Arborek og Barefoot Conservation

Etter 2 timer båttur fra Sorong til Waisai, og 1 time derifra med båt, var vi på den lille øya med rundt 150 innbyggere hvorav halvparten er barn. «Landsbyen» eller øya Arborek som vi bor på har vunnet en konkurranse i Indonesia for å være den beste landsbyen. Med blå gule gjerder, flotte blomstrene trær og et relativt rent utseende er det en liten perle faktisk.

Arborek

I forbindelse med landsby-konkurransen ble det installert vann inn til alle husene. Problemet er at når brønnen blir tømt, kommer saltvann inn og det blir brakk-vann. Og at av-saltings-filter i maskinen som fjerner salt fra sjøvann, som ingen kan reparere. Når vi kom til camp hadde de ikke hatt vann på to dager og fordelen med å ha en litt brokete velkomst er at man verdsetter så mye mer at man faktisk har vann, sjøl om det er litt brakk-vann. Vi har også tak over hodet. Enkle hytter med køyesenger som er relativt solide. Veggen er laget av palmeblader og det er også taket. Vi har ei matte på gulvet for å forhindre at ting detter gjennom plankene som allerede er salrygga og noe ettergivende.

Not bad...

Fasiliteter relativt ok, med tre doer, en skvettedo, og en vestlige do som det går ann å sitte på. Vi fikk til og med reparert ekstradoen den første uka, tronen, så nå har vi to vestlige toaletter. Dusjen har vi to av, og det består av plastikktønne på 200 liter «vann» og ei kupe (øse) til å «dusje» med.

Vi har strøm i omtrent 12 timer eller så lenge diesel´n rekker, fra 18 om kvelden til 0600 om morran.

Rustikke fasiliteter til tross, det er magisk å bo på stranda selv om SAND er over alt. Vi har soloppgang som jeg nesten ser fra senga om morran, og solnedgangen ser vi fra brygga hver eneste kveld. En kvelden så vi til og med en regnbue i solnedgang, rødlig en. Aldri sett noe lignende.

Jetty at sunset

Vi har to fellesområder og spiser alle måltider sammen. De blir servert oss alle dager unntatt søndag. Da må arbeidsfolket ha fri og vi kokkelerer sjøl. Maten er forøvrig helt fantastisk foreløpig, bortsett fra overflod av fett og sukker til frokost annenhver dag.

Kitchen on a sunday

Den beste dagen må ha vært dag 10 i camp: det regna som om himmelen var åpen og vi dusja under takrenna og hadde salt-fritt hår for første gang på lenge!

Vi har også husdyr i form av to søte hunder, der en er en liten valp som er veldig søt og en større en som er veldig territorial. Det har vært litt turbulens med begge for å si det slik. Ungen som stjal valpen i utgangspunktet har kommet for å stjele den tilbake, mens gamlekjøtern som tidligere har drept høner og vært litt bøllete med barna og andre i landsbyen. Vi har prøvd med bånd, men kjøtern er to år, og man kan kanskje si at det er for sent, og det er en god mulighet at han blir sent til nærmeste by, enten som gatehund eller til de evige jaktmarker.. Vesle valpen har vært underernært og mest sannsynlig full av orm, men vi har kjøpt orm-middel for unger som ser ut til å ha virket bra. Det er også en katt som blir kalt Ingefær, som etter boka skulle holde rottene under kontroll. Jeg er dog noe usikker på akkurat det. 

Ramba, the stolen puppy.

Det er heller ingen medisinsk personell her. Og det som var av medisiner etc var ikke spesielt organisert om jeg kan si det. Forebyggende helsearbeid skulle jeg gjerne visst litt mer om. Jeg har hatt en god del å jobbe med siden jeg kom for å si det sånn. Jeg har lite peiling på det meste og kunne virkelig trengt ei håndbok i tropiske sykdommer.

Det har vært mye å ta tak i de første ukene, spesielt i forhold til hygiene og generelle forhold. På grunn av utslett ba jeg om en skrubb av vann-tønnene. Jeg har også snekret par ekstra trappetrinn på trappa som går fra brygga og ned/opp fra vannet, som tok to hele dager grunnet høyvann! (vanskelig å hamre i vann)

Kids jumping of the pier!

