Dengue, hospitals and a birthday!

Denne oppdateringen er på ingen måte et ønske om å skremme folket. Men det er ingen grunn til å skjule at jeg har vært ganske så dårlig etter å ha fått dengue, og med tilhørende komplikasjoner. Jeg hadde en uke med feber, men tenkte at dette fikser kroppen selv. Men etterhvert som feber avtok, fikk jeg utslett på beina, og jeg skjønte fort at det var greit å sjekke trombocytter (lave verdier av dette er en normal komplikasjon av sykdommen). Dag nummer 6-7 begynte også en annen utfordring. Nemlig økende uklart syn. Tåkesyn er kanskje det nærmeste jeg kommer en «forklaring» og jeg hadde vansker med å gjenkjenne fjes, og å lese bok var umulig. En kompis med erfaring sa at dette var vanlig, og jeg tenkte at dette, som alt annet, går over. Jeg var hele tiden trygg og hadde «familie» og venner rundt meg som ikke gjorde annet enn å varte meg opp.

Hospital Banda Neira. The cat to the right under the
gurney is more sleepy than me..

Dog etter en uke, med bedre form, men dårligere blodprøver, bestemte «vi» at jeg skulle dra fra øya. Bare sånn i tilfelle jeg skulle trenge medisiner. Det ble arrangert transport via Pelni (lokal ferje) og for første gang i mitt liv «så» til og meg jeg at det fantes en relativt ren kahytt på denne båten.  Vi hadde meg egen sykepleier som passet på infusjonene mine, men som ikke gjorde stort mer enn det. Etter avtale med sykehuset Band, ble jeg fraktet direkte til et militært sykehus, og det var en selsom affere. Masha, var min utvalgte følgesvenn og pårørende, og takk og lov at jeg hadde henne. Hvis ikke vet jeg ikke hvordan mitt opphold på det sykehuset hadde blitt. «General-doktoren»  prydet med stjerner og annen viktig dekor, kom på visit klokken 0700 på morgen. Han spurte lett leende hvordan jeg hadde det, latet som han undersøkte meg, og sa: «sees i morra». Jeg ble lettere perpleks, men slapp som jeg var var det ikke mye jeg kunne gjøre. Ute på gangen fikk min mindre rådløse venn spurt om sykehuset hadde medisiner eller planer for behandling. Det hadde de ikke. Hvis jeg ble verre skulle jeg overflyttes til et annet sykehus. Og Masha tok saken i egne hender, og fikk meg overført til et «ordentlig» sykehus sporenstreks. 

Med ulende sirener gjennom deler av Ambon by ble jeg så fraktet til neste sykehus. Ambulansen var en vanlig bil, og skulle kanskje hatt noe ustyr men var helt tom, uten å mye som sikring av pasienten på båra. Med en hånd i taket og et par kommentarer om at i alle fall sirene var i overkant, ankom vi sykehuset RSU Haulusy. Jeg lastete av i akuttmottaket mens Masha ble spurt om «ekstra penger» for kjøring av ambulansen (noe vi allerede hadde betalt for).  Kanskje trodde de sirener ville øke giverviljen. Hvem vet?

Balcony in the evening...

Jeg fikk en god mottakelse, og en ordentlig undersøkelse fra topp til tå. Fasilitetene var ikke noe bedre enn det militære sykehuset, men kompetansen var på plass. Jeg fikk til og med undersøkt øynene min, av en ordentlig øyelege. I mottaket var det en konstant tilstrømning og «tilfeldig» forbipassering av folk, mye fordi jeg er «hvit dame» og selv om jeg ikke kunne se folk i øyene, kunne nyskjerringheten deres føles på kroppen. På et tidspunkt kom flere sykepleierstudenter bort til meg, ganske så beskjedne, men noen var også tøffe nok til å spørre. Og der var vi i gang. Med en lettere oppgitt Masha som egentlig beordret ro og fred, begynte jeg å forklarer hva som hadde skjedd, hvilke symptomer og alternativ behandling. En gang sykepleier alltid sykepleier. De unge må jo lære :)

Og med tanke på behandling er det ikke mye å gjøre. Hadde jeg hatt enda laver trombocytter ville de gitt meg et konsentrat av det. Sakte men sikkert gikk trombocyttene opp igjen, og med en ny undersøkelse hos øyelege, kunne sykehuset i Ambon ikke gjøre mer. Øynene var dog uavklarte og vedkommende lege ønsket en second-opinion og ville sende meg til Jakarta. 

