Paradis!

Ja, jeg har nok også tidligere skrevet at jeg har vært i paradis, men denne plassen jeg er på nå kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har vært på. Kanskje ikke så rart da det er all-inclusive og en service og luksus en garvet backpacker ikke er vant til på reise.
Etter buss fra flyplassen og båttur ut til øya Mabul sørøst på Borneo. Mabul Water Bungalows er et stort kompleks på stylter ute i sjøen. Personalet var ikke annet en superhyggelig. De stod «linet» opp i rekke og sa «velkommen Marthe!» og jeg måpte. De kunne jo navnet mitt!! Det har ikke skjedd før, hehe. (Men så har jeg aldri betalt så mye penger for å bo en plass heller da!) Kaldt håndkle, ferskpresset juice og lunsj var en kjærkommen start på oppholdet. «Resortet» er et stort kompleks på stylter ute i sjøen.

Mabul Water Bungalows

Programmet første dagen var relativt slag i slag. Jeg måtte finne meg dykkeutstyr, prøvedykke utenfor komplekset, møte Kristin, som var supersuper tivelig, drikke champis for å feire og spise middag. Da kvelden kom var jeg ganske så kjørt, og etter 3 timer søvn natta før, var det godt å lande på puta.

Dag to i paradis begynte med den viktigste grunnen til at vi er her. Sipadan!! Sipadan er ei øy ikke så langt unna, som er en av de mest berømte i Asia på grunn av spektakulær dykking. Og ord blir fattige i denne sammenheng. Noe av grunnen til at det er så spesielt er de store revene og at det er «vegger» som går rett ned og som er flere hundre meter i høyden, derfor kommer det store fisker, uttallige skillpadder og andre rarieteter i nærheten av der vi dykker. Har ei liste over ting jeg har sett som er lang og skal ikke kjede dere med det, men noe av det mest spesielle er vel hai, gigantiske skilpadder, steinfisk (giftig!) og et mylder av fargerike fisker i alle former og fasonger. Det er så rikt på liv at det er ufattelig. Kristin og jeg var så heldige å få fire dykk denne dagen. Men på andre dykket fikk jeg ikke til å utligne og måtte avbryte. Relativt fortvilet kan man si. Slappet av og prøvde igjen på neste dykk, men hadde fortsatt problemer, og gikk ikke ned til mer en 5-6 meter. Det gikk forsåvidt greit, men ikke akkurat optimalt nå man er på verdens fineste plass for dykking.
Samme leksa ble det igjen på dag 3, var nede på nesten 10 meter, men det er fortsatt vondt i øret, og det «bobler» når jeg kommer til overflaten. Usikkert på hva som skjer, men jeg hopper over dykking i morra. Får bli strandliv og «front»soling, da ryggen fikk nok sol da vi lå på baugen på båten hjem fra Samil øya i dag.

Monsterskjell

I et siste forsøk på å utnytte et leid undervannskamera tok jeg svømmeføtter og maske fatt, og la ut fra brygga på ettermiddagen. Jeg hadde meg en runde litt rundt om kring, og fikk tatt noen bra bilder. Til og med av en slange. Det hele fikk riktignok en brå slutt da jeg ble jaget av to Trigger-fisker, i det ene øyeblikket var jeg sikker på at de kom til å bite meg kraftig. Og jeg la på svøm og skrek til alles underholdning, som jeg aldri har gjort før. De jaget meg frenetisk helt inn til brygga, og det ble ikke flere bilder denne dagen gitt. Litt flirfull og en smule flau over å ha jaget av to fisker (men de var mye større og annerledes enn Kristin beskriver nedenfor!) var jeg jo, men makan til aggressive jævler skal du lete lenger etter.

Snill kjempe

Det er utrolig deilig å være her. Maten er supergod, og litt må man jo nevne for moro skyld. Kongereker, sushi, blekksprut, kaker i alle former og fasonger (mye gelelignende!) og for ikke å snakke om all deilig frukt.
Vi blir så godt tatt vare på, alle står på pinne, bærer, styrer ordner og gjør alt for at livet vårt skal bli enda enklere enn det det allerede er. Snakk om å nyte livet.