Baby batfish at main jetty

Helt siden jeg kom har jeg vært syk. Først med hoste som holdt meg unna vannet i fem dager. Og jeg hadde ikke vært i vannet mer enn et par dager før jeg ble dårlig igjen, denne gangen med chikungunya (som faktisk nå er bekreftet). Etter at jeg var oppegående igjen av det, ble jeg selvsagt forkjøla. Så det tok da et par uker før jeg var ordentlig i vannet og dykka.

Nok om sykdom og tilbake til prosjekt barfot! Som deltaker her gjør vi også alt.

Her er også god gammeldags ordensmann, og hver og en, inkludert de som jobber her er i team og har ansvar for rengjøringa en dag i uka. Og det er alt i fra å skrubbe dassen, vaske dusjen, tørke av bordet etc. Det er ikke mye å jobbe med her, men svamp, svaber og klorin funker for det aller meste. 

At school

Vi hjelper også innbyggerne om det skulle være noe, og heldigvis at noen av de som jobber her kan språket. Jeg prøver å lære språket, det er et relativt enkelt språk, men jeg må stort sett pugge alt. Godt vi har en tålmodig indonesisk lærer. Tre dager i uka lærer vi bort engelsk på forskjellige skoler. For meg går det begge veier, for jeg lærer minst like mye indonesisk som ungene lærer engelsk, og det er morsom. Bortsett fra på den øya vi bor på, er det relativt ordnede forhold (bortsett fra 1. og 2. klasse) og ungene er veldig flinke. Men de er også veldig beskjedne og man ser fort at de er brydd om man spør dem om noe.

Dykkinga er også en del, som vi gjør seks av sju dager i uka. Det er manta-undersøkelser, samt fisketelling, nakensneglekartlegging og kategorisering av koraller. For å gjøre dette har vi marinbiologer i campen, og jeg har hatt allerede hatt to eksamener i fiske-identifisering.

Me and Bente

Papua at his best!

Boat guys and Bente

Dagene har virkelig flydd av gårde, og jeg har det mer travelt på denne lille øya uten internett og tv. Det er skole tre dager i uka, hvorav to av dem er på andre øyer. Mandager er det filmvisning for gamle og unge i camp, opprenskning av strand på fredager. Lørdag er bare moro med dykking og spill på kvelden, og søndag er kirke og matlagning. Det er også alltid unger i nærheten som enten vil hoppe i havet eller leke med oss. Vi har også vært på øya Agusta, og spist pizza hos italienern som bor der. Og en sen kveld var vi ute på spyd-fisking (spearfishing) med de lokale gutta. En skikkelig høydare!

The lighthouse at Agusta

Flemin (båtfyren) aka Anka-kecil (liten unge).
Normal farge brun!

Anak kecil at the beach

Menneskene er et kapittel for seg selv. Foruten skole er øya i stor grad preget av unger, og noen av dem er så søte at de kan spises opp. Det hjelper også på at de elsker å bli fotografert, og er veldig glade i oss frivillige. 

They love to be photographed...

Selfie with the kids

Wanna check

Nå blir det avslapning i Sorong før jeg skal på liveaboard/dykkebåt i 12 dager rundt i Raja Ampat. Jeg skal tilbake til camp for tre uker før ferden går videre.

En mer utfyllende kulurdel om Papua og Arborek kommer forhåpentligvis etter hvert... (er så travelt ama!)

Guys accompanying the
dancing guys

Local girl dancing.

Fra Bali til Makassar og et nytt prosjekt!

Etter jul så har det vært litt reising. Først var jeg oppe i Tulamben igjen for litt dykking, før jeg hadde ei natt i Sanur og så fløy til Singapore og var der i to netter. 

Manikyr i Tulamben

Jeg var i det lille landet av en hovedgrunn og det var å skaffe meg et 60 dagers visum som kan utvides til 6 måneder (for Indonesia). Bortsett fra pass-organisering ble det ikke veldig mye spennende. Hadde store planer om å spise masse og drikke god vin, men ble mer eller mindre matforgifta på Bali og orket lite av både mat og drikke. 

Med visum i passet og en litt roligere mage satte jeg kursen for Makassar med men dipp innom Jakarta på veien.

