vi startet på turen var vi vel framme i Phnom Phen, varme, klamme, gjennomsvette, slitne men veldig glade for
å være framme i hovedstanden. Turen oppover elva Mekong var en opplevelse.

På kvelden, fortsatt noe dovne etter turen, men etter en fantastisk dusj, tok vi tuk-tuk til en enda mer fantastisk resturant i byen. På en tapasresturant nede ved havna fikk vi helt fantastisk mat, akkompaniert av avkjølt rødvin (ja den må faktisk være det i denne varmen...) og spansk musikk. Vi spiste og skravla i flere timer og var noen av de siste som gikk. Da vi kom tilbake på hotellet maste Siv om fotmassasje, og 40 kroner fattigere og en time senere, var vi nærmere i koma, enn våken tilstand. Helt i ørska bare stupte vi i seng. Det er verdt å nevne at vi synes folket her, Khmerene, er veldig godhjeta, vennlige og gjestfrie, og bortsett fra mas om tuk-tuk, så er vi imponerte over hvor hjelpsomme de er.. Det er smil overalt hvor vi snur oss.

1 mai ble feiret høvelig med god mat og godt drikke. Dagen ble også en dag med mye ettertanke og grusomme bilder. Vi besøkte nemlig Toul Sleng. Dette var opprinnelig en skole, men Pol Pot gjorde det om til et fengsel og et torturkammer. I dag er det museum, med bilder, hodeskaller og gjennværende turturinstrumenter. Historien er grusom og som det sies flere steder.. "vi må aldri glemme".
Vi fortsatte turen til "Killingfields", der Pol Pot myrdet enda flere mennesker. Noen kjenner sikkert monumentet som inneholder 8000 hodeskaller. Vi gikk rundt flere massegraver på et relativt lite område. Ufattelig, men likeså virkelig.

Killingfields, og monumentet med 8000 hodeskaller

Etter et meget kort besøk i hovedstaden blir det busstur til Siem Reap, der Ankor Wat, et av verdens største underverker venter på oss....

Saigon

Det siste døgnet i Hanoi ble innholdsrikt, både med besøk til skredder (Siv fikk sydd seg tre kjoler). Siste kvelden skulle vi gå på kino, men da vi kom fram til kinoen etter en svett og lang fottur viste det seg at kinoen stengte kl.20.30, så det ble bare et besøk på en restaurant/bar istedet. Vi ble oppvartet av en svært blid og sympatisk kelner som ikke visste hva godt han skulle gjøre for oss. Men han var en liten vimsekopp, så da vi skulle gå og la igjen tips på bordet, snudde heldigvis Siv seg for å følge med at han faktisk så pengene og gikk for å hente dem. Men det gjorde han ikke, han svimet rundt og plutselig snek det seg inn en fyr fra gata som strenet rett bort til bordet der vi hadde sittet, han tok tipspengene og var på vei til å stappe dem i lomma...Men han skvatt bra da jeg rykket pengene ut av hendene på han. Tror ikke han så den komme, og etter å ha levert tipspengene til den blide svimepetter kelneren, hadde vi oss en god og lang latterkule. Ansiktsuttrykket til tyven idet han blir overrasket av den minst 30 cm høyere superstrenge blonde dama som bare nappet pengene ut av fingrene hans var ubetallelig.

Etter tre netter i Hanoi, tok vi flyet til Ho Chi Minh City eller Saigon som byen heter for alle som faktisk bor her nede. Vi fikk flybilletter for 400 kroner ( bestilt dagen før), spiste nudler på flyet til 6 kroner (de var utsolgt for stekt ris) og kjørt drosje i over en halv time for 50 kroner. Så ja, det er relativt billig her, og pruting hører definitivt med til en del av spillet.

Vi spiser Pho (nudler på vietnamesisk) på flyet.