Skal hilse så mye fra Kristin til alle kjente:

Jepp.. livet her er deilig. For de som er så heldig å ha ører som fungerer så er det dykking fra morgen til kveld her. Vannet er deilige 31 C varmt og lufta ennå varmere, så er det bare å nyte fra ende til annen. For meg som ikke har gjort så mye tropisk dykking tidligere er det fantastisk morsomt å se white-tip-sharks svømmende rett forbi deg og sirkle rundt i små stimer, se bump-headed parrotfish i store stimer (digre, rare fisker med store kanintenner, men spiser visstnok bare koraller.... flaks for meg som havnet midt innimellom dem), enorme stimer av barracudas, stingreys, stonefish (gifige som nevnt over), frogfish, nemo-fisker, lionfish, riboneel, mureens, scorpionfish, trumphetfish og et hav av koraller i alle mulige farger og fasonger. Det er som en eventyrverden der nede. Et par trigger-fisker av størrelsen 20 cm var komisk tøffe i trynet da de forsøkte å true meg bort. Ganske morsomt å se to blå fisker på størrelse med underarmen min prøve å jage meg vekk:-)

Hvit-tiphai

Og appropo meg som ikke helt kjente undervannslivet her før jeg kom... jeg dykket sammen med en lokal divemaster her første kvelden. Han pekte på en svær, lang krokodille under et rev og skrev «croccodile» på tavla. Jeg trodde i to dager at jeg hadde sett en ekte krokodille.. før jeg forsto at det var en crocodile-fish! :-)

Ja, ja.. vi nyter paradiset til det fulle. Et par timer i hengekøya under palmene i dag gjorde godt etter å ha gjort unna 13 dykk til nå:-)

Eventyret starter!

Ja, da er det vel på tide med en liten oppdatering. Det er nemlig uvisst om det blir noe skriverier på en uke....

Jeg ankom metropolen etter 13 timer effektiv flytid, og på slaget 24 timer etter utreise fra Norge (inkludert tidsforskjellen, så det er jo ikke så ille som det ser ut).

Kan ikke akkurat si at jeg har veldig mye spennende å berette. Dagene har flydd med til shopping og diverse ærender før jeg nå virkelig skal begynne på eventyret. Kuala Lumpur har vært skyet og delvis regntungt. Det er forsåvidt en grei start for en nordmann, for det har ikke vært så infernalskt varmt. 100% luftfuktighet gjør at det er likvel er en litt kveldende følelse til å begynne med. Men jeg klager ikke. Det er superdeilig å tusle rundt i shorts og flip-flops.

Snorkel og dykkeutstyret er på plass i sekken, solkremen er klar og jeg er klar som et egg til å oppleve Malaysias paradis. Jeg satte meg på bussen fra sentrum til flyplassen, og smilende viste jeg billetten til buss-selskapet, kjøpt inkludert i flybiletten. Det jeg forskrekket innså etter at «konduktøren» påpekte at jeg måtte betale for bussturen, var at den reisen jeg hadde bestilt var til 26 juli neste måned!! Da er jeg hjemme i Norgen. /&#»%&»¤/%. Akkurat ja! Helsikke altså. Så jeg tok meg en busstur da, som jeg allerede hadde betalt for en gang, og gjorde det igjen. Og det var verdt forsøket å dra til flyplassen. Jeg fikk flybillett etter 25 uutholdelige minutter i kø og noen lapper fattigere!! Det ordner seg alltid for snille jenter har jeg hørt, i alle fall de med kreditt på kortet!!.

Turen går i alle fall til Sipadan, som er helt på østkysten av Borneo. Der venter koraller, fisker, haier, skilpadder og ikke minst Kristin på meg. Det blir dykking og all-inclusive i seks dager, og det skal ikke bli dumt det. Sannsynligvis er det ikke nettilgang der, så jeg kommer tilbake med en fyldig rapport i etterkant.

Kota Kinabalu

Det begynner ubønnhørlig å nærme seg hjemreise, og den siste uka bærer preg av det. Jeg er fortsatt på Borneo, men nå i den Malaysiske delen og i byen Kota Kinabalu (kalles KK). Havnebyen har yrende liv, nok turister som vil enten dykke eller klatre på fjellet, og nok shopping til å tilfredsstille jenter flest.

Jeg hadde initialt tenkt meg opp på den 4095 meter høye fjelltoppen (høyest i sør-øst asia), men med venteliste-problem og enten/eller valg i forhold til dykking, så ble det sist nevnte. Begynte kurset på mandag etter å ha drevet dank (les shopping) i noen dager.
Første dagen møtte jeg faktisk på to nordmenn nede her, de er riktig nok fra gærne sia (les: mjøsa), men vi har hatt det utrolig trivelig sammen, både dykkekurs, strand-dager, zoo-besøk og middager. Blir nesten trist å reise fra dem.

Måtte bare ta med bilde av denne apen fra Zoo'en.
Proboscis Monkey heter den. Raring!

"Dykkedagene" har vært tidlig oppe og sent i seng, litt sliten, men kjempefornøyd. Litt jobb å bli “dykker“, og mye mental trening (jeg har droppa ut av kurs før!).
Seks dykk som har vist meg utrolig mange fisk, anemoner, rev og koraller. Får nok ikke med meg halvparten jeg ser, for det er så utrolig rikt dyreliv(flere arter her enn på Great Barrier Reef i Australia!) Og det er ikke for ingenting at det kalles en annen verden. 18 meter og 50 minutter under vann er min personlige rekord.

