Ambon

Ambon er en by et halvtimes mopedtur unna der vi bor,  og er en interessant plass . Aldri før har jeg sett kirker og moskeer så tett på hverandre. Det er fortsatt en pågående konflikt mellom to religioner, og opp til få år siden var det blodige oppgjør mellom naboer. Noen tok også alt de hadde og flyttet for alltid fra øygruppa som kalles Maluku.

Vi bodde i en muslimsk landsby som het Laha. Patra heter «hotellet» vi bodde på, og var spartanskt innredet, uten sjarm og med variable mangler, uten tegn til ønske om forbedring. 

Frokosten var heller laber, dog er bolle med mandel-fyll godt, men ikke til frokost. Graut-kaffe som er tjukk og besk, kan heller ikke kalles en høydare.

Heldig er du, om strømmen er på hele dagen, for det er nemlig ikke vanlig. I alle fall en gang om dagen er det strømbrudd..

Harbour in Laha

Det som er bra er Mama Bea. Ei søt muslimsk dame som har et stort hjerte og masse omsorg. Hu mangler halve fortanna og halter litt i svinga, men er med ungdommen og spiller volleyball nesten daglig. Det er å være med som teller! Hennes søte døtre er også med henne titt og ofte. Og vi ble riktig så godt passet på av Mama Bea.

Kampung Baru, means new village

Vi hadde ikke vært der i mange dager før Mama Bea prøvde å forklare at det skulle skje noe neste dag. Adat, som er tradisjon, det eneste vi skjønte var at det kunne være voldelig, men at det var verdt å få meg seg.

Man in charge of the horn during Chakalele

Klokken åtte morgenen etter ble vi hentet av Mama Bea som hamret på døra, og ba oss komme. En dansende forsamling av lokale folk, ismurt sot og med røde bånd, syngende på mantra, kruset forbi. Foruten buskass som hatt, hadde de også sverd og skjold som «kostyme» og som et ekstra gir, ble disse sverdene sveipet langs bakken! (Herav voldelig kommentar)

Chakalele

Its hard to dance in the sun,
and for a long time

De danset og sang, og det kalles Chakalele visstnok. Og skjer relativt skjelden. 

Anledning var åpningen av et etter det jeg forstår var samfunnshus, eller et hus for tradisjoner. Agenda for dagen var taklegging, der et utall folk var deltakere, og hele taket ble lagt på få timer. Dagen var forbeholdt taklegging. Tradisjon tro ble det servert mat og drikke, og avsluttet med mer chakalele.

The roof is still not "laid"

The roof-laying is on!

Et etter turen til Banda, ble jeg også vitne til åpning, med samme dans og ritualer, og en fin avslutning med båttur til andre siden av stredet, dans og hjemmebrent-drikking. 

Going to the other side
One time away from the shores of Laha

Dykkinga har vært eksepsjonelt bra. Her er det mudder-dykking, altså ingen store ting, men stort sett små skapninger gjemt rundt omkring. For Ambon i sær er gjemmestedet gjerne søppel. Og det er det mer enn nok av. 

A walking diaper

Rhinopias er en spesiell fisk som jeg bare har sett en gang før.. Her er det eksemplarer på hvert ett dykk!

Weedy rhinopia

Paddleflap rhinopia

Kermit the frogfish

Før vi dro til Banda var det bursdagsfeiring på meg. Reisekompis Masha hadde ordnet en hel masse, inkludert ei flaske rom (dere skulle bare visst hvor vanskelig det var å få tak i!) som ble drukket opp i løpet av få dager. Og dagen ble feiret med shopping, spill med terninger og rom-drinker laget av vert Mika (eier av dykkesenter!)

The devil in a wetsuit :)

Travel buddy ready to get wet

On our way to diving!

Siste del av Maluku, etter Banda, ble også tilbrakt i Laha. Relativt stille, bortsett fra besøk av en gammel dykkekompis fra Fillipinene. Ramadan var på full innmarsj, og vi bestemte oss derfor plutselig å dra til Bali. Og her er vi nå! 

A little cuttlefish

Snake-eel in the sand

Blenny

Blue ribbon eel

Three musketeers

Soft coral pipe fish

Sargasm frogfish

Dont know.. but check the mouth

Pink scorpion leaf fish

Little cute boxfish

Hello!

Banda

Vi var en god stund i Ambon, Laha, først (blogg derifra kommer senere), og dro derifra med ferje til Bandaøyene. Før avreise ble det lastet ombord 2-3 mopeder, senger, durian (yuck!), vaskemaskin, tv og frukt i all mass. Fem timers båttur gav oss en et lite grønt paradis som viste seg å være en ganske annerledes plass en det vi er vant med. Det er nesten som en reise tilbake til Cuba. Nesten utelukkende består hovedøya av nostalgiske gamle bygninger og små trange smug med masse historie (dog uten gamle amerikanske biler). 

One of the five towers of the fort.

Banda som også kalles krydderøyene består av 10 forskjellige øyer relativt nære hverandre. Det høyeste punktet er Gunung Api og er en vulkan som runger 666 meter over havet. Banda har vært gjenstand for mange en internasjonal desput og krangel, og hovedgrunnen var krydder! Nederlenderne i sin tid, syntes øyene var så viktige, at på kartet var Banda like store som Sri Lanka. England og Nederland hadde begge et østindiske kompani som kjempet om makten og krydderet !

Azwar testing out canons at the dutch fort.