Må bare kommentere en ting i forhold til flyreisen. Den var faktisk en opplevelse. Hundre meter lang kø foran "gate"en, og vi tenkte med en gang at vi hadde god tid. Men den forsvant på 2 minutter og plutselig kom vi nesten for sent. Inne i flyet hadde vi regnet med det vanlige kaoset, slik man er vant til fra Norge, men neida, alle var på plass i setene sine på en to tre og alle satt i ro når de skulle sitte i ro, med setebeltet festet... Vi var skikkelig imponert! Vietnamesere kan virkelig dette med å organisere massene.

I Saigon bor vi i det typiske "turistdistriktet" og har funnet ut at her er det veldig fint. Større plass, mer orden i kaostrafikken (ja, her har de trafikklys til og med!) og det virker som det er en renere by også.. Hotellet er veldig rent og pent (nummer en på lista hittil). Siv som er selverklært dusjoman var veldig glad for å kunne innta badet på det nye hotellet. Sitat " Æ like å være rein, og det hadde vært knall hvis andre var det også" Siv lar seg stadig fascinere av alle som peller buser, både gamle og unga, totalt åpenlyst overalt, og hva de får seg til å gjøre med busene etterpå. Det knipses og det spises, veldig lite som forsvinner inn i et lommetørkle eller servietter. Stakkar.. hehe.. Jeg prøver å be henne ikke se jeg...
Vi har stort sett vandret rundt og sett på livet. Litt shopping og litt spising. Har vært skikkelige turister nå et par dager. Var på krigsmuseum på søndag, og kikket på Vietnams historie i krigssammenheng. Mandag var vi i Cu Chi Tunnellene, 2 timer med buss hver vei fra Saigon. Det er tunneller som VC-geriljaen gravde under jorda under vietnamkrigen, i tre lag. Vi fikk forsøke krype gjennom en tunnell, vel og merke i det øverste laget, der det er bredest og høyest, men selv der var det klaustrofobisk. Utrolig at det er mulig å bevege seg på enda mindre plass, enda lengre ned under jorda. Fikk også ta i øyesyn mange av de hjemmesnekra fellene VC lagde for å drepe/skade amerikanske soldater. Turen var en skikkelig gå-i-flokk-turist-tur, men interessant å ha fått det med seg.

Marthe kommer opp fra en av tunnellene i CuChi

Vietnam er notorisk når det gjelder kopiering, og dette fortjener sin plass i bloggen. Det sies at 90 % av all programvare i datamaskiner her er kopiert, og det er nok ikke bare i den bransjen det er sånn. Tror jevnt over at 90 % av alt man ser av merker (bortsett fra motorkjøretøy da!) er fake! Jeg har for eksempel akkurat kjøpt en Lonely Planet bok og den kostet meg litt over 30 kroner. Ikke brukt, men ny og kopiert.. hehe... At de ikke har brydd seg med å lage kopi av en ny Lonelyplanet bok, men faktisk massekopiert opp en brukt bok, med personlige beskjeder og merker er utrolig festlig. Kjekt med ferdigunderstrekde reisetips?!? Ellers har vi et utvalg av merkeklær, solbriller og klokker, som alt bare er jøggel.. Man får kjøpt dvd filmer for 5 NOK, musikk cd'er er enda billigere. Og programvare som koster flere tusen hjemme, selges for 8 NOK. Shoppinggatene her i Vietnam er også vært en kommentar. For kommer man inn i en vanlig gate (utenfor turiststrøket) så har gaten stort sett bare en slags type varer. Feks knapp og glidelåsgata, vaskemaskingata, solbrillegata og malingsgata. I Hanoi bodde vi forresten i ei hengelåsgate..

PS: Til alle mine sykepleierkollegaer. De har masse butikker for sykepleieartikler også, masse sterilt utstyr som pinsetter og sakser, stetoskop, dostoler (ikke veldig aktulet å ta med hjem da) og i går kjøpte jeg med en saks til 17000 dong, altså 6 kroner og femti øre. Festlig å gå og se. Man kan jo skaffe seg litt av hvert... Hørte jeg eget sutursett??
Og for ikke å snakke om apotekene her nede. De har alt, og man behøver ikke resept, og det er fasinerende for en nordmann som hjemme trenger resept nesten alt.

