Granada Nicaragua

Etter en propellflytur fra Roatan kom jeg fram til Managua som er hovedstaden i Nicaragua. En snau halvannen time etter landing og noen dollar fattigere var jeg på plass Granada. Denne byen er en gammel koloniby i likehet med Antigua i Guatemala. Det er hakket varmere her dog, og at jeg fortsatt har dunjakke i sekken, er nesten litt flaut. Så jeg blir nok å sponse det nicaraguanske postvesenet med noen kroner for sending av en overraskelsespakke til modern!

Katedralen i Granada, sett fra tårnet i La Merced kirken

Men tilbake til været, for det er jo det vi nordmenn er veldig opptatt av. Rundt 32 varme og stort sett blå himmel, og ikke en gang tegn til en regnsky! Luftfuktigheten er påtrengende og uten den friske brisen fra Lago de Nicaragua (latin-amerikas største innsjø) tror jeg at jeg hadde krepert for lenge sia! På ettermiddagen, kjenner man sterk varme fra asfalten og det lukter nesten som nylagt asfalt. Burde egentlig gjort et eksperiment mens jeg er her. Om det faktisk går an å steke egg på asfalt.. Vi får se!

Bor i et vakkert «hus» som består av to atrium med rom rundt «hagen». Et svømmebasseng finnes også, og det er ikke så gærnt på en varm og fuktig dag. Kunst på veggene, gammeldagse fliser,  designermøbler og palmetrær som suser rundt fontena i midten. 

Mitt fasjonable hostel

I sentrum av Granada, og spesielt i parken skjer det noe hele tida, alt fra sjampo/balsam-stasjon, mobilselskaper med boomblastere, gateselgere, musikanter, skopussere og hestedrosjer. De fleste prøver å tjene til livets opphold.

Det er mye fattigdom her, og spesielt mange unger som tigger. Det ber om penger og om de ser du har mat til overs spør de om det også. I de aller fleste tilfellene gjør det bare vondt værre å gi noe som helst til barna, de har som regel et hjem, men har kanskje mer lyst på hamburgere enn tortillas og bønner til middag. Jeg tror også at på grunn av mye turisme, så er foreldrene også bakmenn for dette. 

På kirketrappen. Bestemor med noen unger, tror ikke
ståa er så sprek med tanke på mat og husrom

Og gateselgere er et kapittel for seg selv, mange er barn men de aller fleste er godt voksne om ikke relativt gamle. Alt fra hengekøyer til solbriller, sukkerspinn, lodd, mat, juggel, keramikk og klokker blir solgt. Mitt høydepunkt når det gjelder gatesalg består av to episoder. En som solgte en drill, og den var heltsikkert stjælt, mens en velstelt eldre herreman tok seg en knært baileys mens han solgte sigarer fra inn og utland.

Han herre her tok seg en knært bailiyes gitt, tar hardt på

å være gateselger.

Dagens beste kupp på
 La Calzada, en drill!

Så tok jeg mot til meg på fredagen. Etter å ha gått over tre måneder uten å se snurten av ei saks, tok jeg saken i egne hender og spurte serveringsdama på kafeen om det var en brukbar frisør i nærheten. Å jada, det kunne hun fortelle at det var. Så jeg tok beina fatt og endte opp i Lettys skjønnhetssalong. For den nette sum av 70 cordoba skulle jeg ble klipt, men måtte punge ut med 50 ekstra da jeg ville ha hårvask. Total pris blir cirka 30 norske daler. Og kanskje ble resultatet deretter. For å si det sånn, så tok hårvasken lengre tid enn sjølve klippen, og det i og for seg er et dårlig tegn. Dama var relativt uengasjert og jeg tør hardnakket påstå at man ikke trenger svennebrev for å klippe hår rett «av». Etter å ha spurt om hun også kunne ta litt på luggen (er liksom en del av håret det også!) sveipa hun over med ei saks, og den er nå kortere enn jeg har hatt på lenge! Det er forsåvidt også resten av håret. Godt det bare er hår!

Banan-chips! Har ikke spist dette 

siden Cuba,  mange gode

 minner dukker opp!

Maten er også god her i Granada og et kapittel om mat er tvingende nødvendig når jeg opplever gleder som fritert bananchips (hakke smakt siden Cuba) og nyoppdaget fritert yucca! Sa jeg at snart burde begynne å trimme?

Pilgrimsfarende, uten hest, men med kjerre og okser!

