Ambon og Banda

Ikke trodde jeg at Indonesia har dårligere vær en Bali (jo, man blir jo litt blind på sånt) Og jeg tror jeg ble litt perpleks når vi kom hit til Ambon. Det øste ned, uten stopp, og jeg gikk inn i en midlertidig depresjon. 

Beach in Ambon

Monsun-sesongen skal være over visstnok, men det slutter jo ikke å regne på dagen, det skjønner jo til og med jeg. 

Fixing the shower...

Sist jeg var her var for dykking, såkalt muck-dykking. Men nå var visa en tilleggsfaktor. Det skulle fornyes, men ikke uten problemer. Manglende sponsor, for tidlig fornying osv.. Listen er lang, men skal ikke kjede folket med intrikate imigrasjons-problemer her.. Det er mindre interessant. Poenget er at det ikke gikk, og det blir en ny plass med et nytt forsøk. Det blir det mer om i neste blogg. 

Uka i Ambon sneglet seg av gårde, med lite dykking på grunn av iskaldt vann (26 grader) og ingenting å se. Så hva gjør man da? Vel, shopping av ymse slag må til for å forberede seg på å bo på en relativt isolert øy. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har kjøpt noe som er livsnødvendig for overlevelse, men litt luksus har jeg unnet meg. Madrasstrekk, teppe og pute er kjøpt inn. Og i gave har jeg fått en dusj som  man kan henge opp (hyttedusj-bag-sak), for vanlig dusj har jeg visstnok ikke. Bare ei bøtte og ei kupe som hører til. 

Etterhvert får man kanskje kjøpe seg litt mer ting og tang, men jeg må nå først se hva som trengs. 

Ferry to Banda.. with rain coming in..

Checking the aircon on the boat..

For å spole raskt framover er jeg i Banda-øyene akkurat nå. Hit kom vi med ferge, en relativt liten en sådan. Etter 19 lange timer, med hva ei innlandskrabbe fra oppland, vil karakterisere som heftige bølger, var vi framme i paradiset Banda. Og selv om natta var litt røff, viste øyriket seg fra sin beste side i strålende sol og med blå himmel ved ankomst 7 timer forsinket.

Boat on the Pelni

Gunung Api Banda 

Deilig å endelig komme frem. Og det føles nesten som jeg er hjemme. Og det er jo en relativt god ting :)  Det er ikke her ende-destinasjonen er, for det er på ei naboøy. Men det er her Banda- «familien» min er. Mange kjente fjes og mange som jeg kommer til å bli gode venner med. Det  har vært dykking, matlaging, sosialt samvær og kortspilling. 

Making food

Coconuts on the way

Bank-book

Jeg har skaffet meg indonesisk bankkonto med tilhørende bankbok (sånn som vi hadde i gamle dager!). Akkurat nå har jeg den nette sum av 300 kroner på bok :)

Operation theater..

Doctor boat

Det var dokket en båt i havna som jeg så når vi kom fram, og med rødt kors uttapå måtte denne båten selvsagt utforskes. Sharedoctor er et frivillig prosjekt bestående av to operative båter som kan gjøre småkirurgi og et doktor-fly også. Det kan visstnok besøke utkantkroker i dette langstrakte landet. Fiffig. 

Nymotens anestesiapparat

Parrot on doctor ship

Etter ei god halvannen uke måtte pakke snippsekken og dra til Kei-øyene. Her skal jeg fornye visumet mitt og lese bok. En ny reise må gjennomføres før jeg setter beina på landjorda, og 12 timer med båt er planen, så får vi se hva resultatet faktisk blir. Oppdatering følger. 

Nyellow with Nemo

Halimeda ghostpipefish

Halimeda decoratorcrab

ENGLISH: 

I didn´t expect other weather than Bali had (it might be that I was blinded by the sun!). I even surprised myself by being a bit puzzled about this matter when we came to Ambon. It was pouring rain non-stop, and I think I had a small temporary rain-depression. The monsoon season is supposed to be over and done with, but even I know that these things always run the way I want it!