Et av dykkestedene..
Mellom Sapi og Gaya i nasjonalparken utenfor KK. Fantastisk

Nesa vender mot Singapore i morra, og jeg har to dager “avslapping der før et “reisedøgn” og norsk jord befinner seg under mine ben!
Tvilsomt at jeg har mye mer å si i bloggen for denne gang. Tusen takk for hyggelig kommentarer og mailer jeg har fått. Setter stor pris på det! Nå venter hverdagen, arbeid og sortering av minner, og nærmere 4000 bilder!

Brunei Darussalam

Nå er jeg i hovedstaden , Bandar Seri Begawan, i et av verdens minste og rikeste land. I løpet av kort tid, har jeg rukket over mer en jeg hadde planlagt, lest alt som står om landet i Lonely Planet x 3 og blitt enda mer positivt overrasket en jeg trodde jeg skulle bli. Oljenasjonen har 375.000 innbyggere, gratis skole og helsevesen og ingen skatt på inntekt. Sultan Haji Hassanal Bolikah Mu’izzaddin Waddaulah styrer “butikken“, og er både statsminister, finansminister og forsvarsminister. Kun 1/3 del av regjeringen er folkevalgte, og resten er håndplukket av sultanen selv. Tror han har tre stykk koner også, denne mannen (lokalt snakk..)

Byen er gullende ren, plen og fortau blir kostet. Alkohol er totalt forbudt, natteliv er ikke-eksisterende (faktisk ikke noe liv ute etter kl ni om kvelden) og kjøpesenter har arabiske bønnerop i stedet for norske popsanger. Kontrasten fra plystrene og nysgjerrige menn i Indonesia er stor, men et og annet tut fra en bil er det jo. Men er man blond så er man blond! Stemningen her er rolig, folkene er blide og hyggelige og så nær som alle snakker godt engelsk. Høfligheten som man møter kan sammenlignes med den man finner i Singapore. (Yes mam, no mam, sorry mam, sånn ca 15 ganger i løpet av en kort samtale, hehe)

I nattes mørke lyses moskeene opp, og spesielt Omar Ali Saifuddien moskeen er vakker med sine forgylte kupler, nattlige lyskaster og en kunstig lagune:

Landsbyene på stylter, Kampung Ayer, som omringer hovedstaden, er bare et minutt unna havna med båt. Fikk nok av tilbud om båt-taxi, og til slutt takket jeg ja. Ut på “havet” med 60 hestekrefter, en flott trebåt og en hyggelig fyr fra Brunei.

Etter å ha kjørt forbi Sultanpalasset og mye jungel (i håp om å se apekatter) tok vi til slutt turen innom vannlandsbyen. Har sett flere landsbyer på stylter i asia før dette, men er fortsatt imponert. Over 30000 mennesker bor her ute, noen i mer forfalne hus enn andre, de fleste med aircon, alle med egen brygge, et utall med skoler, moskeer og politistasjon, og drager som flyr over hodene på oss.

Moskè på stylter

Sumatra- Bukit Lawang

Transporthistoriene her nede trenger nesten sin egen blogg, og etter et par opp og nedturer med fly var jeg i Medan på Sumatra, Indonesia. På flyplassen ble vi desinfisert og før jeg var tørr av det, og hadde rukket å fylle ut tolldeklarasjon, var det en som spurte meg om jeg var Marthe. Jo.. Etter litt tenking, så var jeg jo meg, (indonesisk-skepis gjør meg litt treg!) og han tilbød meg taxi. Prisen var 20 ganger mer en vanlig buss, så jeg takket høflig nei, og etter flere “nei takk” til diverse pengevekslingsmenn, hjelp til bæring av sekk og flere drosjer, møtte jeg Thomas. Han ville gjerne følge meg til bussholdeplassen. Jeg ante lunta relativt fort, for det gjør man etter å ha vært i Indonesia en måned. Så jeg sa bestemt til han at han ikke fikk noen penger for å følge meg dit, og det skulle han heller ikke ha. Men det var jo veldig passende at han var guide i Bukit Lawang, plassen jeg skulle til (les: jeg kan ikke annet enn flire)

Bukit Lawang er en liten landsby nord på Sumatra. Elva deler stedet i to, og regnskog omkranser det hele. Området er særlig berømt for Orang utan (som betyr skogsmennesker), de røde pelskledde dyrene som har 96,4 % like gener som oss. Bukit er en av de beste plassene å se orang utan’ene i sitt rette element, og det var nettopp derfor jeg var det. Det finnes forøvrig bare 7000 igjen på Sumatra og de er meget utrydningstruet.