Lørdag dro jeg med chickenbus til Pueblos Blancos, såkalt hvite byer et stykke utenfor Granada. Besøkte først keramikk-landsbyen og var vitne til både et band som gikk rundt å spilte og pilgrimsreisende i forbindelse med påsken som er rett rundt hjørnet.Krysset gaten og gikk videre opp til Catarina, som er berømt for utsikt over en innsjø og man ser også rett til Granada. 

Lagua de Apoyo, utsikt fra 

Catarina,  en av pueblos blancos

Pilgrimsklare barn i vogna 

  

Bestemor sjøl som selger frukt i Catarina

Knust is med smak,
teksten på tralla sier:
en gave fra gud, med
snurre sprett på. Jada!

Marching band i San Juan de Oriente

Søndag dro jeg til Masaya, som er hovedsetet for håndverk i Nicaragua. Etter en god halvannen times tur stående, var vi framme. Dagens spesielle hendelse var festivalen kalt Dia de San Lazaro (San Lazaro dagen). Den skal hedre hunder. Ideen er at hundene blir vasket og kledd opp og de går i parade. Jeg kom nok alt for seint for paraden, men møtte noen eksemplarer av den firbente rasen på tur hjemover.

I anledning hundedagen!

Barberer i masaya, her er det gamlemåten som gjelder!

I sentrum for begivenhetene var nok ikke hundene denne dagen, men snarer et tivoli med karuseller av forhistorisk karakter og nokså skremmende forfatning.

"Tekopper", fra gamle dager. Det så heller farlig ut må jeg berette!

Gutta boys koste seg veldig, og hadde nok '
fått i seg et par drammer for mye. 

Noen var ikke fult så oppkledd
og heller på jakt etter mat

Nok en forhistorisk karusell og pariserjul. Hadde ikke fått
meg inn i noe av det, selv mot betaling.

Har bestilt pakke med spennende innhold fra junaiten, så jeg må vente på den, men jeg tar meg en tur til ei øy i mellomtida!

Roatan under vann!

                     

Skjønner egentlig ikke helt hvor mye jeg har vært med på, men har altså hatt 13 dykk i løpet av ei litt lang uke. Halvparten av disse har vært med kamera. Det har resultert i noen få videoer og i overkant av 1300 bilder. 95 % av disse igjen er dårlige, men noen bra bilder har det blitt. Noen få er her på bloggen, mens resten er lagt ut på nettalbum med følgende link: 

https://picasaweb.google.com/116930281211340316871/RoatanUnderVann?authuser=0&authkey=Gv1sRgCPvgm_H4qozqQQ&feat=directlink  

Det var kanskje ikke så mange store og fargerike fisker, men makrolivet og korallene var helt fantastiske!

 

Fra Guatemala til Roatan

. 

Med diplom i hånda for min «skole»-innsats og planene klare for neste steg, reiste jeg til Antigua for å få kortere veg til flyplassen dagen etter. Nok en busstur i type trollstigen-landskap. Folk langs veikanten bærer macheter, og hakker, og man ser det bratte landskap dekket av jordflekker i forskjellige farger. Minibuss-turen var med en gjeng som tydeligvis hadde hatt en festlig start på uka. Det lukta både gammal fyll, eller uavsluttet fyll om du vil, og heller ikke spesielt parfymerte sokker.

Antigua

Framme i Antigua spaserte jeg rundt i byen. Her er det gamle skilt, ujevne brosteinsgater, fravær av neon og andre blinkende fakter, og rett og slett en nydelig (sånn-passe velholdt) by i ekte koloni-stil. For cirka hver femte meter skifter husene farge, og det er alt fra søte pasteller til påtrengende sterke grunnfarger. Kirker finnes det mange av i byen, og noen er i god stand, mens andre er på randen av å falle sammen.

Etter å ha mellomlandet i El Salvador fortsatte ferden videre med et propellfly. En propell på hver side, og 50 plasser om bord, og det er fly som går under kategorien fly som jeg ikke tar spesielt ofte.

Veslejentene til resepsjons-dama

Meget god mat, og spesielt kaker!

Men hva gjør man ikke for å komme til sol og varme, og glemme alt som er av ullsokker og tjukke jeans! Min destinasjonen var Roatan, og det er ei øy utenfor Honduras. Når det er sagt er det vel den mest amerikaniserte plassen jeg har vært på til nå, men veldig hyggelig. Karibisk stemning, ekstremt god mat og godt drikke, og ikke mist fantastisk vær! 

