Pulau Hatta

Jeg hadde vært i huset ei snau uke tidligere da vi var på dykketur her, men da hølja det ned som bare det, og var temmelig miserabelt. Men en vakker solskinnsdag, følgelig med fuglesang og strålende sol, kom jeg hit etter å ha dykket på nærliggende rev. Jeg hadde med meg et utall vesker og bagger, og Mareike (min «arbeidsgiver») skulle være med som anstand første natta. Hun er ei driftig dame (opprinnelig tysk) som har bodd de siste 5 åra i Indonesia. Det er hun som har startet opp dette prosjektet som jeg nå er en del av. Målet er å gi utdanning og opplæring, spesielt til barn, men også voksne.  

My beach!

Den lille øya som i følge den indonesiske versjonen av wikipedia har 800 sjeler. På google maps heter øya Rozengain, men alle indonesiere kaller øya Hatta. På langs er den rundt 3 kilometer, og på tvers 2 kilometer. Høyeste punkt er cirka 150 meter over havet, og det meste av beplanting er plantasjer eller tjukk jungel. Det er to landsbyer her, som direkte oversatt, heter den nye landsbyen og den gamle landsbyen og har hver sin moskè. 

Kitchen

Jeg bor i det gule huset nederst på stranda i den gamle landsbyen. Innsiden av huset er i hovedsak knall grønn, matchene gardiner, et variert utvalg av forskjellige fliser og plastikk-stoler i variable farger. Foruten noen få bord, er det ingen møbler, og jeg har madrass på gulvet (seng kommer!). Jeg har myggnett og ei bokhylle og ellers har jeg solcellepanel som om dagen kan lade mobiler og andre elektroniske duppedingser. På kveldstid er det tre lamper som er koblet til solcellebatteriet og som gir lys til deler av huset. «Badet» er av den tradisjonelle varianten, med sitte-på-huk-toalett og en stor tank med vann til dusj. Ei gammaldags kupe blir brukt som dusj og til å vaske hender. På kvelden har en kakerlakk som deler bad med meg, og vi kjemper stadig om territoriet når jeg kommer inn. Å sitte på huk på do, var vel kanskje det jeg grudde meg mest til. Og jeg var faktisk inne på tanken på å kjøpe en sittedo før avreise, og sende over med båt. Det tok heldigvis ikke mange dager før jeg var mer enn vant med toalett, og ser nå ingen grunn til å skifte. 

Toilet

Jungle-trip

Jeg har et kokosnøtt-tre i hagen, pluss 3 papaya-trær, to forskjellige sitrus-busker og et jambo tre (frukt). Huset eies av Pak Wardi, som er far i huset. Han bor ikke her, men rett opp i skogen. Wardi har 5 barn (har møtt 4) og alle er veldig søte og hyggelige. Selv om jeg i utgangspunktet er alene i huset, er de frekvent nede og besøker meg, og bistår med mine prosjekter og diverse ønsker. De har også tatt med med på diverse turer rundt om kring på øya, og høydepunktet så langt må være en jungeltur (skogstur for dem), der jeg fikk se et fiffig utvalg krydder og frukt-trær, som nellik, kanel, muskat, durian, ananas, mandler (kenari) og mange fler.  

Nutmeg/muskat

Red banana,
 tastes like the yellow one...

Locals (and my sister) stealing jambo from the garden

Før jeg kom hit, tenkte jeg ikke engang på at det ikke var internett her. Men fikk et par måneder til å forberede meg, også mentalt, på å være frakoblet.  Det er faktisk veldig deilig å ha skrudd av all verdens varslinger på appen og eposter (Siste halvet året har jeg også brukt på å rydde opp digitalt og automatisert en del ting). Det er også rart å tenke på hvor lite sms vi faktisk sender nå, etter at all verdens applikasjoner for data-meldinger har kommet. Jeg har dog signal på telefonen og kan sende god gammaldags sms fra stranda rett utenfor huset mitt. Den plassen benyttes forøvrig flitting av lokalbefolkning til såkalt: «lete etter signal». 

Looking for cell signal !!

Jeg tror jeg bevisst unnlot å ha mange forventninger og jeg tror det har vært en lur strategi. Jeg visste jo ikke helt visst hva som ventet meg her, og jeg vet heller ikke hva som kommer framover. Det er nå godt over 3 uker siden jeg først startet, jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har det veldig bra. Jeg har blitt tatt imot eksepsjonelt bra, både som nevnt av min «familie», men også av alle på øya. Jeg tror det aller fleste vet hvem jeg er allerede, dog er det jo ikke så rart, når man er to hoder høyere enn alle sammen, lys i huden og med langt lyst hår. 