I og med at det er rundt 200 guider i jungellandsbyen Bukit, så er det noen som gjør litt “ekstra” for å få kunder. Sånn som Thomas. Det viste seg at han var en veldig dyktig fyr, og tror faktisk ikke vi ble lurt (standard betaling for guide), og han var både morsom og kunnskapsrik.
To-dagers jungel”safari” med Thomas og fem andre reisende startet onsdag. Vi vandret oppover og nedover bratte jungelskrenter. Det er knappest noen ordentlig sti, og i og med at det hadde regnet dagen før, var det glatt og sølete i den bratte “leire”-stien. Vi klatet og holdt oss fast i greiner og røtter. Thomas påpekte at nå var vi i regnskogen, og ikke solskogen, bare sånn at forutsetningene og forventningen var klare. Og det er så til de grader regnskog. Ikke for at vi hadde noe regn (men regner det her, er det bøttevis og ikke dråpevis som kommer!), men økosystemet her er helt unikt, og jungelen her er så tett at man knapt ser sola. Vi gikk vel ikke veldig lenge før vi ble stoppet og bedt om å se opp. Og der var jammen de rødhårede dyrene. Fantastisk! De svingte seg blant greier og leander, og vi følte oss som tilskuere på første rad.

Swinging in the rainforrest!

En time før vi skal slå “camp” hører vi rykter om at Mina er i nærheten. Mina er ikke bare berømt i Bukit men angivelig i hele Sumatra. Hun var en gang i fangenskap, og er nå ute i jungelen igjen. Men helt “vill” er hun ikke, og hun kalles aggressiv av guidene. En gang skal hun ha tatt en turist’s sekk, og Thomas måtte gjøre en byttehandel med frukt og sin egen sekk. Hun er forøvrig den eneste av "apene" som guiden vår ga frukt. I prinsippet skal mennesker ikke ha kontakt med dyrene fordi vi smitter dem med sykdommer. Vi er faktisk den største årsaken til at de er utrydningstruet!

Mina med liten baby orang utan

Vi holdt god avstand, og det gikk bra så lenge vi hadde frukt-bestikkelser, da det var slutt, måtte vi rasket komme oss av sted. Mina fulgte etter…

Totalt sett gikk vi vel seks eller sju timer den dagen, avbrutt av kjempegod lunsj og fruktmåltider. Vi så mellom 10 og 13 orangutanger, gigantmaur, stor øgle/varan, catepillar (stikkende tusenbein), gibbon (apekatt), skorpion og skilpadde.
Da kvelden kom kampet vi under plastikkpresenning på tynne liggeunderlag. Nesten som gapahuk. I rekke og rad lå vi tett sammen, og det er utrolig hvor godt man kan sove etter hjemmelaget middag og litt fysisk aktivitet.
Dagen etter var det enda mer jungel før vi fòr nedover elva på store bildekk (rafting)

"Fridagen" brukte jeg til å besøke besøks/rehabiliterings-sentret for Orang utanger. Jeg fikk ikke se noen dyr på fòrings-stasjonen (noe som betyr suksess: de klarer seg selv ute i jungelen), men sentrets største kjendis; Sasa møtte oss smilende når vi kom ned igjen. Hun har vært "rehabilitert" i mange år, og kommer nok aldri til å bli helt vill igjen. Bildene nedenefor illustrerer kanskje det..

Sasa blir matet med Banan og melkeblanding

Sasa villle gjerne bli med over elven igjen,
men ble forsiktig leid ut igjen av kanoen...

Fantastisk uke og fantastisk plass dette lille stedet Bukit Lawang!

Turen tilbake til Medan (flyplass-sted) kan beskrives som meget interessant. Kan ikke si at jeg noen gang har opplevd maken. Det er vanlig med kjederøyking, KONSTANT tuting og naboer som faktisk sover på tross av hompetittenvei, som noen ganger kan klassifiseres som ei steinrøys. Vanlige minibusser av samme type har plass til max ni stykker ( i norge vel og merke) Her tar vi så mange vi får plass til, på det meste var det 4 i forsetet, fem bak, fem bak der igjen, en ute; bak på skjermen (som på søplebilen veit du!)og bare to helt bakerst og hvorfor det? Jo fordi der var det tre stykk kjempeplastikkposer med levende fisk. Har sett høner, og de fleste andre dyr på buss altså, men fisk?!?! De kom seg nå til fiskehandleren (to poser med gullfisk og en sort/sølv), om de var levende har jeg ingen formening om. Etter en mopedtur var jeg på plass i et gammelt hollandsk hus som er hjemmet mitt til i morgen. Og noe annet en shopping står ikke på tapetet (du skjønner at du har vært en stund i asia, når du ikke reagerer særlig på Barbie-konseptbutikk eller Lene Marlin-musikk i matbutikken) før jeg flyr videre i morgen.

Fra Kuta til Singapore

Etter å ha hatt total avslapning i Ubud var det bare å manne seg opp til travle Kuta. Partyplass nummer en, men også med et par muligheter for shopping. Kuta har ei berømt strandlinje, som er spesielt populært hos surferne, men stranda så overbefolka, at jeg valgte å “lækse ved poolen” et par dager i stedet. Sikkert mye fint å hvile øye på på stranda (hint: australske surfekropper), men det er alt for mye “Transport?”, “Miss, do you want manicure?” og “hello honey” til at det er avslappende.