Makassar er den største byen på øya Sulawesi med sine nesten halvannen millioner mennesker. Her er det en kinesisk bydel og folk fra hele Indonesia. Kirker, moskeer og templer er spredd rundt i en ganske så kontrastfylt by. Det er ingen vakker by, bortsett fra det Fortugisiske Fortet (som jeg egentlig ikke kan si at jeg har sett på mer enn i fra vinduet), men har et modernistisk preg over et relativt kaotisk ytre. Jeg har dog vært i den tradisjonelle havna. Der har de skonnertere, som fortsatt er i bruk i dag.

Tradisjonelle båter i havna

Det er gode kaffebarer og fancy hoteller rundt omkring, men fortsatt shoppingsentre med små boder fullt av typisk asiastisk skrap. Det er nå ganske eksotisk å være her som turist også da. Jeg får relativt mye oppmerksomhet. Første dagen så jeg hele 7 utlendinger mens dagen etter ingen. Så det er liten tvil om at denne byen ikke er spesielt vant til turister. I alle fall ikke av det lyse slaget.

Alle roper hei, de fleste smiler og skulle gjerne slått av en prat men er litt beskjedne. De knisler i krokene og roper gjerne etter at jeg har gått forbi.

Dessverre mye søppel også..

Sykkeldrosjer dominerer bybildet like mye som taxiene, samt små busser i turkis farge som er så slitne at du lurer på hvor lenge de holder sammen.

Sykkedrosjene var fantasifulle i dekorasjon og slikt

Har vært lite turist her, og bare nytt dagene på hotel med kvitt sengetøy, flatskjerm, internet, kjøleskap, dusj med trykk, morgenkåpe og tøfler.

Når jeg nevner morgenkåpe må jeg fortelle om en kar jeg så i restauranten til frokost første dagen.

Har nemlig aldri sett en i morgenkåpe og engangs-tøfler spise frokost i reasturanten på et firestjernershotel! Kall meg gjerne fordomsfull, men jeg tror nok at han mest sannsynlig var leid inn for natten. Søt var han da, og hilste også.

Gullfisk-utsalg

Så var det å komme seg videre da! Før hana´n hadde lagt seg, 0140 var vekkeklokka. Fikk ikke sove mer enn en halvtime. Ble en kaffe på flyplassen og den holdt meg våken til jeg kom fram til Sorong (hovedstaden i Papua). Fikk frokost på flyet også, og det er verdt å nevne at jeg aldri har fått jordbærgele til frokost!

Jordbærgele til venstre. 

Sorong er en liten by med litt over hundre tusen innbyggere. Ingenting her å skrive hjem om så langt. Dagen før utreisedagen ble brukt til å handle inn medisiner og annet forefallent utstyr. Jeg har stort sett det jeg trenger, men greit å fylle på apoteket litt.

Så her skal jeg være i to måneder da. I Raja Ampat (som betyr fire konger) i Papua helt vest i Indonesia. Jeg skal bo på en øy som heter Arborek og der skal jeg være med på ett eller flere prosjekt i forhold til bevaring av Manta (store rokker) og jobbe med innbyggerne landsbyene i nærheten med blant annet engelskundervisning.

Noe mer vet jeg ikke per nå. Er tilgjengelig på norsk telefon av og til om jeg har signal (det gjenstår å se!), og har 2 eller 3G (dvs litt internett!) på en indonesisk telefon med nummer +6285399590699 (whats app/viber).

Er du interessert i å lese om prosjektet finnes mer info på: www.barefootconservation.org

Oppdatering kommer etterhvert, jeg lover. Men først, den siste dusjen med rennende vann på lenge! Den blir laaang og varm!

Bali over vann! Og godt Nytt år!

Øya med i overkant av tre millioner, er hakket større enn Akershus fylke.

Her bor det 90% hinduister, og dette preger både bygninger, kunst, mat og folk. En kan trygt si at det er mer gris her enn i noen andre deler av det muslimske Indonesia. Helgrilla gris er en delikatesse (kommer tilbake til det!)

De har fått prøvd seg de modige foreldrene mine da. Komme ned hit til over 30 varme fra kalde Norge var ikke uten «fartsdumper». Overoppheting og klimatilpasning var temaet de to første dagene, og vi var relativt i ro.