Som første ledd i å bli en ekte Hatta-innbygger ble jeg tatt med til kongen av Hatta (han som er overhodet) for «godkjenning», slik at folk ikke tror jeg driver med no business her. Og møte var ferdig ila fem minutter uten no særlig utenomsnakk. 

Det er også allerede etablert at jeg må finne meg en mann, og har sikkert mange hjelpere til det etterhvert. For her, er det ekstremt viktig å vite om man er gift eller ikke og har barn. Det er litt overraskende egentlig for jeg er vant til at de ofte spør om religion før de spør om sivilstatus. Og her virker det nesten som det er akseptert at jeg her såkalt fri, uten religion. Det kan jeg like.

In case anyone wonders...
The food is delicious!!!

Mange har spurt hva jeg skal gjøre her, og det er en prosess som knapt er påbegynt. Av og til er det vanskelige å jobbe i Indonesia, og det kan være veldig uforutsigbart. Jeg har for eksempel hatt engelskundervisning for noen unger i landsbyen, hvor de selv har bestemt tid, sted og dag. Men plutselig var det danse-øvelse på stranda, så ingen kom. Og hva gjør man med det? Ingenting faktisk, men jeg lærer hver dag, og er heldig som har unger som er veldig ivrige etter å lære. 

Inside education-center

Local chicks learning english in my hammock

Local kids learning english

Jeg har også blitt spurt om å undervise på den lille muslimske skolen i den andre landsbyen, og har allerede vært der en dag for å møte læreren som spurte meg. Han var ikke der dog, men ungene som var på skolen ble hutsjet ut sine respektive klasserom, inn i ett felles, og der! Værsågod Guru (betyr lærer) Marthe, nå kan du lære dem. Jeg skulle jo møte læreren og hadde jo aldeles ikke planer om noe undervisning. Men unga ville lære om farger og dyr, og noe indonesisk kan jeg jo. Og så er misjonen min å lære alle forskjellen på mister og misses.. (for de som husker er det veldig vanlig å si Hello Mister til ALLE, uansett kjønn!).

En times undervisning for de ivrige ungene var nok, og jeg fikk kjeks og vann før jeg vandret på den kilometer lange betong-belagte veien tilbake til landsbyen min. 

På tur hjem, ble jeg stoppet av kjentfolk på den store skolen. Eldste datter i huset mitt er lærer, og vipps så var jeg introdusert, og klar til å samarbeide med engelsk-læreren der også. Blir vel kanskje ikke arbeidsledig med det første????

My sister, in the local school

Engelsk er nå en ting, og jeg har tenkt å undervise voksne også, etterhvert, men det jeg virkelig skal jobbe med er miljøet. Spesielt med tanke på det våte element. Huset «mitt» skal være et utdannings-senter for barn (gjerne også voksne), og kanskje det viktigste jeg gjør, er å vise min pasjon for mitt univers under vann. Og jeg tror implementering av en slags filosofi der: «people protect what they love», vil passe fint her. Jeg har også hatt tre ettermiddager der jeg har hatt unger på besøk og vi har hatt svømme og snorkel-time. Målet er at det skal være moro, og at de skal bli trygge i vannet, og ikke minst interessert! Oppmøte har vært variabelt, men en dag hadde vi bortimot 20 unger og var heldigvis 4 voksne for å håndtere det. Har sjelden følt meg mer som et nedlesset juletre med opp til 3 unger klamrende fast i varierende høyde. 

One of my volunteers after svimmingclass,
Payment: a coconut!

Monkeys!

Folka her er merkelig nok redde for fisk, selv om de spiser fisk (og mange fisker også) hver dag. De er oppdratt av å være redd for dypet og svært få av dem vet ikke engang at denne plassen huser et en av de fineste korallrev i verden. Det gjelder heldigvis ikke faren i huset, som er en ivrig snorkler. Jeg har håp om at med han og framtidige likesinnede, kan vi kanskje gjøre en forskjell. Hvem vet. 