Marthe går bananas på apoteket...

Arbeidsledigheten her i Vietnam er visstnok bare på 2%. Det er gateselgere over alt, og det vil ikke bare si salgsboder, her bærer de faktisk rundt på varene sine, enten på magen eller på stativer på sykkelen/mopeden sin. I starten var dette et imponerende skue, men etterhvert blir man dessverre ganske lei alt kjøpepresset og maset. Disse selgerne kommer bort til bordene også når man sitter inne på en restaurant...så eneste plassen vi ikke blir bedt om å handle er faktisk inne på hotellrommet vårt. Vi har tv på rommet med 2 filmkanaler så innimellom er det sjokkis og tvtitting. Vi koser oss og synes det er fantastisk å tenke på at vi ennå har 2 hele måneder igjen av turen:) For noen heldiggriser vi er!
Takker forresten for alle hilsner og hyggelig mailer som har kommet!!

Hanoi

Jaja, vi kom oss nå fra Phi Phi da.. Men det tok sin tid. For det første trodde vi at vi ikke kom tili å rekke båten som gikk fra øya, for familien som skulle være med satt å spiste frokost da vi skulle dra. I tilllegg til å vente på dem og hele skokken med barn og bagger, og til og med en hund, ja her snakker vi puddel med klær! (og det er varmt sykt varmt om noen skulle være i tvil om det) og til slutt de voksne som knapt kunne bli våte på beina. Vi rakk båten med to minutts margin, så vi kunne le av det hele i etterkant. Resten av turen gikk knirkefritt og vi landet i Hanoi i Vietnam, som planlagt seint på kvelden.
Endelig på flyplassen, og klare til å ta ut våre millioner, (1 million = 380 kr) så var det to svært suspekte damer som stod arm i arm og fulgte god med når vi tok ut penger. Og ikke nok med det, så fulgte de med oss rundt på flyplassen. Enten var det avledere eller så hadde de snart planer om en forbryterkarriære...

Hotellet vi bor på er ganske så rent og pent, men har en helt vanvittig stram lukt. Mulig det er for å dekke over mugglukt atlså. Uansett; de har sånne fiffige "wunderbaum"-dingser på rommet. Ikke bare en, men to, og disse har så sterk lukt at jeg nesten utviklet migren! Ubeskrivelig lukt egentlig, men møllkule-lukt blandet med en dæsj dårlig manneparfyme, så tenker jeg vi har det... Snakk om å filleriste luktesansen.
Vi har forøvrig vår egen litt tak terrasse og har det ganske så rolig å fint. Sover godt gjør vi også... aircon er luksus.

Torsdagens ferd ut i byen, begynte like kaotisk som vi hadde forespeilet oss. Det er horder av biler, sykler og farligst av alt: mopeder. Det spiller ingen rolle om det er grønn mann på et fotgjengerovergang, eller om det er fotgjengerovergang i det hele tatt. Dødsangsten satt relativ hardt i. Men vi har funnet oppskriften (!),og lært veldig mye om trafikken her. Du må bare bestemme deg for å krysse gata når det er sånn passe mange kjøretøy. Gå rett over i passe avmålt tempo, sånn at det som kjører kan beregne kjøreavstande og kjøre rundt deg på den ene eller andre kanten. Og så må man på ingen måte seg seg tilbake, eller slakke av på tempoet, men bare se rett frem og gå med målbevisst mine. Så kommer man greit over.

Neppe orden i kaoset... men et system er det faktisk

Det hører med til historien at vi rotet oss nesten bort også.
Marthe spør etter vei, og hjelper tegner kart.

Vi suste rundt på et par lokale markeder (les: plastikk fantastik) og et par kjøpesentre. De siste kjøpesentret hadde også egen avdeling med resturanter. Vi prøvde oss på en av de mer fancy resturantene med orange interiør i litt 60-70 talls amerikansk stil. Etter å ha gått igjennom det meste av menyen endte vi opp med tre retter, og det tok ikke lang tid før den første retten stod på bordet. Problemet var at vi ikke skjønte helt hva vi skulle gjøre med maten. Det var stekt svinekjøtt, risnudler, nøtter, en asjett med salat og noe gjennomsiktige greier. Ingenting så ut som det var klart til å spises, heldigvis så mangageren på resturanten sitt snitt til å forbarme seg over oss, og kom bort med sine rosa-lakkerte negler, og viste oss hvordan vi skulle rulle en vårrull. Høres kanskje ikke så morro ut, men vi hylte av latter! God mat var det i alle fall!