The week in Ambon was slow, one dive per day, due to freezing water (26 degrees) and nothing to see. So than what to do? Well, shopping must be done as a preparation for my next project (on a relatively isolated island). I did not buy a survival kit but merely some luxury-items. I might buy more stuff later, but first I actually need to get to the Island and see what I need. 

Fast forwarding my story to the Bandas. I´m here right now, and we came by ferry. A relatively small one, and after 21 long hours with stormy sea we finally arrived (7 hours more than scheduled) .  It feels almost like being home. Many familiar faces and some new nice ones as well. There have been diving, cooking, social gatherings and card games. I have even obtained an Indonesian bank account and they even gave me an old fashioned bank book.

After a good one and a half week in Banda Neira, I have to pack the bag and will go to the Kei Islands. Here I´ll renew my visa and read a book or something. But in order to get there.. A new boat ride of 12 hours before I’m on dry land again. Lets see if I can find another paradise! 

Fridykking i Amed, med litt pizza til slutt!

Undertegnede har vært særskilt ubestemt de siste par ukene når det gjelder aktiviteter og gjøremål. Flere overfladiske planer har jeg hatt, uten noen evne til å ta en endelig beslutning. Et tilbakevendende spørsmål fra bail-familen min har vært om når jeg skal hit eller dit, og svaret har da vært: «vet ikke». 

Vakre Amed og Jemeluk Bay

Men det måtte skje, og etter flere dager men relativ «kjedsomhet», så tok jeg grep og dro til nabolandsbyen. 

En halvtimes kjøretur syd for Tulamben, ligger en langstrakt plass som kalles Amed. Det består av flere bukter med sorte rullestein-belagte strender og tilhørende tradisjonelle fiskebåter som i hvile, er trygt plassert høyt oppe på stranda. Vegen snirkler seg stykkevis og delt langs hele kysten, og gir rom for mangt et etablissement av ymse slag. Landsbyen er en slags høbb for backpackere, hvorav en stor andel snakker sør-europeisk språk. Dykking er også en av hovedaktivitetene, men det er angivelig flere ting å finne på her. Den eneste grunnen til at jeg kom hit, bortsett fra miljøskiftet/kjedsomhet, var fridykking. 

De lager salt her også.. Rett fra havet

Kremasjon på stranda i Amed

Solnedgang i Amed

Fridykking er noe jeg har vært nyskjerrig på lenga, og har hatt lyst til å gjøre det i flere år, uten helt å tørre.

Min skepsis har vært at jeg ikke kan utligne med hodet opp ned. For de uinnvidde i dykking er det nemlig store trykkforskjeller i vann, og man må utligne «dottene» ellers går trommehinnene føyken (les dotter: sånn som du får når flyet er i ferd med å lande). Fridykking kan dog gjøres med hodet opp, men er veldig lite effektivt.

Etter å ha snakket med flere skoler og instruktører, var det til slutt en tysker som fikk has på meg. Lørdag morgen møtte jeg opp på fridykker-skolen Apneista klokken 0830. Papirer og generell info ble gitt før teorien kom i gang så smått. Noe er likt med dykking, det er jeg i alle fall litt oppegående på, sånn på det teoretiske planet. Vi måtte holde pusten og jeg greide jammen nesten 3 minutter. Dette var på land riktignok.(sykepleiere: før jeg pustet igjen viste  SpO2 79%!!). Diverse pusteøvelser bortsett fra dette, og mye tøy og bøy og mental trening. Og plutselig skulle vi ut på åpent hav. 

Fridykkeinstruktør Felipe tegner og forteller..

Greide å fire meg ned langs et tau (med hodet opp), og var vel nede på 8 meter før jeg måtte snu. Man føler plutselig litt trang til å puste. Dag nummer to av kurset begynte «spennende»! Jeg våknet og var litt uggen i formen. Føltes som om jeg begynte å bli forkjølet, og var også svimmel. Men fikk i meg drikke og tenkte at dette sikkert var nervøsitet. Svimmelheten forble en time eller to, men så fort jeg var i vannet, var den borte! Herlig. 