Indonesia, for de som kjenner landet og folka, veit hvor ræva (unnskyld utrykket) de er på søppel og plastikk. De er et av de værste i verden på forsøpling og har en generell mentalitet i hele nasjonen: « ute av syne ute av sinn», og at havet er så stort at det ikke er noe problem… Til og med de store fergene dumper søppelet rett uti i havet for å slippe å betale for søppel-håndtering! 

Ønskelista er lang, men jeg er nok ganske nøktern foreløpig. Det viktigste jeg gjør nå i begynnelsen er å skape tillit, bli kjent og finne folk jeg kan være venner med, og jobbe sammen med. Jeg prøver å integrere meg så godt jeg kan, og oversettelse-appen er den mest brukte for tida. Jeg er heldig som har både voksne og barn som hjelper med korreksjon og voksenopplæring av det lokale språket. Fint er det også at familien min snakker minimalt med engelsk (egoistisk grunn, jeg veit)

Forøvrig ønsker jeg på ingen måte, å være uerstattelig, men heller en som lærer opp folkene til å hjelpe dem selv. Økende turisme er en utfordring for lokalbefolkning, både med håndtering av søppel og vestlig påvirkning. Jeg håper bare at øya beholder sjarmen sin lengst mulig. 

Og så glemte jeg nesten å nevne: snorkling her er i verdensklasse!!!

Local pod of dolpins

Sunset

 ENGLISH version: 

I had visited my future home a week earlier, just passing by on a dive trip. At that point it was pouring down with rain and it was quite miserable. But then, a beautiful sunny day, accompanied with singing birds and blue skies, I came fresh off the dive boat to stay for a while. I had a lot of bags and goods with me, and Mareike (my "employer") was chaperoning me the first night. She is a busy lady (originally German) who has lived the last 5 years in Indonesia, and she is the one who has started this project. The goal is to provide environmental education and english for children. I'm quite sure adults will be added to the crowd too. 

The small island which, according to the Indonesian version of Wikipedia, has 800 souls. Google maps has named it Rozengain, but all Indonesians call the island Hatta. It is about 3 kilometers long and 2 kilometers wide, and the highest point is roughly 150 meters above sea-level. There are two villages here, which directly translated, called the new village and the old village. The whole island is Muslim and has a mosque in every village.

I live in the yellow house at the end of the main beach, in the old village. The inside of the house is bright almost neon green, with matching curtains, a variety of different colored floor-tiles and plastic chairs. The house is very basic with not much furniture, and mattress on the floor (bed will come). I have a moskito-net and a bookshelf as storage. A solar panel is the only electricity, and this is enough for charging most of my electronic, as well as lighting up the house with 3 lightbulbs at night. The bathroom is a traditional mandig, with a squat toilet and a big tank of freshwater, for shower. At night there is a cockroach that always wants to share the facilities with me, and we have a constant battle of territory. The toilet situation was probably what I feared the most, and was actually thinking about buying a western toilet before coming her. Luckily just after a few days I was quite comfortable with it, and see no point in spending money on actually sitting down on a toilet. (I could make an entire blogpost about various toilets and facilities in these for Indonesia, but I might just leave it to some short descriptions!) 

Whale-bones after a stranded
whale a few years ago..

«My» garden have a coconut tree, 3 papaya trees, two different citrus trees and a jambo tree (fruit). The house is owned by Pak Wardi. He does not live here, but a two minute walk towards the jungle. Pak Wardi has 5 children (I’ve met 4), and everyone is very nice. Although I'm basically alone in the house, they whole family are often down and visit me, assisting with my projects and miscellaneous wishes. They have also taken me on various tours around the island, and the highlight so far must be a jungel-trip (forrest trip for them), where I saw a nice selection of spices and fruit trees like nutmeg, cinnamon, durian, pineapple, almonds (kenari) and many more.

Before I came here, I did not even think the absence of internet-connection. But I had a couple of months to prepare myself mentally, to be offline. It's actually very liberating not to have notifications on apps and emails. (Last half of the year I've also done a digital clean up digital). I actually have a mobil-signal on the beach and can send a good old fashion SMS from the beach just outside my house. It's strange really how little normal text we actually send these days, after all these data-messages came. 