Her er Siv, nesten ødelagt av latter, og før vi fikk hjelp til å
rulle tynne nok vårruller så vi faktisk kunne spise dem

Siv vil gjerne legge til følgende i denne bloggen:
"Vi har det VELDIG BRA! Hanoi er en opplevelse, mye interessant og man kan få en hel dag til å gå bare ved å sitte på gata og observere det myldrende folkelivet. Det syder av mennesker, lukter, farger, lyder! Og det er spennende å få oppleve alt sammen. Vi føler oss til tider rimelig skitne og vi er i himmelen når det byr seg en anledning til å få vasket fingrene. Hittil på turen har vi vært veldig heldig når det gjelder overnatting, ingen bedbugs, svært få kakelakker og reine håndklær på rommet, luksus for en backpacker med andre ord. Vi har støtt på noen få som har forsøkt lure oss, men de fleste er veldig hyggelige. I sør-Thailand kan man merke stor forskjell fra midten av nittitallet og til nå på måten lokalbefolkningen tar imot turister, de begynner nok å bli smålei av alle de masete og storforlangende turistene...og det kan jeg godt forstå! At de i tillegg anstrenger seg for å lære seg svensk for å imøtekomme hordene av charterturister er egentlig bare trist. Her i Vietnam er det mindre turiststress og folk er generelt litt mer positiv og vennlig innstilt, men her gjelder samme regel som overalt ellers: med positivitet, vennlighet, tålmodighet og et stort smil kommer man langt...og selv når man holder på å eksplodere av mas og tjas så gjelder det å ta ting med ro og smile pent. Vi gleder oss veldig til alle de opplevelsene som venter på oss de neste 2 månedene! Vi nyter hver dag. Hittil har vi ikke lagt så mange planer,og forsøker ta dagene som de kommer og det fungerer utmerket. Vi stresser lite, kanskje for lite fordi jeg nok kan bruke veldig lang tid i dusjen på mårran. Marthe er kjappere på den fronten og jeg er imponert over hvor fort en dusj faktisk kan unnagjøres, har nok litt å lære der:) Nytt er det at det ser ut som om vi rekker noen uker på Filippinene før vi vender nesene hjemover, og det blir stas."

Adios Phi Phi

Vi kan ikke akkurat skryte på oss at det har skjedd fryktelig mye siden sist innlegg. Det største må vel ha vært at vi flyttet fra utsikten oppe i "hillen", til "resorten" nede på stranda. Lite å klage over ved å forflytte seg hit, plutselig fikk vi kjøleskap, myggnett og aircondition. Og med noen få sandalskritt, er vi er midt på stranda.
Forøvrig heter alle plasser "resort" her, enten de koster 50 kroner natta eller 5000 kroner natta.

Ellers har Siv hatt det ganske så festlig. De fleste veit jo ikke hvem hun er, men poenget
er at dama er nesten blind og bruker briller/linser i type minus 15 osv. Tingen er at dama forskjellig syn på øynene, og har den siste uka (inntill i går) gått med tåkesyn og har sett med et øye av gangen. Men, i går fant hun ut at det ikke var solkrem som hadde gjort at hun så dårligere. Hun hadde byttet om høyre og venstre linse!
Næremere presentasjon og bilder av min reisekamerat vil komme senere!

Er her nå et par dager på overtid, både fordi det er fantastisk deilig her, og fordi vi var for trege med å bestille oss billetter videre. Siste dag her i dag, nå går ferden til Vietnam og Hanoi...

Latmannsliv...

