Gorontalo and the whalesharks!

Left my travel-companion (Masha) after 3 months with a great deal of sadness. But the show has to go on, and after 3 weeks time I left Bali, and on my my to Makassar I shook off most white people too. Next destination was Gorontalo, north Sulawesi.

A week earlier I had contacted a man regarding diving, and he would also meet me at the airport. I did not remember the name of but had been recommended by an American girl who had lived just here a year, and dive here too. I sent a text message same day of arrival to this man, but no reply, and I was a little excited going out from the airport. I was probably not difficult to see, as the only white person, and the man who stood outside waiting for me (in the hoard of people), did "ok" signal (dive language), and was already a good start!

Dronephoto 

After some savage driving (of a local hero) I arrived at the 'hotel' nearly two hours later and 14 hours after I left Bali. The so-called "homestay" and was ok, but did not take long time before I realized that it was too noisy. With heavy traffic og also one of the guest going nuts at one point during the night, I decided to change to a more quiet hotel. Grand City Hotel was the winner, and yes it sounds much nicer than it is! Pink bed-curtains, bright pink walls and green kettle, it does not matter as it is about 150 percent less noisy !!

Beach access to the whalesharks

So enough of traveling and stuff! I was here for a reason, and it was diving. And what´s special here is the whale shark. The world's largest fish, (no teeth) lives of some of the smallest animals in the ocean. And was discovered by chance here. It just so happen that a shrimp factory just discarded the leftovers just in the ocean, and guess what, the whalesharks found a new food source. And some people found a new business.

A bit murky first encounter 

In total there are 13 individuals whalesharks here, in different sizes! Some of the biggest I think might be longer than a regular bus?! The first dive we had 6 of them around us, and even with poor visibility it was a true delight. A total of 4 days I had with them and with the viz improving considerably, I think I got a few good shots and videos!

Last day of snorkel also gave a different perspective, and it was not the nice kind. Disrespect of these huge but gentle giants, such as people thinking it was okay to stand and lie ontop of the whalesharks. (For the sake of it: is not ok!)

Little girl feeding from the boat

Fortunately I had the change to speak with the locals who organize this, and although Indonesians do not tend to speak «up» to each other, the language og money and future business, are language they do understand. Hopefully maybe this can become more sustainable in the future.

Unclose and personal!

Apart from whalesharks, I also dived along the coast in Gorontalo. Got seen some relatively good reef and made a very cool night dive. Visibility was so-so, but very happy with dives around here.

80% beach access to dives in Gorontalo.. not bad!

Coconut octopus on night dive

These mollusks are related to nudies apparently 

The city of Gorontalo is not very big, but not very accustomed to tourists either. It was Ramadan and it seems like everyone wakes up after the sun goes down. I went wandering in a shopping street with food stalls and various other options of buying cheap clothes and toys. Everyone wanted to say hello and greet me, and from being addressed as "hello Mister" in Papua and Maluku, I was here correctly addressed as Misses or Miss. Witch is not bad i have to say. They also seemed surprised that I could speak a bit of Indonesian. I do find it very entertaining and somewhat creepy that they all stare at me like Im a freakin circus-animal..

Clownfish

Gorontalo has delivered in more than one way! A fantastic place with incredibly nice people and some of the largest animals in the sea a few meters from shore. Simply an amazing place! A big thanks to Yunan, Nolde and Cecep who did everything to make sure I had a good time!

Underneath the surface

NORSK versjon!

Reiste med tungt hjerte fra min følgesvenn (Masha) gjennom 3 måneder, til neste stoppested. Mye «kvite» folk på Bali, men jeg ristet av meg det aller meste i Makassar. Destinasjon var Gorontalo som er nord på øya Sulawesi.

Jeg hadde avtalt ei ukes tid tidligere å møte en mann på flyplassen jeg ikke husket navnet på, men hadde fått anbefalt av ei amerikansk jente som hadde bodd nettopp her et års tid, og dykket her også.