Siv kom til Kuta på fredag, sammen med Thomas (en kompis av Siv som var på lynvisitt i sydligere strøk) og vi spiste middag. Dagen etter tok vi alle tre fly til Singapore og fortsatte det sosiale samværet der. Hadde nok en gang en fantastisk middag, og denne gangen på japansk restaurant. Kan se for meg at jeg snart begynner å digge sushi gitt.
Vi prøvde å teste ut nattelivet også, men vi var ganske så skutt. Det ble (enstemmig vedtatt) ingen Singapore sling og peanøtter på den berømte baren, men vi greide fint å spasere inn i en annen turistfelle. New Asia i 71. etasje i Swiss Hotel (tror jeg) Fantastisk utsikt. Fikk dotter i øra når vi tok heisen opp, og det var for så vidt greit å ha også, for musikken de spilte var øredøvende. Hehe.
Det ble med en drink, før vi gikk videre etter obligatorisk å ha fotografert utsikten. Havnet på en takterrasse bar og drakk en drink til før det var natta for trøtte nordmenn.

Utsikt fra New Asia

Søndagen tilbrakte jeg med Thomas som ikke hadde retur til Norge før sent på kvelden. Vi møttes i hovedhandlegaten her i Singapore og hadde noen besøk i diverse kjøpesentre. Og det er ikke bare et lite utvalg med sentre her nede, sånn ca. 250 stykker. Flere under konstruksjon. Rett ved siden av der jeg bor, er det et som har åpent 24 timer i døgnet. Ja, du leste riktig. Så jeg var og handlet meg joggesko og regnponcho til jungelturen min kl 2330 i går kveld. De som bor på samme rom som meg kom hjem kl 0330 etter å ha vært på shopping. Haha..
Det må tas i betraktning at disse 24 timers kjøpesentrene er for de med svart belte, for det finnes knapt en ekspeditør eller noen som kan hjelpe deg, så du må være god på orientering og ha tålmodighet for rot, og gjerne et ordforråd som inkluderer flere synonymer på det du skal ha.

Må bare ha med bevis på at det er åpent 24 timer i døgnet!!

Singapore er en stor smeltedingel. Det finnes Chinatown og Little India (der bor jeg, men det er nå flere kinesere her) og folkene er like fargerike som fargene i regnbuen. Heldigvis er det forholdsvis enkelt her nede. De fleste snakker engelsk og det er gullende reint og pent over alt. Folk er superhøflige, og “Sir” eller “Mam” sier alle, uansett. Må være det mest serviceminded landet jeg har vært i noen gang.

Og det føles nesten som hjemme når man kan gå på supermarkedet, kjøpe seg en av-art av kneippbrødet (brød som ikke er hvitt i alle fall!) og ha på ost og skinke og til og med lese aftenposten til frokost . Snakk om luksus.

Det blir nok ingen Filipinene tur på meg, og det meste av grunnen er været. Angivelig er det i følge “læreboka” fare for tyfon og monsun mange steder. Men jeg fortviler ikke, for jeg tror jeg har funnet et helt fantastisk alternativ, og reiseplanen videre er sånn noenlunde klar, med første stopp Sumatra, Indonesia. Skal ut i jungelen, forhåpentligvis sammen med orangutangene (får bare håpe de slipper meg ut igjen!)

Ubud

Det er vel ikke så mye annet enn avslappning som er stikkordet for mitt opphold i Ubud. Stedet ligger nesten midt inne i landet, opp i høyden, mellom fjell og lavland, noe som gjør at det ikke er nødvendig med aircon her, og været er betraktelig mer lunefult enn ved kysten. Likevel kan det være bra varmt midt på dagen. Ubud er en samling med landsbyer, og har en egen stemning ved seg. Det innehar også en større tetthet med reiki, healing, yoga og alt alternativt du måtte ønske, enn noe annet sted enn jeg har vært. Du ser like mange turister i gatene som du ser lokale, men likevel greier “vi” ikke å knekke den balinesiske ånden over det hele.
Bali er 95% hinduistisk og tegn på det finner man enten man ser ned på fortauet eller opp i lufta. Offeringer til guden, både de slemme og de gode blir satt ut hver dag, alt handler om å skape balanse.

Jeg har vært typisk turist i et par dager og vært på rundtur helt øst på Bali. Sett det største templet og den største vulkanen, så det var det. Dessuten har jeg surret litt rundt her i Ubud, blant annet i Apekattskogen og på noen museer og gallerier. For ca hver 10 meter finner du et “galleri” eller sted de selger malerier. Alt er det samme, akkurat som alle sarongene er like. Har kun vært på et par steder, og hos en kunstner som het Blanco, som virkelig var noe annet ,og som faktisk gav inspirasjon.