I think I deliberately decided not to have to many expectations. I didn’t quite know what was waiting for me here (even though Masha repeatedly tried to explain), and also what the future will bring. It is now well over 3 weeks since I first arrived, I can truly say I'm enjoying every minute of this island. I have been welcomed exceptionally well, both by my "family", but also by everyone on the island . I recon most people know who I am already, not too strange when you're two heads higher than everyone, white and with long hair. I have even been approved by the king of Hatta :)

It has already been established, by my family, that I have to find a husband. For people here it is extremely important to know if you are married or not, and how many children you have. I find this normal, but also a bit surprising, compared to the rest of Indonesia. They usually ask about religion before asking if you are married or not. And it even seems that not having a religion is accepted, and that I can like! I would just have to endure their hunt for husband material for me (witch i know is not going to happen, since all of them are like hobbit-size!)

The starting of this project is very exciting, but also has some different sides to it. It can be a challenge to work in Indonesia, and sometimes very unpredictable. For example, I have had English lessons for some kids in the village, witch they have specifically asked for and set the time, place and day. But then suddenly there was dancing practice on the beach, so nobody came. And what to do? Not much really. Im still learning and Im lucky to have kids who are very eager to learn.

Kids dancing 

I have also been asked to teach at the Muslim school in the other village, and have already been there to meet the teacher. That day, he was not there, but the kids were «chased» out of their respective classroom, and into one big one! And then, with no further introduction, I was silently guided into the classroom. Obviously to teach english, witch I had not planned at all. But eager kids, ready on the floor in front of me, made it easy. They even told me what they wanted to learn. (Its a good thing i have a little bit of basic Indonesian). After an hour in the classroom, I said goodbye, but was not allowed to leave before having biscuits and water. 

On the way home from school I got stop topped by the other, slightly bigger school in my village. My «sister" (she is a teacher) probably wanted to show me off, and introduce me to some people. And before going home I had already established collaboration with the english-teacher. English is also one thing i intend to teach adults too.  Well, I might not be bored any time soon… 

My little nephew :) He loves my hammock!

Perhaps the most important thing I do on this island, is to show kids my wonderful underwater universe. And I think my favorite english saying «people protect what they love», might have a meaning here…. Although, I have to say, most of the people here are afraid of the water, especially the deep, and of big fish. Hardly anyone knows what kind of treasure lies just of the shore of their pristine white beach. Hatta has some of the finest coral reefs in the world, and an abundance of fish. Im quite lucky though, because the father of the house is an eager snorkler and I hope with his help, we might be able to make a difference. I have already had several swimming and snorkeling lessons with the kids, and this is something that is very popular!

Under water

Indonesia, for those with knowledge of the country and people, know about the horrible the plastic and rubbish-culture. They are one of the worst in the world when it comes to handling trash, and have a general mentality throughout the nation: «out of sight out of mind»  and «the ocean is so big so throwing a little bit of rubbish in it, is not a problem» ... Even the big ferries dump their trash straight in to the ocean to avoid paying for onland-handling! Im happy to say that Hatta might be the better kind when it comes to this, but of course there is challenges here too. Still there is some environmental issues to deal with.

Local kids fishing!

I have many visions and wishes, but for the moment I will have to go slow. The most important thing I do in the beginning, is to make friends and help out. My goal is not to be the one who is difficult to replace, or create something that is not needed. I am trying to integrate myself as well as I can, and the most used app is a translator. Im constantly confused, but being surrounded by helpful kids and adults helps me improve every day. 

And I almost forgot to mention: snorkeling here is no less than worldclass!

Such an amazing day snorkeling

Pelni og Kei Kecil

Jeg tror jeg har skrevet om Pelni tidligere, men det er verdt en reprise. Jeg måtte nemlig fikse en forlengelse av visumet. Og til det kan man bruke båt for å reise til «naboøyer» som har slike kontorer for immigrasjon. Pelni er et selskap med båter som opererer i hele Indonesia. Noen ruter går helt fra hovedstaden til Papua. Med over 17500 øyer og 260 millioner folk, så er det ikke vanskelig å tenke seg intrikat nettverk av båter og ferger, som trøstesløst går mellom øyer og byer i det vidstrakte øyriket. Noen av det største båtene tar opp til 8000 passasjer (det er uoffisielt, kanskje bare halvparten er det offisielle tallet), inkludert noen blindpassasjerer. Billettsystemet, er det så som så med, og det går fint an å bruke billetten som egentlig er gyldig to uker frem i tid, på en tidligere ferje. De har også klasse-fordeling, 1., 2. og økonomi. Men dørene på de øverste klassene har blitt tatt vekk for å beholde subsidieringen fra staten. 