Etter oppladning ved basseng og sjøen i byen Amed vest på Bali hadde vi noen daglige utflukter. Vi dro til vannpalasset Tirtagangga og øyas største tempel Besakhi. Og det er ikke fritt for at foreldrene mine fikk smake på litt mas og kjas fra selgere og «velmenende» guider først som sist. Fadern sin kommentar var ganske fin: je blir litt allgerisk je! (full støtte herifra, jeg er bare mer vandt med det!)

Avsluttet dagen med buffet-middag i nærheten av templet, dog men helt sinnssyk utsikt over rismarkene.

Tirtagangga vannpalass

Besakhi tempel

Buffetmat hadde fin utsikt!

Mer kjøring ble det også da vi skulle opp og se på vulkanen Kintamani. Vegen dit og tilbake var mer eller mindre dårlig og jeg greide visst å kurere dem for mer ønske om bilkjøring. Her var det også en god slump selgere og masete folk.

Mange av disse gossine
bensinstasjonene.

Gatekjøkken på hjul, med sneipen i hånda!

Men det var et skikkelig høydepunkt på tur hjem, og det var middag hjemme hos min dykkevenn Jink. Han har nettopp blitt pappa også, så det var stas å få hilse på vesle frøkna

Vi ble plassert på et teppe på gulvet ved inngangsdøra og foret med søt kaffe og te, før middagen var klar. Vi fikk langtidskokt kylling, fisk (barrakuda) i bananblad, marinert svin. Omvisning i kåken ble det, og de bor ganske forskjellig fra oss. Lite møbler og interiør generelt. Men veldig fint, med utskjæringer på dører, og eget tempel i hagen.  

Jink og Elina

Nasse, naboen til Jink

Hjemmelaget måltid hos Jink. Vi sitter på kjøkkenet, ute!

To-beinte naboer til Jink.
De var nyskjerrige også!

Her drives jordbruk på gamlemåten

Etter fire dager ved sjøen dro vi til midten av landet og byen Ubud. På tur dit rakk vi innom en kafe-farm med spesialitet i Luwak kaffe. Verdens dyreste og mest sjeldne kaffe. Det er et kattedyr som spiser denne, og når kaffebønnen komme ut, blir de renset og brent, og skal visst gi en helt særegen smak. Nå er ikke jeg noe feinsmecker på detta området, men det smakte nå kaffe. Selve området og hagen rundt kaffefarmen var veldig spesiell og morsom å ha vært på. 

Risting/brenning av kaffe

"Friendly monkey"..
Denne var på kaffefarmen.

Det bøtta ned når vi kom til Ubud, og litt skepsis var det for meg da vi hadde kjørt sikkert mer en ti minutter unna byen. Tenkte at de to uvitende i baksetet ville kjede seg hakk i hæl oppi rismarkene. Men en tur nedi Ubud, og forøvrig også flere til, styrket Modern og Faderns fornøydhet med plassen. Ubud har nemlig blitt bare med og mer turistifisert, og med steikende sol, er det som å være i en mikrobølgeovn.

Litt mat må vi snakke om. Lokale spesialiteter begynte vi med allerede første dag, med skikkelig lokal indonesisk mat fra Sanur. Og det ble fulgt opp de påfølgende dagene. And er også tradisjon her nede, og Bebek som det heter ble inntatt på en heller skitten restaurant med dårlig service. Vi spiste med fingrene slik de lokale gjør, og ble heller ikke sjuke. Smakte faktisk godt også. Det er noen lokale «høl» i veggen et steinkast i hver retning. Har prøvd disse med hell og relativt rolige magar. Thairestauranten to steinkast unna var det litt verre med.

Jeg må jo berømme de og si at de er sporty da. De har spist allverdens balinesisk og indonesisk mat, mye av det ikke akkurat rett fra kjelene, men fra et flueinnfestet kjøkken eller kald gatemat, uten å mokke veldig mye. Vi har hatt durian (meget illeluktende frukt) i bilen i over to timer, og ble jaga ut av hotellet for å spise den (forbudt på fly og de fleste hoteller i Asia). Og de har blitt såpass lokale at til og med stekt ris er fortært til frokost! 

Durian, lukter jævlig og smaker også deretter (iflg meg)

Juleaften ble med helstekt purke (Babi guling) uten sprøstekt svor (utsolgt, men spiser det ikke likavæl!), akevitt og rødvin, marsipan og kvikklunsj. Rødvina fra Italia var sjølimportert via Kuala Lumpur og smakte nesten like ille som den plastikk-luktende bali-vinen som tilbys her, men det gikk da ned. Spesielt etter å ha hjulpet fadern godt neri flaska på akevitten! Det ble også kortspill til sent på kvelden, som så mange andre kvelder.