Sendte en sms samme dag til denne mannen, uten å få svar, så jeg var litt spent når jeg var på flyplassen. Som eneste kvite personen på flyet var jeg nok ikke vanskelig å se, og mannen som stod midt imot meg og gjorde «ok» signalet på dykkespråket, var allerede en god start! Etter litt villmannskjøring (av en lokal helt) var jeg framme på «hotellet» nesten to timer senere, og 14 timer etter avspark fra Bali.

Plassen var en såkalt «homestay» og var i og for seg relativt greit, men tok ikke lange tida før jeg skjønte at det kanskje var litt i overkant bråkete. Og neste morgen, etter at en av gjestene klikka ila natta, og med tung trafikk utenfor fikk jeg byttet hotell. Til Grand City Hotel, og ja det høres mye finere ut enn det det er! Rosa kappelaken, lyserosa vegger og grønn kaffekoker som bruker lengre tid enn jeg har tålmodighet til for å varme vann! Uansett det er veldig mye bedre her, og cirka 150 prosent mindre bråkete!!

Another drone photo

Så nok om reise og sånt! Jeg var her for en grunn, og det var dykking. Og det som er spesielt her er hvalhai. Verdens største fisk, (uten tenner) lever av noe av de minste dyrene i havet. Og ble tilfeldig oppdaget her. Det har seg sånn at rekefabrikken ved stranda kastet ut avfall rett ut i havet og dermed var dette mat-grunnlag nok for hvalhaiene. Og da lokalbefolkningen skjønte at de kunne tjene penger på dette, ble det butikk!

Feeding

Totalt er det 13 individer, i varierende størrelse! Noen lengre enn en vanlig buss tror jeg! Første dykket hadde vi 6 stykker rundt oss, men sikten var heller dårlig. Men en fryd var det.

Og det ble totalt 4 dager med dem, 3 dykk og en snorkling. Og siktene i vannet bedret seg betraktelig, og frøkna her fikk noen bra bilder og videoer!

Såå stor i kjeften

Siste dagen med snorkel gav også et annet perspektiv, og det var ikke like hyggelig. Mangel på respekt av disse store, men skånsomme dyrene, og kanskje også «utdanning» gjorde at flere syntes det var helt greit å stå og ligge på hvalhaiene. (For ordens skyld det er det ikke ok!)

Fikk heldigvis snakket med lokal befolkningen som organiserer dette, og selv om indonesiere ikke har for vane å si fra til hverandre, er ordene: penger og framtidig butikk ord som de hører på og kanskje neste gang sier i fra til folk som «trår» over streken..

Nyskjerrig liten tass...:)

Bortsett fra hvalhaiene fikk jeg også dykket langs kysten i Gorontalo. Fikk sett noen relativt bra rev og gjort et veldig kult nattdykk. Sikten var så som så, men veldig fornøyd med dykkinga over alt!

Baby coconut octopus

Nudie

På den første bostedet mitt møtte jeg to karer litt nordfra her i Sulawesi. De var pratsomme og så var jeg, og vi endte opp å dra sammen med dem å se hvalhaiene første dagen. De møtte også noen bekjente og vi ente opp med å være hele sju stykker. Etter en times tid i vannet (jeg og en til som dykkere) var det plutselig kvelden og vi dro for å spise. Gul ris med fisk og grønnsaker pluss suppe.

Kjempegod mat, og jeg fikk ikke engang lov å betale. Dagen etter dro de sin kos, og jeg ble igjen alene. Tok motet til meg og gikk gatelangs i denne lille byen. Det var Ramadan og det virker som alle våkner etter sola går ned. Jeg gikk i en handlegate med mat-stander og diverse annet. De virker noget overrasket over at jeg kunne snakke litt indonesisk. Og alle vil hilse på. Fra å bli snakket til som «hello Mister» i Papua og Maluku, blir jeg her korrekt titulert som Missis og Miss. Det er ikke verst. Men litt i overkant er det når alle vil ta meg i hånda og de fleste stirrer med tallerkenstore øyne.