Pelni docked in the harbor.. loading people and things

Denne ukens «båtportrett» er av KM. Nggapulu. Det er skip bygd i Tyskland i 2002. Det er 146 meter langt og 25 meter bredt. Hvor mange passasjerer er vanskelig å anslå og det kommer an på hvor det reiser fra og til. Fra ende til ende tar 5 hele dager tror jeg (Jakarta-Papua) 

Pelni at night.. Looks nice

Mandag kveld ankommer Nggapulu til Banda. Det føles litt kaotisk før boarding, men hadde med meg russisk bistand i form av Masha. Hun er Pelni-ekspert og manøvrerer seg sømløst mellom portører og sovnende indonesiere som okkuperer gangplass. Jeg har kjøpt billett på første klasse og blir vist til mitt rom uten dør. Naturlig nok hadde jeg ikke lyst til å forlate baggasjen min uten sikkerhet, men nok om det. Tomme senger ble fylt med plastikk-bekledde skumgummi-madrasser og en naturlig forhøyning til pute. Noen småkryp rusla rolig rundt om kring, populært kalt kakerlakker, på jakt etter smuler. I nabosenga satt en mann, som bare var følgesvenn til min "utkårede" romkamerat. Det plasserer faktisk damer og menn hver for seg i disse kahyttene, i alle fall om man reiser alene, å det er jo fint. Dama i nabosenga (mannen forlot før avreise) hadde også en hyperaktiv unge ved navn Noel. Støynivået var godt over det den norske stat krever spesielle hørselvern for! 

Det blåste nordavind fra alle kanter fra et høl i taket. Jeg dro dermed til resepsjonen på dekk nr 6, for å spørre om ikke dette finurlige hullet kunne dekkes til på noen måte, og «ja visst»,  det kunne det ordnes! Men før jeg visste ordet av det, bare det ut på en lengre samtale. Hvor jeg var fra osv. Han nevnte Oslo og Ole Gunnar Solskjær, og til slutt spurte han om jeg kanskje ikke ville ha en privat lugar, med dør, og nøkkel. Var jo tryggere det. Selvfølgelig hadde denne luksusen en pris, og som det meste i Indonesia så fikser penger det meste! Først vill han ha 300 kroner, men jeg rynket litt på nesa for det synes jeg var dyrt. Så spurte han hvor mye penger jeg hadde da.. og til slutt betalte jeg 120 kroner. Var ikke akkurat med tungt hjerte jeg forlot min opprinnelig lugar. Ny kahytt inneholdt fire "oppredde" senger, med madrasser og ordentlig pute. Bad var det også, og tilhørende kakerlakker må vite. Det kommer man ikke utenom :-) 

Not to bad, except my mess

Not a good photo, but my
wetsuits doubles as a blanket

Nurse-tape and cardboard fixes a lot

Looks clean, but is not..

Økonomiklasse er et kapittel for seg. Det er gigantiske rom, med senger tett i tett, kanskje 200 i ett rom. Kvinner, menn og barn om hverandre. Utenfor toalettet er det flat-lagte pappkartonger for å hindre at vannet flyter utover. Noen røyker. Andre spiller skyhøy musikk uten tanke for sovende medpassasjerer. Gangene og trappene er okkupert av folk som sover eller røyker. Noen selger mat, mens andre selger kjoler og barneleker. I gangene går selgere rundt å selger alt fra stekt ris til søt te og kaffe. 

Indonesiere generelt er veldig gode på å vente, og de har en kvalitet som jeg en gang hadde: de kan sove over alt, i hva slags stilling og på hvilken som helst underlag. 

Etter noen timers søvn, avbrutt av uforståelige meldinger over radioen, selgere og litt Allah-bønner kom vi fram ganske så nøyaktig 12 timer etter avreise. 

En kjapp tur innom immigrasjonskontoret for å levere papirer, så 25 minutter bakpå en scooter til Ohoidertavun. Det er min base de neste 3 dagene i Kei Kecil som er en del av Kei øyene. Kei Kecil betyr lille Kei, og en del av Malukuregionen.  