Kolibri

I løpet av tida her har jeg møtt en flokk trivelige folk. Vi har hatt kvelder med fersk guacamole på benkene bak huset vi bor i, festligheter på stranda, karaoke synging (ikke av undertegnede), og jeg tror jaggu meg at jeg både har fått tilbud både fra både herre og dameavdelingen! Bostedet frister med en hage der det bugner  av forskjellige tropiske planter i de knalleste farger, rett utenfor soverommet sitter en kolibri på 2 små egg, og i nattens mulm og mørke kan man se løv-kutter-maurenes sti opp igjennom hagen. Infrastrukturen derimot er det hakke verre med.

Løvkutter-maurenes sti..

Jeg kom hit for å finpusse på min «tan-plan»,og hadde egentlig ikke planer om noe annet enn avslapning og gjenvinning av kroppsvarme etter kalde Xela. Men strand til side, så er dette en plass der ALLE dykker og er berømt for å være en av de billigste destinasjoner når det gjelder nettopp dette. Det var nesten så jeg følte meg litt utafor. Jeg har jo dykkelappen, men ødela øret mitt for to år siden og har ikke turt å dykke siden.

Ikke mye sjarm over disse sølete veiene!

Jeg fant ut at det var et dykke/medisinsk-senter i nærheten, med doktorer spesialisert i dykkemedisin, så jeg tok taxi for 8 kroner for å få en mening om jeg kunne dykke eller ikke. Han kunne ikke gi meg noe fullgodt svar, men mente at jeg måtte prøve. Jaja, det var jo et bedre svar enn jeg fryktet, i verste fall kunne han ha sagt at jeg aldri kunne dykke igjen (det er vel derfor jeg aldri har turt å spørre). Jeg var nå det man nærmest kan kalle «klarert» for dykking, og meldte meg på en oppfriskningskurs og et dykk på ettermiddagen. FANTASTISK!! Ingen problemer med ørene (dog er jeg er sikker på at min far vil mene det motsatte når det gjelder min hørsel!)

Tida flyr, og det ble et «problem» at jeg bare hadde tre dager å dykke før jeg skulle ta fly videre. For med et så kraftig basille-bitt av dykking, undersøkte jeg muligheten for å utsette flyreisen min. En en hel ettermiddag ble brukt på dette, hvorav siste telefonsamtala varte i 71,5 minutter for å forandre avreisedato herifra. For den nette sum av 84 dollar fikk jeg 6 ekstra dager med dykking, og jeg kan ikke annet si enn at livet leker!

 

Neste blogg kommer straks og vil ha mange kule bilder, jeg lover!

Hverdag og fest!

Tiden med skole går nå sin vante gang. Det har vært oppturer og nedturer, og jeg tror uka som har gått har vært den vanskeligste så langt. Vurderte til og med å rømme til Mexico! Veldig mye pugging som skal til, noen jeg ikke skjønte før etter en stund. Det er år siden jeg har hatt bøyninger av verb på skolen,og det var tross alt norsk. Poco a poco sier læreren min.. Litt om litt, ja, jeg er nok litt av det utålmodige slaget!

Lille jenta som selger sjokolade sammen med sin mor..

Hverdagslivet går sin vante gang ellers også. Fattigdom er ofte i bybildet, og jeg har ikke tall på hvor mange som livnærer seg av å selge tyggegummi, pusse sko, selge skjerf, eller for den saks skyld være selskapsdame (ikke mye selskapsdamer her, men det er et par tre stykker på hjørnet, hvorav den ene nokså sikkert ikke er ei dame). Klimaet er forsåvidt røft for de som ikke har noe hjem. Her en morgen var det nede i -3, og det er ikke sjelden man ser folk sovende på fortauene. 

Jeg har også vært en tur innom det lokale barnehjemmet. Hadde lyst til å jobbe frivillig når jeg var her, men etter et kort besøk veit jeg faktisk ikke om jeg har mage nok til å jobbe der. Skjønner at det er lite jeg får gjort, og at ikke å være der, hvertfall ikke hjelper.

Lago de Atitlán

Helgene har i motsetning til hverdagene bare vært opptur. Eneste bakdelen er at de er tilbrakt med en gjeng amerikanere, og selvfølgelig går det bare i engelsk... Mandag og spansk igjen er alltid like vanskelig. Men det er prisen man må betale, og det gjør jeg med glede! Litt språkforvirra? JEPP!!