Gorontalo har levert, på flere måten. Fantastisk plass, med utrolig hyggelige mennesker og noen av de største dyra i havet bare få meter fra stranda! Fantastisk plass!

Bargibanti pygmy seahorse

Ambon

Ambon er en by et halvtimes mopedtur unna der vi bor,  og er en interessant plass . Aldri før har jeg sett kirker og moskeer så tett på hverandre. Det er fortsatt en pågående konflikt mellom to religioner, og opp til få år siden var det blodige oppgjør mellom naboer. Noen tok også alt de hadde og flyttet for alltid fra øygruppa som kalles Maluku.

Vi bodde i en muslimsk landsby som het Laha. Patra heter «hotellet» vi bodde på, og var spartanskt innredet, uten sjarm og med variable mangler, uten tegn til ønske om forbedring. 

Frokosten var heller laber, dog er bolle med mandel-fyll godt, men ikke til frokost. Graut-kaffe som er tjukk og besk, kan heller ikke kalles en høydare.

Heldig er du, om strømmen er på hele dagen, for det er nemlig ikke vanlig. I alle fall en gang om dagen er det strømbrudd..

Harbour in Laha

Det som er bra er Mama Bea. Ei søt muslimsk dame som har et stort hjerte og masse omsorg. Hu mangler halve fortanna og halter litt i svinga, men er med ungdommen og spiller volleyball nesten daglig. Det er å være med som teller! Hennes søte døtre er også med henne titt og ofte. Og vi ble riktig så godt passet på av Mama Bea.

Kampung Baru, means new village

Vi hadde ikke vært der i mange dager før Mama Bea prøvde å forklare at det skulle skje noe neste dag. Adat, som er tradisjon, det eneste vi skjønte var at det kunne være voldelig, men at det var verdt å få meg seg.

Man in charge of the horn during Chakalele

Klokken åtte morgenen etter ble vi hentet av Mama Bea som hamret på døra, og ba oss komme. En dansende forsamling av lokale folk, ismurt sot og med røde bånd, syngende på mantra, kruset forbi. Foruten buskass som hatt, hadde de også sverd og skjold som «kostyme» og som et ekstra gir, ble disse sverdene sveipet langs bakken! (Herav voldelig kommentar)

Chakalele

Its hard to dance in the sun,
and for a long time

De danset og sang, og det kalles Chakalele visstnok. Og skjer relativt skjelden. 

Anledning var åpningen av et etter det jeg forstår var samfunnshus, eller et hus for tradisjoner. Agenda for dagen var taklegging, der et utall folk var deltakere, og hele taket ble lagt på få timer. Dagen var forbeholdt taklegging. Tradisjon tro ble det servert mat og drikke, og avsluttet med mer chakalele.

The roof is still not "laid"

The roof-laying is on!

Et etter turen til Banda, ble jeg også vitne til åpning, med samme dans og ritualer, og en fin avslutning med båttur til andre siden av stredet, dans og hjemmebrent-drikking. 

Going to the other side
One time away from the shores of Laha

Dykkinga har vært eksepsjonelt bra. Her er det mudder-dykking, altså ingen store ting, men stort sett små skapninger gjemt rundt omkring. For Ambon i sær er gjemmestedet gjerne søppel. Og det er det mer enn nok av. 

A walking diaper

Rhinopias er en spesiell fisk som jeg bare har sett en gang før.. Her er det eksemplarer på hvert ett dykk!

Weedy rhinopia

Paddleflap rhinopia

Kermit the frogfish

Før vi dro til Banda var det bursdagsfeiring på meg. Reisekompis Masha hadde ordnet en hel masse, inkludert ei flaske rom (dere skulle bare visst hvor vanskelig det var å få tak i!) som ble drukket opp i løpet av få dager. Og dagen ble feiret med shopping, spill med terninger og rom-drinker laget av vert Mika (eier av dykkesenter!)

The devil in a wetsuit :)

Travel buddy ready to get wet

On our way to diving!