Port of Tual

Sign in the imigrasi

Etter en god natt søvn, dro jeg tidlig neste dag til immigrasjonskontoret. Ingen overraskelse at de ikke en gang hadde åpnet «mappa» mi. Jeg hadde planer om å dykke men det kunne jeg jo bare glemme. Det tok 3,5 timer før de sprute om hvordan skrive ø og å på engelsk. Ventetida var så kjedelig at jeg til og med begynte å se på wrestling på TV. For de som ikke kjenner Indonesia så godt, så er det helt på sin plass med høylytt musikk og/eller TV og iskald aircon i alle offentlige rom! Fem og en halv time tok herligheten, men da fikk jeg passet mitt gitt! Med en lovlig ny måned med opphold. Og det hører med til historien at jeg satt med kjeften åpen, da noen bekjente senere på kvelden fortalte at neste dag kom kontoret til å være stengt grunnet helligdag. Og jeg skulle med båt tilbake til Banda på kvelden. Jammen meg godt jeg venta :-) 

Swings next to Savana Cottages

Pantai Pasir Panjang

My host in Savana

Not to bad..

Sun is out!

My host´s house

Pantai Pasir Panjang

Kvelden torsdag var tid for returreise. Av erfaring er det meste forsinket i Indonesia. Båten skulle komme i havn klokken 2300 og reise 0100, men den kom ikke før litt over 0300 på natta. Vi satt i over fire timer på fortauet utenfor. Venterommet var uaktuelt, med nesten 40 grader og røyk over alt. Jeg hadde også denne gang «førsteklasse» billetter, og dro sporenstreks til informasjonen, i håp om å møte min tidligere kompis. Og der var han gitt, huska navnet mitt og greier. Vi var tre stykker dog, og det var bare to-sengsrom ledig, med dør altså. Jeg prøvde opprinnelig å få tak i teppe, klok av aircon-erfaring fra tidligere. Så langt kom jeg ikke dog. Men tilbud om å besøke lugaren til «kompisen» min fikk jeg. Han så vel jeg forandret ansiktsutrykk til det mer «tvilsomme» slaget, og føyde til etter å ha invitert meg på rommet, at det var for å lese! Han var ekstra galant også, og kysset meg på hånda. Som en ekte gentleman. Så nå veit dere det: sjekketriks i Indonesia er å lese sammen, ikke se på frimerker altså!

Litt fliring, før jeg kollapset, og siste gang jeg så på klokka var 0431. 

Vi ankom Banda fem timer forsinket, 24 timer i samme klær lufta vi ikke akkurat blomster. 

Finally back in Banda

Uansett. neste kapittel står for tur.. Har vært mye svansing og svinsing, og ferie, men nå er det slutt. Dette blir siste oppdatering på en stund. Jeg kommer til å være uten internett, men har telefon-signal så jeg kan nås (indonesisk nummer). Siviliserer meg med jevne mellomrom, men da for korte perioder. Nå skal jeg faktisk «jobbe» litt. Med noe helt nytt. Mer om det under denne linken:  https://www.gofundme.com/environmental-education-for-kids?ssid=854104748&pos=8

 Så får vi se hva vi får til da etterhvert. Spennende skal det bli i alle fall! 

My new home.. Yellow house next to the blue roof..

Pelni - a true Indonesian experience

I had to extend my visa, and for that, one uses Pelni. Especially in semi-remote areas like Banda. Pelni is a company with ships operating throughout Indonesia. Some routes go all the way from the capital of Jakarta to Papua. With over 17500 islands, 260 million people and a widespread country, it is not hard to imagine the intricate networks of boats and ferries. Some of the largest boats take up to 8000 passengers (officially probably only capacity of 4000) including some blind passengers. The ticket system is at its best, not reliable. They have first, second and economy class. Although the doors of the first class cabins, have been removed to keep the subsidization from the government. 

This week's «portrait» is KM. Nggapulu. It is a 146 meter long, 25 meter wide and 9 stories tall ship built in Germany in 2002. How many passengers it takes, is hard to estimate (somewhat because this is Indonesia), and from back to bak it takes 5 whole days I think (Jakarta-Papua).