To helger på rad nå har vi reist til Panajachel, en landsby ved innsjøen Atitlán. Første helgen tok vi inn på et hotel med en relativt dyr prislapp her omkring, men så verdt det. Dusjen på denna plassen var i nærheten av det gudommelig. Spesielt sammenlignet med dusjen min i Xela, uten trykk og varme... Og så glasposten på hotellrommet da. Bare sitte der i sola, og se på folk i gata. Spesielt moro var det å lese bloggen min som ble publisert for nesten fem år siden. Var i Panajachel da også, og hatet plassen. Nå, etter å ha vært i Xela lenge, synes jeg det er deilig med mye hvite folk aka gringoer, og billig shopping.

Første «pana» helga dro vi med båt til landsbyen Santa Cruz. En sted med relativt ungdommelig preg og som den lørdagen feiret sin 16 års dag. Det betydde en fest med mye gratis og god mat.

Festen folkens, jada, jeg veit at det ikke er spesielt moro å lese om andres sine festivitaser, men dette tok av! Kostymefest/transe-utkledning/eller-hva-man-måtte-finne-av-gamle-klær var temaet for festen og plassen hadde eget hus med klær til utlån. Jeg hadde englevinger, bikini utapå klærne og rosa fuskepels. Mange av de andre var relativt mer fascinerende i habbiten, og jeg tror kanskje jeg lar bildene tale for seg. OBS -advarsel: noen av disse bildene kan være av støtende karakter!!!!

Evans, kledelig i dameantrekk

Nok ei dame i et flott antrekk

Lani,vår alles transe i antrekk nr.1 ,
 med  Krishika og Amanda

Lani i antrekk nr.2

Lani i antrekk nr 3.

Man kan faktisk ikke sitte sånn når man er dame!

Et fantastisk bilde av to slitne karer i baren..

Dagen derpå var håndterbar og med over 170 bilder på kameraet, var dette også en spennende dag. Når det gjelder Lani, så tror jeg det finnes seks forskjellige antrekk den "dama" hadde i løpet av kvelden, som er dokumentert på digital film! Flirer fortsatt når jeg ser på bildene..

Pana»-helg den påfølgende uka var spesielt rolig og høydepunktet var et besøk på en tapas-resturant. Har ikke engang et bilde å vise fra, men at maten var en høydare, det kan jeg love!

"Rom"-kamerat Nina og jeg på dansegulvet!

Planen videre er spanskpugging, at jeg skal lære litt mer salsa igjen og få praktisert det, og så får vi se hva tid og muligheter bringer. Har ikke så mye planer akkurat, og det er deilig!

Quetzaltenango y Escuela de español!

Etter to døgn på reisefot og kun flysete-søvn (som betyr maks 1/2 time sammenhengende søvn) i to netter var det deilig å sette foten på Guatemalsk jord. Etter å ha blitt minibusset til en såkalt busstasjon og kjøpt billett var jeg klar for en fire timers tur på en buss, også såkalt første klasse! Første klasse er hvis girspak og girkasse høres ut til å være totalt ødelagt ved hver giring og eksosrøret har sjarmerende hull, så man hører godt hver eneste på-gassing fra bussjåføren.

For å komme fra Guatemala City til Quetzaltenango eller Xela som det ofte kalles, må man også «fortære» en vei som i mange tilfeller minner meg om trollstigen i Norge! Mye svinger, og bratte skrenter, veg som snirkler seg oppover bratte fjell og ned igjen i dype daler. Naturen er flott, men berg med søppel over alt, gjør at det hele får en bismak!

Vel framme i Xela, 2335 meter over havet, Guatemalas neste største by med 160 000 innbyggere, ble jeg møtt av Petra, koordinatoren på skolen, som etter litt ventetid introduserte meg til min nye familie, som bestod av en søt liten dame ved navn Albina. Hun er maks en og en halv meter og snakker i en rasende fart, men viser stor forståelse for at jeg kan meget lite spansk. Hun er pensjonist, tidligere vært barneskole-lærer, mor til fire, hvorav de to yngste bor hjemme (men de er nå mest ute da). Hjemme hos henne er mine bo-fasiliteter er ganske så bra. Jeg har mitt eget rom med skrivepult (!) og seng, do og dusj rett over terrassen og flott utsikt over Xela. Det er noe man kanskje kan kalle varmt vann i dusjen, men da er trykket lik null, så man må passe på å dusje når det er varmt på dagen.