Siste del av Maluku, etter Banda, ble også tilbrakt i Laha. Relativt stille, bortsett fra besøk av en gammel dykkekompis fra Fillipinene. Ramadan var på full innmarsj, og vi bestemte oss derfor plutselig å dra til Bali. Og her er vi nå! 

A little cuttlefish

Snake-eel in the sand

Blenny

Blue ribbon eel

Three musketeers

Soft coral pipe fish

Sargasm frogfish

Dont know.. but check the mouth

Pink scorpion leaf fish

Little cute boxfish

Hello!

Banda

Vi var en god stund i Ambon, Laha, først (blogg derifra kommer senere), og dro derifra med ferje til Bandaøyene. Før avreise ble det lastet ombord 2-3 mopeder, senger, durian (yuck!), vaskemaskin, tv og frukt i all mass. Fem timers båttur gav oss en et lite grønt paradis som viste seg å være en ganske annerledes plass en det vi er vant med. Det er nesten som en reise tilbake til Cuba. Nesten utelukkende består hovedøya av nostalgiske gamle bygninger og små trange smug med masse historie (dog uten gamle amerikanske biler). 

One of the five towers of the fort.

Banda som også kalles krydderøyene består av 10 forskjellige øyer relativt nære hverandre. Det høyeste punktet er Gunung Api og er en vulkan som runger 666 meter over havet. Banda har vært gjenstand for mange en internasjonal desput og krangel, og hovedgrunnen var krydder! Nederlenderne i sin tid, syntes øyene var så viktige, at på kartet var Banda like store som Sri Lanka. England og Nederland hadde begge et østindiske kompani som kjempet om makten og krydderet !

Azwar testing out canons at the dutch fort.

Gunung Api from the fort

Etter en vellykket planting av muskat-trær andre steder, som Java og Sri Lanka, ble Banda mindre viktig og en ikke-lønnsom produsent av muskat. Dog satt de igjen med et fort, mange kanoner og ikke så mye mer.

På slutten av 1900 århundre var ikke Banda øyene særlig mye verdt, og ingen var særlig interessert i denne enklaven av øyer. Nederlenderne greide likevel å gjøre det «hipt» å dra hit. Spesielt for den kunstneriske eliten. Og mye av arkitekturen stammer fra den tiden. Denne trenden var veldig lønnsom, men døde dessverre etter bare få sesonger, da det var langt å dra fra Europa.

Og det var dagens historieleksjon. Tilbake til «hverdagen»:

Unbelievable nice clear water

Russian fish-buddy!

Vi var der for dykking, og fra mudderdykking i Ambon til krystall klart vann med skilpadder og vegg-rev! Overgangen var brå og hyggelige. Bortsett fra et betent øre, for min del.

Skræmt fisk ja

Min medsammensvorne venninne var i vannet før jeg fikk sagt plask, heldigvis tok det ikke mange dager før jeg også var i vannet.

Snorkling rett utenfor brygga .. Mandarinfish

Vi skulle være en uke, men det ble til 1,5, og det igjen ble til 2. Reisekompis Masha er helt forelsket i denne plassen, og jeg må si; jeg har vært på verre steder!

Juvenile something.. cute!

Juvenile many spotted sweetlips

Juveline atlantisk spadefish/batfish

Nemos brother

Turen hjem var også litt av en opplevelse. Pelni er vanlig framkomstmiddel for indonesiere, og kan med norsk terminologi sammenlignes med en danskebåt. En møkkete og stinkende og edru opplevelse av en overfylt danskebåt. Ikke bare er det folk over alt, det selges også hjemmelaget mat, nips, klokker, briller og generelt mye skrot. Som vanlig i Asia, de sover også der det er nok plass, og det kan også betyr i livbåtene. Det finnes horder med senger, der det praktisk talt ikke er noe skjerming.. og 100 vis av senger i samme plan. Lugarer finnes også, men er ikke inspisert. Ganske spesiell opplevelse, og heldige var vi bare dag-passasjerer, og slapp å sove der! Estimert at vi var rundt 5000 folk på båten da vi ankom Ambon. Litt knuffing kan man også rapportere om!

Tidar in Banda Neira harbor.