Yogaapekatt?

Har møtt to hyggelige damer, som jeg omtrent har hatt annenhver kveld sammen med (greit å dele på datene…) Har opplevd noen turer med hun ene, og spist fantastisk god mat med begge. En kveld ble det fire retters, til den nette sum av 17 kroner og femti øre, inkludert ei flaske vann. Slå den!
Jeg bor for øvrig veldig bra til, relativt i sentrum, og utsikten til rismarkene nyter jeg desto mer, ettersom jeg har kjøpt meg en hengekøye… Og livet kryddres til slutt med akkurat passe mye shopping ispedd en dæsj massasje her og der.

Mt. Bromo og Ijen Plateu

Etter å ha vært tre lange dager på landeveien, sitter jeg nå i Ubud (Bali) og ser utover rismarker, palmer og blomster i alle størrelser og fasonger. Skal slappe av nå et par dager før jeg gjør noe mer, men først må jeg fortelle om en både kronglete og fantastisk tur.

Det hele begynte kl 9 søndag morgen i Jogja. Sju stykker ble “stuet” inn i en minibuss og fraktet til landsbyen Cemoro Lawang. Det var for så vidt en grei tur, men trakk ut i det lengste laget. Da vi kom fra kl 22 på kvelden, hadde de overbooket standard rommene, og det ble en diskusjon med noen som hadde bestilt rom tidligere på dagen. Jeg skulle ha enerom, og de prøvde å stue meg inn med to franske tenåringsjenter, men etter 13 timer på landeveien er lunta litt kortere en vanlig, og jeg fikk til slutt et deluxe rom. Forskjellen fra det og et standardrom: en TV! Så som de sier i thailand, same same..

Uansett grunnen til at vi ble fraktet til Cemoro Lawang er fjellet og området rundt Mt. Bromo. Det er en samling med vulkaner, hvorav Bromo fortsatt er aktiv og ryker. For å få med soloppgangen over vulkanen, stod vi opp kl 0330, og ble fraktet med jeep en times tid (hompetitten tur) opp til et utsiktspunkt 2770 m.o.h. (sammen med andre horder av turister) Derifra så vi en fantastisk soloppgang, og en enda mer fantastisk utsikt over tre vulkaner. Røyken som steg opp fra Bromo, og tåken som lå nede og dekket landsbyen, gjorde at det hele fikk en trollsk stemning over seg.

Mt.Bromo

Etter at sola hadde kommet seg litt opp på himmelen dro vi ned igjen og til selve Mt. Bromo, og gikk opp til toppen av vulkanen. Det ryker som sagt fortsatt, men er ikke aktiv, så det er trygg å gå rundt. Utsikten er upåklagelig. “Nabo” vulkanen er mer grønnkledd, mens Bromo fortsatt er “lava”preget.
Været forandrer seg fra minutt til minutt, og røyk og tåke kjempert om kapp med solen som også stakk fram og varmet godt. I utgangspunktet er det temperaturer her på morgenen under 10 varmegrader, så fleecejakka kom godt med.

Frøkna har kjøpt en tradisjonell bukett som offergave til gudene... De er nok blide nå..

Men ferden måtte gå videre, og vi stappet oss inn i en minibuss med alt for mange folk, bagasje på taket og enkelte steder, krakker i stedet for seter. Etter en god halvannen time byttet vi buss i Probolingo, og det var som å komme til himmelen. For det var kun fem av oss som skulle videre til Ijen, og vi fikk da vår “egen” lille bil med aircon og gode seter. To nederlendere, en franskmann , en jente fra Indonesia (Borneo) , Harry (sjåfør) og meg la oss ut på landeveien. Vi kjørte forbi tobakk og kaffeplantasjer, peanøtt-åkre, mais og sukkerplantasjer. Vi så jordbruksdrift i ubeskrivelig bratte fjellsider og rismarker i trapper. Foruten en kjempedårlig vei og et stort ønske om sports-BH, var turen fin, og etter seks timers kjøring var vi framme i landsbyen Sempol. Her skulle vi overnatte i påvente av neste dags ekskursjon.
Vi kom akkurat for sent til den lokale volleyballturneringen som hadde samlet hundrevis med folk, og siden alle forsvant hvert til sitt, gikk vi en runde i landsbyen. I dette området er kaffe stor butikk og det er mange kaffeplantasjer her. Tilfeldigvis bodde vi på en, og etter å ha hils på en av “sikkerhetsvaktene” fikk vi omvisning på deler av fabrikken, og ikke minst “produksjonen” av verdens dyreste kaffe.
Det er en spesiell historie i seg selv. De har noen kattedyr som jeg ikke husker navnet på. De fanger disse i jungelen, og holder dem i bur. Kattene spiser kaffe-frukten, og de “skiter” ut igjen kaffebønnene. Det er hele kaffebønner som kommer ut, men fordøyelseprossessen gjør visstnok at kaffen er het spesiell. “Skiten” blir samlet inn hver morgen, og solgt til kaffeelskere verden over. Luwak kaffe kalles det her, og for å illustrere pris: 11 gram Luwak: 50.000 rupiah, og 150 gram arabica kaffe: 20.000 rupiah.