Monday evening, the ship arrives at the port of Banda. It feels a bit chaotic before boarding, but I have Russian assistance with me (Masha). She is the Pelni expert and manages to maneuver seamlessly between porters and sleepy Indonesians who occupy the hallway. I have bought a first-class ticket and was shown to my room without a door. Naturally, I did not want to leave my baggage without supervision, but enough about that. The empty beds were filled with plastic-coated foam mattresses. A good selection of bugs were crawling around, in various sizes. And my neighbor in the cabin had a hyperactive kid running all over the place. The noise level, was well above what the Norwegian state requires special hearing-protection for! From a hole in the ceiling, a strong cold air was constantly pushed out, and I suddenly felt like I was missing my duvet from Norway. I went to the information desk to ask if this «nice» hole, could be covered in any way, and yes yes, that could be done! And before I knew it, I was in a rather long conversation. When we established where I was from, doing what etc, he was proudly mentioning Oslo and Ole Gunnar Solskjær (famous fotballplayer). And then out of the blue he asked if I might not want a private cabin, with door and key. I really didn’t think they had them, because of the subsidization. But of course, this luxury had a price and, like most things in Indonesia, money fixes everything. At first he wanted to have about $40 and as an answer I kinda frowned and said it was to expensive. Then he asked how much money, and in the end I paid $15. The new cabin was certainly an upgrade with four "made up" beds, with proper mattresses and pillows. A «nice» bathroom too, and of course with the company of a few cockroaches.

The Economy class is a chapter for itself. Here there is giant rooms, with beds as far as you can see, maybe more than 200 in one section. Outside the toilet there are flattened cardboard boxes to prevent the water from spreading out from the damp bathrooms/showers. Some people are smoking. Others play loud music without a thought for fellow sleeping travelers. The halls and stairs are occupied by people who sleep or sell things. Some sell food, while others sell dresses and children's toys. In the hallways, sellers go around selling everything from fried rice to sweet tea and coffee.

One thing with Indonesians that actually impresses me, is their ability to wait and be patient. And they must have an exceptional ability to sleep anywhere, seemingly totally relaxed and comfortable, on any kind of surface and in any position.

Anyways, after a few hours of sleep, interrupted by incomprehensible messages over the radio, sellers shouting and some prayers of Allah, we arrived quite exactly 12 hours after departure. A quick trip to the immigration office to deliver papers, then 25 minutes on the back of a scooter to my next base:  Ohoidertavun. This little pearl of paradise is on the north of Kei Kecil which is part of the Kei Islands. Kei Kecil means little Kei, and a part of the Maluku-region.

Next day I left for the immigration office early morning. To no surprise they did not even open my "folder". I had plans to dive, but I could just forget that. It took 3.5 hours before they asked how to write ø and å in English (my surname). The waiting time was so boring that I even started watching wrestling on TV. For those who do not know Indonesia well, it's almost a standard to play loud music and / or TV supplied with ice-cold air con, in all public spaces! Five and a half hours was the total time, but then finally my passport was ready, with a prolonged 30 days to stay. I had counted on the visa to be a 3 day session, but I found out later that next day was holiday! 

Thursday evening was scheduled for the return to Banda. As most things in Indonesia, things are always delayed. The boat (Pelni) should arrive at the port at 2300 and leave at 0100, but it did't arrive until past 0300 in the night. We sat for over four hours on the sidewalks outside. The waiting room a no-go zone, with almost 40 degrees and smoke everywhere. 

I also had "first class" tickets this time and went to the information, hoping to meet my former friend. And surely he was there, even remembering my name. We were three people however, and there were only two-bed rooms available, with doors. We decided to go for that, and remembering the last trip, and how cold I was, I tried to get a blanket. Instead of actually getting that, I god a generous offer from my friend, to come to his cabin. To read of course. He even gave me a kiss on the hand. I felt rather embarrassed, and tried quickly to «wrap» the conversation up and managed that quite well. So now you know: Indonesians pickup lines are not looking at stamp-colletions but «reading» together. 

We arrived at Banda five hours behind schedule, and with 24 hours in the same clothes we did not exactly smell like roses. 

Regardless. It's time for the next chapter for this trip. Holidays are over and this will probably be the last update in a while. I will be without internet, but have phone signal so I can be reached (Indonesian number). I’ll «civilize» on a regular basis, but for short periods. Now I'll actually "work" a bit. With something brand new. More about it under this link: https://www.gofundme.com/environmental-education-for-kids?ssid=854104748&pos=8

Exciting times!

Ambon og Banda

Ikke trodde jeg at Indonesia har dårligere vær en Bali (jo, man blir jo litt blind på sånt) Og jeg tror jeg ble litt perpleks når vi kom hit til Ambon. Det øste ned, uten stopp, og jeg gikk inn i en midlertidig depresjon. 

Beach in Ambon

Monsun-sesongen skal være over visstnok, men det slutter jo ikke å regne på dagen, det skjønner jo til og med jeg. 

Fixing the shower...