Gunung Api from the fort

Etter en vellykket planting av muskat-trær andre steder, som Java og Sri Lanka, ble Banda mindre viktig og en ikke-lønnsom produsent av muskat. Dog satt de igjen med et fort, mange kanoner og ikke så mye mer.

På slutten av 1900 århundre var ikke Banda øyene særlig mye verdt, og ingen var særlig interessert i denne enklaven av øyer. Nederlenderne greide likevel å gjøre det «hipt» å dra hit. Spesielt for den kunstneriske eliten. Og mye av arkitekturen stammer fra den tiden. Denne trenden var veldig lønnsom, men døde dessverre etter bare få sesonger, da det var langt å dra fra Europa.

Og det var dagens historieleksjon. Tilbake til «hverdagen»:

Unbelievable nice clear water

Russian fish-buddy!

Vi var der for dykking, og fra mudderdykking i Ambon til krystall klart vann med skilpadder og vegg-rev! Overgangen var brå og hyggelige. Bortsett fra et betent øre, for min del.

Skræmt fisk ja

Min medsammensvorne venninne var i vannet før jeg fikk sagt plask, heldigvis tok det ikke mange dager før jeg også var i vannet.

Snorkling rett utenfor brygga .. Mandarinfish

Vi skulle være en uke, men det ble til 1,5, og det igjen ble til 2. Reisekompis Masha er helt forelsket i denne plassen, og jeg må si; jeg har vært på verre steder!

Juvenile something.. cute!

Juvenile many spotted sweetlips

Juveline atlantisk spadefish/batfish

Nemos brother

Turen hjem var også litt av en opplevelse. Pelni er vanlig framkomstmiddel for indonesiere, og kan med norsk terminologi sammenlignes med en danskebåt. En møkkete og stinkende og edru opplevelse av en overfylt danskebåt. Ikke bare er det folk over alt, det selges også hjemmelaget mat, nips, klokker, briller og generelt mye skrot. Som vanlig i Asia, de sover også der det er nok plass, og det kan også betyr i livbåtene. Det finnes horder med senger, der det praktisk talt ikke er noe skjerming.. og 100 vis av senger i samme plan. Lugarer finnes også, men er ikke inspisert. Ganske spesiell opplevelse, og heldige var vi bare dag-passasjerer, og slapp å sove der! Estimert at vi var rundt 5000 folk på båten da vi ankom Ambon. Litt knuffing kan man også rapportere om!

Tidar in Banda Neira harbor. 

Manokwari and Bentara Papua

Som et pitstop i påvente av å finne ut hvor vi skulle senere, dro vi til Manokwari. En liten by som er «hovedstaden» i vest Papua, og for bule (hvite mennesker) er dette en plass som de knapt har hørt om, og mest sannsynlig aldri vil dra til.

Vi hadde planer om å være tre dager, til vi hadde funnet en passende flybillett til en annet sted. Men det tok tid gitt. 3 dager ble til over to uker, og det er ikke på grunn av at vi ikke fant flybilletter!

Traditional 1000 leg house

Vi bodde i et fancy hus (Kurabesi) som er i umiddelbar tilknytning til Bentara Papua, en felles samlingsplass for studenter og aktivister innenfor samfunn og miljøvern. Bentara er en ikke-statlig organisasjon som har som hovedfokus å arbeide lokalt. De ønsker å gjøre landsbyer selvstendige og uavhengige av tilskudd fra staten. De har også prosjekt i forhold til avskoging og opplæring i lederskap, økonomi og bærekraftig levesett. Bentara blir stor sett drevet av frivillige fra Papua Universitetet. Kurabesi i seg sjøl et turselskap som spesialiserer seg i hovedsak på liveaboard turer, dog blir båten brukt av Bentara til forsyninger til avsidesliggende landsbyer.

Kopi Matoa, our hangout!

Det har vært en fantastisk inspirerende gjeng her, og allerede dagen etter ankomst ble jeg kastet inn i en diskusjon sammen med elver fra universitetet. Vi så først en film med Harrison Ford, president og skogs-ministeren i Indonesia og Bustar Maitar. Sistnevnte er grunnleggeren og sjef av Bentara og Kurabesi Explorer. 95% av diskusjonen gikk på indonesisk, så undertegnede forstod ikke veldig mye. Men man trenger ikke oralt språk for å forstå engasjement og entusiasme.

Amos in action

Goofy aka Jobu. Resident dog!

Det sosiale har vært utprega bra her, og Amos har mye av «skylden» for det. Han er husets ubestridte vert og har også tatt initiativ til Matoa, som er en lokal kafe som er vegg i vegg med Bentara. Her blir det servert særs god kaffe, og om man ønsker noe smått og spise serveres det fritert banan og cassava. Kafeen er stort sett drevet av folkene fra Bentara, og er et sosialt samlingspunkt som for meg har betydd en overdose kaffe og masse hyggelige samtaler!

Fresh roasted kopi!

Roastin in progress

Bortsett fra dykking et par dager, anskaffelse av visum-forlengelse og tillatelse til å være her (surat-jalan) har vi ikke gjort mye. 

Et par flotte turer ut av byen har det blitt, opp mot fjellene og sightseeing av stendene opp nord. 

Post-dive photo

Chapel people.. Walking trip to Gunung Meja

Dinnerpreparations

A little landslide in the way..
Just had to wait a few minutes

Beautiful ocean next to Ransiki

Tour guides and Masha

En stor takk til fantastiske mennesker som har gjort alt de har kunnet for oss. En inspirerende plass hvor vi har lært masse, blitt vartet opp, og folk som har blitt våre venner, og som vi savnet det øyeblikket vi dro!

Geko in Matoa