Siv og jeg soser nå rundt her på Phi Phi.. Litt solig, litt bading, litt mat og drikke og mye avslapping. Dette må være en helt perfekt start på ferien. Det er vel 32 grader i skyggen, rundt 28 grader i vannet, strålende sol og nydelig utsikt (vi bor høyt oppe)
Onsdag var vi en tur inne i "byen", mest for å ta ut litt penger. Det er relativt turistifisert by, som er blottet for genuine thai-tradisjoner. Der er hundrevis av forskjellige boder, som selger stort sett det samme skrotet, diverse barer med høy partyfaktor, og alt for mange briter og andre "fulle" folkeslag surrer rundt med ei bøtte med alkohol. Okey, nå svartmaler jeg kanskje mye, men det er noe positivt også. Ciao Bella blant annet, en italiensk resturant, som vi "feiret" startet på ferieturen vår. En knakende god cocktail, etterfulgt av hjemmelaget italiensk steinovnsbakt pizza. Mmmmmm..

Torsdag gjorde vi ikke stort mye mer enn vanlig bading og soling. Ettermiddagen var fylt med en kjempefin solnedgang på stranda og på kvelden undte vi oss et par mojito i baren før senga kalte.

Har egentlig ikke så mye annet å berette. Dagene her nede går relativt fort selv om vi ikke gjør noen ting. Vi ligger nok litt på "lading" til ferden videre.

24 timer!

Jeg kom fram ved første destinasjon etter døgn på reisefot. Det var en lang dag og en kort natt. I løpet av 24 timer kjørte jeg en god del mil i bil, sittet på flyet i nærmere15 timer, gått endeløse korridorer på flyplasser, hatt en tyngre bedugget russer ved min side (gud hjelpe meg som jeg trodde han kom til å bli en plage, heldigvis sov han som et barn), sovet med åpen munn og med hengede hode, og spist dårlig flymat.

Etter tre opp og nedturer med fly kom jeg endelig fram til Phuket. Etter å ha bestilt hotell, og båttur til dagen etter, måtte jeg også bestille meg drosje inn til Phuket Town. Fikk beskjed om at det kunne ta en til to timer, da det er noen helligdag/festival her nede og dermed mangel på taxier i hele byen. Sprinta lett ut på gårsplassen og sto der kanskje et par minutter før det kom en politimann bort til meg.. Lite skjønte jeg hva han mente, men men, man hører jo på onkel! Han spurte hvor jeg skulle, tok "billetten" min til drosja, og ba meg bli med. Så det hele endte med at jeg fikk politieskorte fram til hotelldøra (de skulle samme vei uansett, og han tok jo pengene som jeg hadde betalt for drosja.. hehe). Måtte være den blonde sjarmen min som slo til!

Framme i byen, og fra et hotellrom som er nesten dobbelt så stor som stua mi, ja her snakker vi Deluxe rom!, tok jeg beina fatt ut på markedet.. Sulten som jeg var, startet jeg friskt. Spiste rå blekksprut (anbefales ikke) ris og kylling (greit nok) og kokosmelk med frukt til dessert (overraskende godt!) Som avslutnig på dagen speidet jeg nøye etter et spa, og en times thaimassasje veide godt opp for krokete sovestillinger på diverse fly. Jeg må få nevne at jeg er relativt imponert over dama som masserte meg, for jeg tror hun samtidig greide å skrive like mange tekstmeldinger på en time som jeg gjør på en hel dag.

24 timer senere, startet jeg dagen med en bedre frokost, før jeg ble henta til ferja som fraktet meg til Phi Phi. Hadde fått nøye instrukser av reisekompis Siv, så løypa var klarlagt og problemfri. Etter en kort båttur fra havna og en god del trappetrinn var jeg på Phi Phi Hill Resort. Usikten er upåklagelig, været er flott og temperaturen er kokheit. Bading og soling står på trappene.

Nå gjelder det bare å bli kvitt forkjølelsen. Eventyret er virkelig i gang!