Kattedyret som spiser "kaffe"

Neste morgen ble vi vekket kl 0400 og rakk litt frokost før vi kom oss inn i bilen igjen. En god time med hompetatten vei og vi var framme ved foten av Ijen (1850 moh). Dette skulle vise seg å være høydepunktet for turen. For å komme seg til selve Ijen må man gå oppover meget bratt og ulent terreng i 3,5 kilometer, før man må klatre nedover (800m) til krateret av en vulkan. (2386moh) Her er det naturlig forekomst av sulfur (massiv gul sulfa) og det er en slags gruve/mine-virksomhet her. Arbeiderne henter sulfur og bærer det opp fra krateret i bambuskurver. De bærer mellom 80 og 100 kilo på skuldrene og får kun 600 rupiah/kiloen. Om de går to turer i det vanskelig terrenget kan de tjene mellom 50 og 60 kroner om dagen.
Stanken av sulfa er påtrengende om røyken slår mot en. Det putrer og koker av gassen som kommer fra jorda, og hele området er gulfarget av sulfur.

Mannen i røyken..

Verdens giftigste innsjø?

Flytende sulfur, 5 minutter så er det stivt.

Minst 80 kilo på skuldrene

Mennen hoster i den giftige lufta, og verdens mest giftige innsjø holder mellom 50 og 60 varmegrader og er både grønnfarget og noe gul aktig av sulfur. Stemningen her nede er ivrig, spesielt når de vet at de kan selge noen skulptur-souvernier.
Kjekspakkene forsvant som dugg for solen, og bilder ble ivrig knipset. Været forandrer seg fort her også, og på det tidspunkt vi var oppe igjen fra krateret var det overskyet.
Kort og godt en eventyrlig tur, med godt selskap.

Jogjakultur

Yogyakarta har mye å by på, og så lenge man holder seg unna hovedgatene og turistfellene, er byen veldig likanes. Det verste kaossjokket har gitt seg nå, og jeg har i tillegg lært meg å si nei takk på indonesisk, så nå koser jeg meg veldig. Jeg bor i et området med små ganger/gater, og til tross for mange turister, er de knapt synlige, og det føles sjarmerende autentisk. Til og med trafikken virker mer harmonisk enn de fleste andre steder i Asia: ingen som kjører på rødt lys!

Jogja som byen kalles av innbyggerne har en rik og multikulturell historie. Byen blir regnet som et sentrum når det gjelder kunst/håndverk og utdanning, og har sterke tradisjoner.
Hovedattraksjonen er Kraton (gamlebyen) og palasset til Sultanen. En becak (sykkeldrosje) tok meg dit fredag morgen, og jeg fikk automatisk tildelt en guide som het Johannes. En meget engasjert voksen mann. Og bortsett fra stedets flotte arkitektur og imponerende kunst, fikk jeg mye spennende informasjon, fra guiden. For når jeg først begynte å spørre om Indonesia, fikk jeg mer politiske og samfunnsmessige perspektiver, enn fakta om sultaner og palasser. Johannes fortalte at etter 1965, så har det regjert to presidenter (inntill da: sultan), og etter hans mening er Indonesia i dag et diktatur. Ikke bare mente han at økonomien er ødelagt, men at 95% av alle i Indonesia er korrupte. Propaganda er på TV og den første presidenten sammenligner han med Hitler og anklager han for mord på 4,5 millioner indonesiere.. Relativt sterk kost, og jeg må nok lese litt mer historie for å se nyansene og sammenhenger. Det som kan sies sikkert var at Johannes var meget opprørt om hvordan Indonesia var blitt, og tok seg mer enn en gang til hodet, lukket øyene og rettet på “lua” mens han sukket. En spennende mann.

Jeg gikk rett til fuglemarkedet etter å ha vært innenfor Sultanens vegger. Der var det yrende liv kan jeg berette og jeg var så “heldig” å få med en lokal fyr som viste meg rundt. Lonely Planet advarer mot disse, men det er ikke akkurat så lett å riste de av seg, når du knapt vet hvor du er hen. Han hang på som et slips, og jeg hadde god nytte av han et par timer. Til gjengjeld kjøpte jeg overpriset batikk av “tanten” hans, som han helt sikkert får kommisjon av. Jogja må for øvrig være batikk-hovedstaden i verden. Du kan ikke gå fem meter uten å finne en butikk med batikk!
På fulglemarkedet var det big business med duer, men du fikk kjøpt alt fra spurver, papegøyer og andre fargerike varianter. Apropos fargerik var det til og med en rosa-“spraylakkert” due der. Forruten fugler kunne man få kjøpt flere arter flaggermus, larver, pytonslanger, hunder, katter og diverse smågnagere. Sistnevne, noen bare ment for mat til slangene… I følge min personlige guide bringer det lykke å slippe løs fugler på toppen av vannslottet. Så da kjøpte jeg fire fugler til 8000 rupiah (koster egentlig 2000.. men jeg fikk nok en ekstra god pris!) og bærte dem i en bitte liten brun papirpose. Følges ikke godt med innestengte dyr i pose, men nå er de i alle fall frie!