Flere telefonsamtaler og en attest på flygedyktighet senere var vi på flyplassen på tur til hovedstaden. Lang historie her også, men for å gjøre det kort. Nok en legeundersøkelse endte med en henvisning til et nytt sykehus med en enda mer spesialisert lege. Et fem etasjes sykehus for bare for øynene og med egen operasjonsavdeling gjorde inntrykk! Møtet med doktoren var bra, og han sa at jeg kom til å bli helt bra igjen. Med den beskjeden dro vi hjemover til Banda. 

Når jeg så spoler fram 2 uker etter dette, merker jeg fortsatt lite eller ingen bedring. Jeg kjenner fortsatt ikke igjen folk på gata og både jeg og forsikringsselskapet får vel et anfall av angst tror jeg. Først vil de sende meg hjem, men jeg prøver å si at det er lite erfaringsgrunnlag for sånn sykdom i Norge, og at en kontroll i Jakarta er det mest fornuftige. I tillegg er det påske hjemme og selv etter mange dagers forsøk, hadde selv ikke forsikringsselskapet fått fatt i en øyelege. Jeg får det som jeg vil (noe som er vanlig) og drar til Jakarta. Jeg har likevel forberedt meg på en eventuell hjemreise og har pakket for nettopp dette. 

Men når man bor midt ute i havet uten daglig muligheter for uttransportering, så tar alt sin tid. Ei kort uke ventet jeg på transport og i mellomtiden var øynene mine blitt merkbart bedre. Så med god selvtillit besøkte jeg øye-sykehuset på nytt og med gode resultater. Resten av turen ble brukt til å spise god mat og shoppe litt!

Men nå er det nok sykdomsprat, nok for over to måneder, og dette har jo spolert min sesong og mine planer for Hatta. Etter jeg kom tilbake har jeg ikke hatt energi heller til å legge ned helt den store innsatsen. Og er skuffet over det. Men når det er sagt, er helsa det viktigste og jeg er per dags dato nesten fullrestituert. Slapp som en fisk i perioder er lov, og indonesiere har en helt spesiell form for forståelse av det å hvile. Så det å sove og hvile er noe av det viktigste som er!

Yo man!

En oppdatering fra Hatta er dog på sin plass. 

Den berømte krokodillen har nå forlatt Kampung Baru, eskortert med egen båt tilbake til Seram. Jeg rakk uheldigvis ikke å se han før han dro, men rapporterte observasjoner sier at han hadde begynte å bruke Tskjorter og nattkjoler i tiden før avreise. Barna er i eksamenstid, og det er lite med bidrag fra meg på skolen. En horde av dem tropper opp daglig for tegning og/eller snorkling. Så alt er ved det vanlige med andre ord.

Big wedding !

Det har også vært et par bryllup på øya, og da hører det med mye glitter og stas. Når vi snakker om stas var også guvernører på besøk, og ble møtt med tradisjonsrike kora-kora båter ved ankomst (jeg var tilfeldigvis ombord på båten). 

Det mest positive som har skjedd er utgivelsen av en artikkel om min sjef/venn Mareike. Hun er ei driftig dame, med fler jern i ilden enn noen andre jeg kjenner, og jeg har ikke telling på hvor mange prosjekter hun har. Uansett. En av de største tyske avisene, stern, har en 5 siders reportasje fra Banda, om søppel, prosjekter og så videre. Veldig kult å være en del av hennes «enturage» når det gjelder dette. Og ballen ruller videre. Med dette oppslaget kan det åpne seg muligheter videre, for for eksempel innsamling av penger. Mareike vil gjerne skaffe til veie en maskin som kan omdanne plast til drivstoff.. Oppdatering følger!

The governor of Maluku

Indonesians, even the governor, does not understand
the consept of garbage bin..