Ko Phi Phi Leh (søsterøya til Ko Phi Phi Don)

Bilder fra Panama

Her kommer et utvalg av de 1500 bildene jeg tok på turen. Noen bilder har dere nok sett i bloggen allerede, men noen godbiter er spart til nå.
Klikk på følgende kobling: http://picasaweb.google.com/marthe10/Panama02?authkey=GhGKQPGtTAg
Forøvrig kom det aldri noen blogg fra Firenze, da både Christopher og jeg var syke. Vi får ta det igjen en annen gang!

Finito...

Det nærmer seg ubønnhørlig slutten. Og jeg kan kan jo ikke bare si at jeg har shoppet, for det har blitt litt kultur også. Nedenfor er bilde av Panama Viejo, gamlebyen fra 1500 tallet. Ruinene ligger i utkanten av byen, og de er vel i og for seg ikke veldig imponerende. Men det er utsikt over nesten hele byen fra tårnet!
På søndag gjorde jeg et siste krampeaktig trekk på å øke brunfargen. Reiste til ei strand, Gorgona, som er i overkant av en times kjøretur utenfor byen.

Stranda i seg selv syntes jeg så mistenkelig møkkete ut, men den har mye svart sand, og bortsett fra at den er varm (!) så var det rent og pent her.

Jeg har framskyndet hjemreisen, og reiser hjem i morgen den dag. Det ble litt i overkant mye med sju uker i dette lille landet (og jeg mener jeg har fått med meg det som er verdt å se!) Dette er også "sommerferien" min i år, og for å få litt tid sammen med kjæresten min, Christopher, var det ikke et vanskelig valg å komme hjem et par uker før tida!!!

Kanskje det blir noen bilder fra Firenze her om ikke alt for mange dager....

San Blas

Selve turen til San Blas begynte litt røft kan man si. Ble hentet i Panama City kl 0530, og kjørt (eller skal man si ristet...) av gårde i en liten lastebil i cirka fire og en halv time. Om det hadde vært regn, så hadde ikke vegen vært framkommelig! Vi (en gjeng med israelere og meg) fikk se flott natur og hint av dyreliv i jungelen. Vel fremme og filleristet, var ikke valg at retur-transport-metode så vanskelig. Det ble et luftig valg, for å si det sånn.

Bilde er av vegen, som akkurat her er av meget bra standard.

Og om det ikke var nok med at vegen var dårlig, så var sjåføren vår under bilen cirka hver halve time for å banke litt med ei jernslegge. Gudene veit på hva??!?


San Blas er blant annet en øygruppe bestående av 365 øyer. Kuna-indianerene som eier området, bor her, og har eget styresett, liker å bo tettere enn de fleste, og kun et fåtall av øyene er bebodde. Det er nokså øde her ute, og internett har de sikkert hørt om, men det finnes ikke i mils omkrets.

Kanoene er deres, linet opp på rekke og rad....

Endelig fremme, så kommer vi til Carti, en av de største øyene, tettpakket av bambushytter, med kun små stier i mellom. Hadde ikke forventet meg noe særlig luksus, og var forberedt på å sove i en hengekøye for natten, men at toalettet skulle være et skur, rett over havet, sånn at man kunne se ned på svømmende fisker, det hadde jeg ikke forventet. Nedenfor er dusj og do-fasilitetene.

Ting er veldig enkelt på disse øyene, men litt mer luksus ønsket jeg meg, og derfor byttet jeg til en ny øy dagen etter.

På båttur:

Den andre øya; Wichub Wala har 100 innbyggere, og jeg bodde på en plass med egen dusj og do! Så dette var det nærmeste et luksushotell jeg kunne komme. Tre måltider er inkludert, og du blir kjørt ut til ei øde øy og blir der hele dagen. Litt snorkling, en medbrakt lunsj, og ikke så mye annet enn palmesus og sol.

Dog Island, har et vrak som har ligget der i nærmere 60 år. Helt fantastisk snorkling.. Koraller og fisker i alle mulige farger og fasonger!

Fire dager etter ankomst kan jeg berette om en betydelig mørkere hudfarge og fregner på nesen. Og det var nesten godt å komme tilbake til sivilisasjonen i Panama City...