Sist jeg var her var for dykking, såkalt muck-dykking. Men nå var visa en tilleggsfaktor. Det skulle fornyes, men ikke uten problemer. Manglende sponsor, for tidlig fornying osv.. Listen er lang, men skal ikke kjede folket med intrikate imigrasjons-problemer her.. Det er mindre interessant. Poenget er at det ikke gikk, og det blir en ny plass med et nytt forsøk. Det blir det mer om i neste blogg. 

Uka i Ambon sneglet seg av gårde, med lite dykking på grunn av iskaldt vann (26 grader) og ingenting å se. Så hva gjør man da? Vel, shopping av ymse slag må til for å forberede seg på å bo på en relativt isolert øy. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har kjøpt noe som er livsnødvendig for overlevelse, men litt luksus har jeg unnet meg. Madrasstrekk, teppe og pute er kjøpt inn. Og i gave har jeg fått en dusj som  man kan henge opp (hyttedusj-bag-sak), for vanlig dusj har jeg visstnok ikke. Bare ei bøtte og ei kupe som hører til. 

Etterhvert får man kanskje kjøpe seg litt mer ting og tang, men jeg må nå først se hva som trengs. 

Ferry to Banda.. with rain coming in..

Checking the aircon on the boat..

For å spole raskt framover er jeg i Banda-øyene akkurat nå. Hit kom vi med ferge, en relativt liten en sådan. Etter 19 lange timer, med hva ei innlandskrabbe fra oppland, vil karakterisere som heftige bølger, var vi framme i paradiset Banda. Og selv om natta var litt røff, viste øyriket seg fra sin beste side i strålende sol og med blå himmel ved ankomst 7 timer forsinket.

Boat on the Pelni

Gunung Api Banda 

Deilig å endelig komme frem. Og det føles nesten som jeg er hjemme. Og det er jo en relativt god ting :)  Det er ikke her ende-destinasjonen er, for det er på ei naboøy. Men det er her Banda- «familien» min er. Mange kjente fjes og mange som jeg kommer til å bli gode venner med. Det  har vært dykking, matlaging, sosialt samvær og kortspilling. 

Making food

Coconuts on the way

Bank-book

Jeg har skaffet meg indonesisk bankkonto med tilhørende bankbok (sånn som vi hadde i gamle dager!). Akkurat nå har jeg den nette sum av 300 kroner på bok :)

Operation theater..

Doctor boat

Det var dokket en båt i havna som jeg så når vi kom fram, og med rødt kors uttapå måtte denne båten selvsagt utforskes. Sharedoctor er et frivillig prosjekt bestående av to operative båter som kan gjøre småkirurgi og et doktor-fly også. Det kan visstnok besøke utkantkroker i dette langstrakte landet. Fiffig. 

Nymotens anestesiapparat

Parrot on doctor ship

Etter ei god halvannen uke måtte pakke snippsekken og dra til Kei-øyene. Her skal jeg fornye visumet mitt og lese bok. En ny reise må gjennomføres før jeg setter beina på landjorda, og 12 timer med båt er planen, så får vi se hva resultatet faktisk blir. Oppdatering følger. 

Nyellow with Nemo

Halimeda ghostpipefish

Halimeda decoratorcrab

ENGLISH: 

I didn´t expect other weather than Bali had (it might be that I was blinded by the sun!). I even surprised myself by being a bit puzzled about this matter when we came to Ambon. It was pouring rain non-stop, and I think I had a small temporary rain-depression. The monsoon season is supposed to be over and done with, but even I know that these things always run the way I want it!

The week in Ambon was slow, one dive per day, due to freezing water (26 degrees) and nothing to see. So than what to do? Well, shopping must be done as a preparation for my next project (on a relatively isolated island). I did not buy a survival kit but merely some luxury-items. I might buy more stuff later, but first I actually need to get to the Island and see what I need. 

Fast forwarding my story to the Bandas. I´m here right now, and we came by ferry. A relatively small one, and after 21 long hours with stormy sea we finally arrived (7 hours more than scheduled) .  It feels almost like being home. Many familiar faces and some new nice ones as well. There have been diving, cooking, social gatherings and card games. I have even obtained an Indonesian bank account and they even gave me an old fashioned bank book.

After a good one and a half week in Banda Neira, I have to pack the bag and will go to the Kei Islands. Here I´ll renew my visa and read a book or something. But in order to get there.. A new boat ride of 12 hours before I’m on dry land again. Lets see if I can find another paradise!