Klare for statisk svømming under
vann. Jeg klarte over 50 meter
på ett pust

Dog ingen utligning med hodet ned.. og på slutten av første del av vann-treninga ba instruktøren meg om å gjøre et ande-dykk (sånn som anda gjør når de dykker ned for å finne mat) og jeg prøvde det med helt klar tanke om at jeg i alle fall ikke kom til å få utlignet! Men makan! Det satt teknikken gitt! 

Og resten av kurset er historie, og det var så morro at jeg likesågodt startet på del to av kurset to dager senere. (For ordens skyld er mine beste tall så langt:  17,6 meter ned og 1 minutter og 30 sekunder uten pust i vannet).

Finfint basseng og øve i, ikke sant?

For de som lurer er dette den tidligere
Bali-Kongen sitt vannpalass

Fridykking på USAT Liberty

Og til de som er litt skeptiske; dette var bare siste steg til å bli en fullverdig havfrue, så ingen grunn til bekymring. 

Nestes på ønskelisten..

Masha

Canggu og bølgene!

Masha kom seg også til Bali, og det var som om vi skiltes i går. For de som ikke husker er dette en av mine beste reisekompiser fra før (Russer opprinnelig). Hun kom direkte fra Singapore og hadde med seg vin! Godt noen tenker på at året med vin -ost-dietten, som jeg har hatt, får en mjuk overgang. Vi hadde noen hyggelige dager i Amed etter fridykker-kurset, og en videre agenda før neste øy, nemlig å spise pizza! En dykkekompis av meg har åpnet en pizza-resturant i Canggu, sør-vest på Bali! 

Og Bali kapitelet avsluttes dermed her for denne gang! 

Vi er i himmelen!

Himmelen her også!!!

BTW: Råsa hår et par ukers tid :)

ENGLISH VERSION (text only).  Freediving and a bit of pizza :)

I been in a slow paste bubble, and have been struggling to find out what do to next. I had several plans and desires, without any ability to make a final decision. A recurring question from my bail-family has been about what I’m going to do, and the answer has always been: «do not know".

But it had to happen, and after several days of relative "boredom," I took matters into my own hands and «moved» to the next village. A half-hour drive south of Tulamben, lies an elongated place called Amed. It consists of several bays with black pebbled and rocky beaches dotted with traditional fishing boats that are safely placed high on the beach when not in use. Amed is a kind of hub for backpackers, of which a large proportion speaks southern European languages. Diving is also one of the main activities, but there are supposedly more things to be found here. The only reason I came here though, apart from the change of environment / boredom, was freediving.

Freediving is something I've been curious about, and wanted to try for several years without having the guts to do so! My skepticism has been that I have never been able to equalize head down. For non-diving people: there are big differences in pressure in water, so airspaces must be «neutral». Otherwise, you’ll  blast your ears! Freediving can be done with the head up, so its easier to equalize, but that is not very efficient .

After talking to several schools and instructors, there was finally a German who talked me into it. Saturday morning I met at Apneista (freedivingschool) at 0830. Paper and general info were given before the theory started. And I was pleased to find out, that on a theoretical level, some things are not to different from diving. But breath-holding certainly is! And thats a no-no in diving!! So after some training I managed to hold my breath for almost 3 minutes. This was on land though. And apart from this, some other breath-exercises, stretching and mental training, it was suddenly time to going to the open sea.

I stadet with pulling myself down along a rope (head up), and came to 8 meters before having to turning around. I feel a very strong urge to breath. And the mental part is here an important factor. I know on land I can easily do almost 3 minutes with not breath right. But its just very different in the ocean. 

Day number two of the course began in an «exciting» way! I woke up and was not feeling good at all. I was dizzy and a bit nauseous, and felt like I started to get cold. But at the same time, I thought I might just be nervous. The dizziness remained an hour or two, but as soon as I was in the water, it was gone! Lovely.