Albina på kjøkkene, med tortillas som blir konsumert hver da!

Utsikten fra toppetasjen

Nabo'n

Jeg skal mest sannsynlig bo her en måneds tid, men jeg har ingen helt spesifikke planer her, jeg får se hvordan det går på skolen. Og så er det en annen viktig faktor også, været. Å komme fra Fiji og Hawaii hit er en kald opplevelse. Fra nesten førti pluss og trope-vær, til meget kald fjell-luft. Det var overgang. Jeg har vært sjeleglad for at jeg handlet både superundertøy og dunjakke i Japan.. Det kommer godt med her! (To lag klær under sommerdyne, to tepper og et laken, da holdt jeg varmen). En trøst er at dagene stort sett er varme med levelig temperatur, og så blir jeg nok akklimatisert litt her også..

Centro historico, i hjertet av Xela

Første kvelden var det to andre studenter i samme «familie» som meg, så de forbarmet seg over meg, og tok meg ut for å spise dessert. Litt livemusikk og sjokoladekake smakte utrolig bra før senga kallet.. De andre studentene fortalte også at maten jeg får servert her jeg bor, veldig bra, spesielt i forhold til flere andre familier. Og dette kan jeg trygt bekrefte, jeg blir godt tatt vare på og lider ingen nød! Dog må jeg si at pannekaker med sirup til frokost nok er i søteste laget for meg.

Jeg kom onsdag og allerede torsdag hadde jeg sagt ja til undervisning på skolen. Like greit å hoppe i det. Og dette er tilbake til barneskolenivå, med verb, og substantiver og det som verre er. Ord som jeg knapt husker hva er, eller betyr, og visste jeg det har jeg i alle fall fortrengt det! Jeg har fått bekreftet at jeg knapt kan skrive og spansken ellers er så som så. Det hjelper faktisk at man har en hyggelig lærerinne (maestro) som heter Ilse og som er tålmodigheten selv. Jeg synes jeg ser meg selv utenfra, og ser på alle forskjellige utrykkene jeg har i ansiktet. Tror mesteparten av tiden at jeg ser ut som et spørsmålstegn, med et og annet rullende øyne som flimrer forbi, fordi jeg egentlig vet, men ikke greier å si det. Det største sjokket var vel egentlig at jeg fikk lekser.. haha (vet ikke hva jeg tenkte på der, men...)

Skolegården.. her sitter vi ute i friluft og lærer....

Fredagen hadde skolen, som forøvrig virker veldig bra, arrangert tur til et marked i nærheten. I San Fransisco de Alto, en halvtimes kjøring herifra, som til slutt ble nærmere to timers kjøring med «chicken-bus», er Guatemalas største marked på fredager. Her kan man handle det aller meste, alt fra dyr som gris og ku, til kopper, kar, frukt, klær, hatter og brukte leker. Det ble ingen handel på meg, for jeg hadde nok med å ta bilder.

"Chicken-bus", som gjerne er overdådig dekorert, og kjører som den har stjålet både drivstoff og selve kjerra. Og da skulle man tro at de var kjappe, neida, for de skal ha med så mange som mulig, og stopper over alt, og når man trodde at det var helt fullt, får de innpå et par ekstra. Nemo problemos!

Mor og barn, og et utvalg tekstiler...

Damene her fasinerer meg virkelig, og det gjør også ungene. De henger bakpå mødrene og sover kostant.

Og så bærer de absolutt alt på hodet, alt fra høner til annen mat

Beste bildet fra markedet ever! Grisen hyler akkurat som en stukket gris og han har nok kjøpt grisen for han virker veldig fornøyd.

Lørdagskvelden tok jeg meg sammen, og i stedet for å sitte inne, dro jeg ned til byen. Jeg ble sittende på en relativ liten pub, og fikk en vannpipe og et glass rødvin. Bar-dama kom å satte seg, skravla litt og ba til slutt om at jeg måtte sette meg ved baren så vi kunne forsette praten der. Og tenk dere; jeg forstår veldig mye og greide faktisk å «holde» flere samtaler denne kvelden. Det var ikke de mest intrikate problemene som ble diskutert, og jeg skjønner mer enn jeg greier å uttrykke. Men ting kommer seg virkelig! Virkelig artig!