På toppen av Vannslottet... Frihet..

Jogja har vær kultur fra ende til annet, og lørdag var det enda mer på tapetet.. Reiste kl 0500 om morgenen til Borobudur og Prambanan. Det første er et gigantisk buddhistisk tempel som er Indonesias svar på Ankor Wat. Prambanan er hinduistisk og har også en helt særegen sjarm.. Jeg har skrevet nok nå, lar bildene tale for seg…

Borobudur

Prambanan

For øvrig er maten her kjempegod, massasje på rygg og føtter er meget tilgjengelig og billig, og selv om jeg burde brukt et par ekstra dager her, vender jeg nesen mot Bali igjen. Skal bare litt opp i høyden på veien dit…

Yogyakarta

Det er både mye og lite som har skjedd siden sist, og forklaringen er som følger. Helt inntil for to dager siden har ikke vår hverdag inneholdt så mye mer enn strandliv, spise og sove. Dagene på Gili Meno har vært helt fantastiske, og det er på flere måter den helt perfekte plassen å feriere. Men etter 10 dager, en fin brunfarge og gjennomsnittslesehastighet på ei bok i løpet av to dager, er det på tide å tenke på noe annet. Dette gjelder for øvrig bare Marthe, for bortsett fra saltvann i dusjen, har Siv “slått” seg til ro, og hadde lyst på flere dager i øyparadiset. Vi splittet derfor lag for to dager siden, og disse dagene har inneholdt mye reising for min del.
Etter at reisehåndbøkene har også hadde lenge ferie var det på tide å ta de opp igjen. Bestilte meg først en “cruisebåt” tur med Perama båten fra Lombok til Bali. Dette var litt annen kost enn ferjeturen vi tok for å komme ut til øyne. Den sjarmerende trebåten, som nesten ser ut som et sjørøver-skip, hadde frokost og lunsj, og ikke minst ei grovkornet sandstrand på soldekk. Ikke langt unna solstikk gitt..


En god times busstur etter at vi ble landkrabber igjen, ankom vi Kuta på Bali. Den mest beryktede plassen som finnes. Enten så drar du hit for å shoppe eller feste (det har noen fortalt meg!), og shopping ble det selvsagt litt av. Men det viktigste var at Kuta er rett ved siden av flyplassen, og før kvelden var omme hadde jeg booket en flybillett til Yogyakarta påfølgende dag.

Yogyakarta er en by i midten av Java, som er verdens tettest befolkede øy. Kaoset er en del av gamet, det har jeg skjønt nå. Det gikk for så vidt smertefritt å komme seg til en plass og sove og alt de greiene der, men disse selgerne, transportørene og tiggerne tror jeg har en egen radar for nyankomne. For man blir totalt bombardert med spørsmål og tilbud. Fra Kutas tilbud om massasje og pedicure, blir man her tilbudt sykkeldrosjer (det er et helt vanvittig antall av dem her!!), hestedrosjer, vanlige drosjer og batikk.


Alle spør hvor du er i fra, eller hvor du skal hen, og alle vil gjerne vise deg ett eller annet. Og nøler du ett sekund blir du lurt inn i et galleri eller en butikk der prisene ikke er i nærheten av det som er på “gata” Det er ganske synd egentlig, for man er redd for å bli “lurt“, og man mister dermed de fleste sjanser til å snakke med lokalbefolkningen på en ordentlig måte (storbyfenomen?)
Det står forresten i guideboka at indonesiere gjerne har det moro på turistenes “bekostning” og at om de flirer i nærheten av deg, så er det sannsynligvis AV deg… I dag har jeg vel ikke akkurat blitt flirt av, men jeg har følt meg spesiell kan man si. Det er meget lite turister her, og folk stopper gjerne opp, og da i flokk , for å titte på meg. Barn holder seg for munnen for å vise at de ikke gliser, og peker, og jeg gjør samme gesten tilbake. Skulle tro jeg var et romvesen. Det er jo ganske så festlig egentlig, men innimellom kan det være greit med et par skygglapper , jevnt tempo og mørke solbriller også.

Ps: kassettene har overraskende stor markedsandel her!!
Ps2: jeg er allerede forlovet med turoperatøren borti gata. Effektiv by detta her..