Half-finished with the second day, and still non  head frist. As a last attempt to get me to equalize head down, my intructor got me to try a duck dive (head first). And boom, I did it. I manage to make it work!

And the rest of the course is history, and after much consideration I found it to be so much fun, I started on the second part after just two days. (BTW: my best numbers are so far: 17.6 meters down and 1 minutes and 30 seconds without breath in the water)

And to those who are a little skeptical; This was just the last step to becoming a full-bodied mermaid.

Masha also came to Bali, and it was as if we were together just last week. For those who do not remember her, this is one of my best travel companions from last year. She came straight from Singapore and brought wine! Its good someone cares that i get a smooth transition from my year with the wine and cheese-diet. We had some nice days in Amed after the freediving course, and a further agenda of eating food before going to the next destination (a dive-buddy of mine had opened a pizza restaurant in Canggu)!

And the Bali chapter ends here for this time!

Baliferie!

Så begynte det da.. min nye tilværelse. Uten jobb (betalt), men med mye uforutsett og spennende opplevelser å se fram til. Men det viktigste først. Ferie på BALI!

Første halvdelen av turen, Oslo-Dubai, suste jeg nedover boblende over av champis, hvite duker og fløffy dyne, oppgradert til bissniss! Der er det fine seter og så sitter man helt foran i flyet. Det er jo ikke ofte villtotninger gjør, så det kan sies å være en grom start på turen! Og kan jo ikke akkurat legge skjul på at jeg synes andre halvdel av turen, Dubai-Bali, var en bein-trang-plass! Men klagar itte! 

Etter å ha truet min balinesiske bror med dårlig karma om jeg ikke ble hentet, kom hans søster og hennes mann til flyplassen for transportering videre på landjorda. Og man skal ikke undervurdere et kjent fjes på en kaotisk flyplass :-)

Tre timer senere var jeg i Tulamben, nord-øst på Bali (er liksom basen min detta da). 

Balibroder, med
 felleskjøpet-tskjorte!

Segara Tegeh.. mitt hjem for en måneds tid...

Og heldige meg hadde ikke vært lenge alene, før Kristin med familie (kollega fra en svunnen tid i mottak) kom smilende fra øre til øre! Så digg å få lov å vise dem «min» lille del av Bali! 

Beste Kristin

Mat og sosialt samvær ble det, for ikke å snakke om dykking. Ett helt år har gått siden jeg har dykket, og det var fantastisk å være i vannet igjen. Og litt ekstra stas å få vist noen nordmenn verden under vann! Og skal det prates om noe, er det Petri (Kristins mann) sin favoritt-historie som bør fortelles; at jeg ble slått til blods (inn til knokkel). Det finnes en video av Petri som forklarer hele det dramatiske hendelsesforløpet, og når man ser denne, kan det på en fantasifull dag, enkelt tolkes som at jeg ble angrepet av et vilt monster. Virkeligheten er litt mindre storslagen, selv om dyret er fargerikt, er det nok bare en «reke» på ca 10 cm…

Når det er sagt, skal det nevnes at disse rakkerne knuser glass i akvarier og har et «slag» som gjør at vannet rundt koker! Og er nok klassifisert som et av raskeste dyr! (For de som er interessert, kan dere google Mantis-shrimp)

Jink, Petri, Kristin og meg.

Sermoni hjemme hos Wayan og Wayan

Så har jeg vært på et par sermonier da, (som sikkert en del har fått med seg via sosiale medier) og det var jo spennende. Fikk en forsmak hjemme hos søstra til Jink (bali-bror) med en liten seremoni med bare famile. 

Candi Gora

Og da jeg ble spurt om å være med til et stor tempel i nabo-landsbyen sa jeg ja med en gang.

En fin fullmånekveld dro vi til Candi Gora templet i Tianyar. Dressa opp som seg hør og bør, og mangla bare korsettet som forøvrig er vanlig å ha under blonde-ekvipasjen på overkroppen. 

Klar ferdig sermoni!