De siste dagene ble rolige, med filmframvising og litt bursdagsfeiring.Jeg ble vekket klokken 24 på natta med hjemmelaget kake og sang. Veldig trivelig! Nedpakking av utstyr er også gjort. Her på øya forbereder de seg til ramadan, innhøsting av muskat-nøtt er også i full sving, samt starten av 3 måneder monsunsesong (noe som betyr REGN… ). Passelig tidspunkt å dra videre på. Jeg drar til Jakarta først, så er det avslapping på Bali som gjelder.

KoraKora boat

Birthdaycake!

ENGLISH:

Fogging the village, to kill mosqitos..

This update has by no means a desire to scare people. But there's no reason to hide that I've been quite sick from dengue, and with complications. I had fever for a week, but thought that the body fixes itself without interference. But as fever declined, I got rash on my legs, and I soon realized that it was time to check platelets (low values of this are normal for dengue). Day number 6-7 also gave me another challenge: increasing blurred vision. I had trouble recognizing faces, and reading was impossible. A friend of experience said this was common (due to low platelets btw), and I thought this, like everything else, would quickly pas.

However, after a week, with better «health» but poorer blood tests, we decided that I should leave the island. Just in case I would need medication. Transport was arranged via the local hospital, with Pelni (local ferry)to Ambon. And for the first time in my life, I «saw" that there was a relatively clean cabin on this boat! We had our own nurse who looked after my infusions, but did not do much more than that. 

In Ambon I was transported directly to a military hospital, and it was a poor affair. Thank god I had Masha (dependent) with me. I do not know how my stay at that this hospital would have been if she had not been there. The doctor, decorated with stars and other important decors, came to visit at 0700 in the morning. He easily asked how I was, barely examined me and said laughing, "see you in the morning." I was a bit baffled, but with my fatigue a was to week to act. But out in the hallway, my very dear friend asked if the hospital had medicines or plans for treatment. They did not have that. If I would get worse, I would be transferred to another hospital. And with that Masha took the matter into her own hands. 

In less than a few hours, I was transferred me to a "proper" hospital.

Masha, probably laughing about
me and food!

With screaming sirens through parts of Ambon City, I was then transported to the next hospital. The ambulance was more like a regular car, and with absolutely no equipment inside. Not even safety belt for patients. With a supporting hand in the ceiling and a few comments that at least the siren was overkill, we arrived in one piece at the RSU Haulusy hospital. I was delivered in the emergency room. Meanwhile, Masha was asked for "extra money" for transport (something we had already paid for). Perhaps they thought the sirens would increase the willingness to give some tip?  Who knows?

I was well met and quickly got a full body-checkup. The facilities were no better than the military hospital, but the expertise was in place, including capable «hands». I even got an eye-examination, by a proper ophthalmologist. In the reception, there was a constant flow and "random" bypass of people. Probably a little extra, because I'm "white lady" and although I could not see people eyes, their curiosity could easily be felt. At one point, several nursing students came to me, quite shy, but some were also tough enough to ask. And that was it, (Masha was doing eyeroling) I began to explain what had happened, which symptoms and alternative treatment. Once a nurse always nurse! The young people must learn :)

And because there is not much treatment, not much was done except resting and monitoring (They would have given me a concentrate of thrombocytes if I needed it).  Slowly but surely the platelets went up and I was good to go. Still I had the eye-problem and had to seek out a second opinion for that, in the capital.

Several phone calls and a certificate of «being able to fly»,  and off we went, to the airport to buy tickets to Jakarta. Here we were for a few days, in two different hospitals, specialized in eye problems. The last doctor was certainly the most knowledgeable about my problem. He said I was going to be perfectly fine again, and with that message, we went home to Banda.

Albar is trying desperatly to call for
help, as there is a white woman
trying to take photos of him! 

The nasi goreng man!

2 weeks after this, I still notice little or no improvement. I still do not recognize people in the street and both I and the insurance company was a bit «struck» by fear. First, they wanted to send me home, but I tried to say that there is not much experience with my «disease» in Norway, and that a check-up in Jakarta would be the best option. In addition, the Easter holidays was in full motion at home, and after many days of trying, even the insurance company did not get a hold of an eyes-specialist. I get my will, and we schedule a checkup in Jakarta. 