Det har blitt mange morgenturer for modern og fadern, med mange artige opplevelser. Alt fra klesvask i bekken, vakre rismarker, marked med fugler i alle farger yrende naturliv. Og til forskjell fra hane og hundebråk i Amed, har de vært vidløftig kvekking og kvakking fra rismarkene om kvelden og natta. 

Planting av ris

Det meste gjøres i grøfta, inkludert bad, oppvask
klesvask og dobesøk

Gekko, salamander, ildfluer og edderkopper er lokale innbyggere på tomta. Og vi har også våget oss nedi jungelen nedenfor Ubud sentrum, Monkey forrest (ape-skogen). Her ligger det flere hinduistiske templer og har en firbeint befolkning på 200 Macaque aper.

Monkey forrest innbygger!

Vi var på Kecak dans en kveld, som er tradisjonell balinesisk dans. Det var en lokal oppsetning der en fra hver familie (150 familier totalt) «må» delta. Pengene går til templet og deres arbeid. Og det startet som vanlig etter indonesisk standard. Lite var gjort i stand når vi kom, så det måtte til å fylle på parafin på lampene, og puljevis sette fram mer og mer stoler. Forestillingen begynte heller ikke på tiden. Men veldig moro var det! Ingen instrumenter ble brukt, bare stemmen, og spesielt cek-cek lyden er den mest karakteristiske. Dette er også historien om Ramasita, og det gode og det onde.

En skikkelig opplevelse (selv om det sikkert er turistifisert). 

Kecak dans!

Finalenummeret. Her vinner det gode!

Siste dagene har vært rolige, da det har vært litt i overkant varmt for frostsikre nordmenn. Vi har spilt noen kuler med kort og kult´n ved bassenget.

Nyttår feires på flyet for de to eldste familiemedlemmene, mens avkommet har kommet seg «hjem» til Tulamben. 

Takk for 2015! Riktig godt nytt år fra oss alle tre!

Happy new year. Be safe, have fun, travel, laugh and love and all that shit! Besos!

Bali og palme-jul!

Det er nesten to månder siden jeg kom fra Komodo til Bali og tida har fløyet. Ikke for at jeg har gjort så mye, det er vel heller motsatt (og jeg har ikke akkurat blogget meg i hjel!). Jeg var her for et år siden også, da med dykkekompis Ian. Nå som da, har jeg brukt mye tid på å dykke. Jeg har egen dykkekompis i Tulamben så det har ikke blitt så dyrt heller. Mye fint å se på under vann, men meget lite å bedrive tiden med over vann. Men det er greit at det har vært litt rolig noen uker også.

Da jeg kom hit, kjøpte jeg visum, den kan forlenges med 30 dager, og etter å ha vært tre ganger på kontoret halvannen time unna Tulamben for fornyelse (først søknad, så betaling og så henting). Etter godt over en måned i Tulamben dro jeg til Lembongan igjen (øy sør på Bali) og hadde litt ferie der, før storinnrykk fra Toten! 

Lembongan... Blue corner by night

Beach and water-carrier...

Seaweed is getting transported

Før storfint besøk kom måtte jeg ut av landet for nytt visum. Dro en snarttur til Kuala Lumpur og feiret med å kjøpe julegaver til meg selv! 12 timer shopping + en time massasje, og to korte netter var det jeg rakk før jeg var tilbake på Bali igjen.

Og her er vi nå. Modern og Fadern er trygt framme og kom noen timer etter jeg landet på balinesisk jord. Så her skal vi feire jul sammen.

Så nå blir det å være litt turist, og se hva Bali har å vise fra. Og for de som er bekymra for ribba, er det helstekt gris som gjelder her nede, så det blir nok til og med svor på oss!

Riktig fredelig jul og et godt nytt år til alle kjente å kjære, det gjelder fra oss alle tre!

Merry Christmas and a happy new year to everyone!

Skeletonshrimp

Yawning frogfish

Nudie

Nudie

Shawn the sheep nudie

Baby lion fish

Baby frogfish

Ladybug

Merry xmas and may the new year bring
loads of diving!!!