Med tilhørende offergaver trygt plassert i kurver, kom vi oss innenfor første muren av tempelet. Etter å ha ofret gaven, satte vi oss ned, tenke røkelse og ventet på å få kunne be. Noen skurrende høytaler-mantraer og litt «gong-gong» musikk i bakgrunnen, og der satt vi med beina i kors og foldede hender. Det kom så noen menn med vann (sikkert hellig), og sprutet på hodet, og så må man «drikke» tre ganger, før man har litt vann på hodet igjen. TIl slutt får man litt ris og putter i panna og øverst på bringa/halsgropa. Blomster ble også bønnhørlig plassert bak øre/i håret etc.. 

Offergave 

Ikke no stress med mobil og bildetaking under sermoni!

Så er det opp og videre til neste rom, innenfor nok en mur, der vi tar alt sammen i reprise. 

Til slutt hentet vi ut offergaven og banet vi oss ut av templet.  Bare pengeseddelen var borte fra ofringen og vi hadde derfor nok å mumse på på tur hjemover. Hadde man ikke hatt det var det nok av boder og selgere utenfor, og når sant skal sies, føltes det mer som Lena Marken, enn som et religiøst etablisement! Men moro var det! 

Marked utenfor templet

Jeg har møtt igjen mange lokale bekjente, og det har vært hyggelig, stort sett. Det som kan være mindre hyggelig er deres meget åpne måte å snakke til folk på. Jeg har ved flere anledninger møtt «kompiser» som sier med en gang at jeg er gemuk! Direkte oversatt betyr det tjukk!! Sist jeg var her, var jeg noen kilo mindre, og det skal ikke mer til enn et år med ost og vin før man blir kalt tjukkas på Bali. Takk skal dere ha! Litt artig er det jo også at jeg tror disse folka har et sunnere syn på kropp en det vi i vesten har, og tynne folk her,  ikke er sett på som særlig attraktive :-P

Og når jeg først er inne på språk, så er det en fiffig ting. Flere gullkorn kommer sikkert, men til nå er det morsomste jeg har sett t-skjorten til Wayan som det står «Beach-Boy» Godt de ikke helt skjønner hva vestlige folk legger i uttrykket beachboy!

Under vann med australienerene

Bortsett fra besøk fra norgesbesøket har jeg «hengt» med diverse dykkere, både under og over vann. Og det har blitt mange hyggelige møter. 

Det morsomste må være middagen med to australske damer! Bra dykkere var de, og avskjedsmiddag skulle de ha. Jeg var så heldig å bli invitert, spesielt etter at jeg sa at jeg hadde litt årgangs-rom på rommet :). 

Gisse på grillen!

Over vann!

Mat skulle det bli og en av disse damene var veggis, sånn som meg. Og den andre dama en skikkelig kjøttelsker. Mye latter ble det da hun hadde fikset mat. For hun ville ha helgrilla gris. Og skjønte ikke kanskje omfanget av sin egen bestilling, da en hel liten gris, nok til å mette 20 personer, ble levert på døra, levende, skrikende. I et hull i hagen, utenfor kjøkkenet, ble det tent bål og grisen ble tredd på en passende grein og surra jevnt og trutt. 4 timer seinere fikk 2 av 4 personer gris så det holdt. Og familien som kokkelerte hadde vel mat i flere dager etter avskjeds-middagen! 

Tar en liten tur da, men rånan...

Jeg nyter å gå barføtt i gresset, sola som steiker og brenner i huden, blomstene som faller ned på bakken og tankene som flyter av gårde. Jeg dykker blant fargerike fisker og har dertil sedvanlig mye å gjøre med bilder. 

Hadde egentlig tenkt å utforske litt rundt omkring på Bali. Men veit dere hva; det og bare eksistere, kjede seg litt, det er også viktig. Og det kan fort bli travelt om man har mer enn en ting å gjøre hver dag :) 

Nyt livet folkens! Det kommer ikke i reprise!

Fortsettelse vil blant annet omhandle
denne reise-kompanjongen!