When you live in the middle of nowhere, without daily transport possibilities, then is all takes time. A short week of waiting for transport and in the meantime my eyes had become noticeably better. So with good spirit, I revisited the eye-hospital and with good results. The rest of the trip was used to eat good food and to do a bit of shopping! 

Kids have theyre final exam

The police is opening the final exam for
the secondary school students

At last, an update from Hatta is in place. The famous crocodile has now left Kampung Baru, escorted by a chartered boat back to Seram (first quarantined in Ambon….). Unfortunately, I did not see him before he left, but reported observations say he had started wearing t-shirts and nightgowns before departure. 

Olief is reading to the kids

The children are in the exam time and Im not helping out in school because of that, and my current recovery… Although there has not been quite days, as herds of them drops in daily for drawing, reading and / or snorkeling. There have also been a couple of weddings on the island, and the governor were also a short trip to Banda. He was greeted with traditional Kora-kora boats on arrival (I happened to be on board the boat).

Parrot in Kampung Baru...

And then the most positive thing that has happened is the release of an article about my boss / friend Mareike. She is a busy lady, with more projects than anyone else I know. Because of that, one of the biggest German newspapers, Stern, has a 5 page report from Banda, about garbage, projects and so on. Very cool to be part of her "entourage" when things like this happen. And hopefully this will just get the ball rolling. 

My birthday was also celebrated in an Indonesian way: waking me up at midnight to give me a homemade cake with candels on. And of course there were singing! Very nice surprise. Here on the island they prepare themselves for Ramadan, harvesting nutmeg and is also in full motion and together with the start of 3 months monsoon season, it's quite a good time to leave the island… I'm bound for a checkup in Jakarta and then I'm chillin in Bali until I'm homebound!

I dont know what to make of this...

Family fun

Forsinket Hatta blogg

Julestria var over, og så var metningspunktet  for snø og kulde. Siste dag i januar leste 8 minus og presenterte snø på rullebanene på Gardermoen. Ferden via Doho hadde en hard start med vekt-kontrollører som resulterte i ompakking av samtlige eiendeler, flere ganger.  Kan ikke akkurat skryte av Qatar Airways, men det er nå en annen sak. 

Porter that brings all sorts of things on the boat

Ett knapt døgn på reisefot, og jeg var i Jakarta, et opphold som ble forlenget en ekstra dag, da flyselskapet hadde bestemt seg for å flytte flyavgangen frem 2 timer, og ikke si noe til kundene sine. Men da ble det en bedre middag med en dykkekompis i stedet for en flytur til Ambon. 

Da man endelig kom fram til Ambon, var det lite annet enn dykking som stod i fokus. En påbegynt video-prosjekt fikk 1000 flere filmer etter 9 laaaange dykk. De to siste dagene før avreise til Bandaøyene ble brukt i Kota Ambon, altså selve byen. Jeg hadde nemlig ei omfattende shoppingliste som skulle være «avkrysset» før jeg hoppet ombord på båten. 

En vakker og varm fredag tok vi et stykk pelni (båt) og seilte til Banda på rundt 14 timer. Arrangert på forhånd var en førsteklasses lugar (etter Indonesisk standard) som kostet 150 kroner ekstra per pers. Og det er det vel verdt i stedet for et røykfullt fullstappet økonomiklasse, der lystet aldri slukkes, akkompagnert med disko og tilhørende tykt lag sigarettrøyk. Dårlig vær og høy sjø gjorde oppholdet på Neira litt lengre enn forventet, men det gjorde ingenting. Fikk gjort unna en hel del praktiske internett-ting, og kost meg med venner og bekjente. Det ble lite dykking ettersom jeg hadde pådratt meg en artig hoste og forkjølelse. 

Datoen sa midten av februar og endelig var sjøen såpass rolig at en overfart føltes trygt. Et meget gledelig gjensyn var det. Med alle som en. En haug med både barn og voksne gav meg en varm velkomst, og det føltes knapt som om jeg hadde dratt derifra. 

Det tok ikke mange timene før vi startet med å grave opp «søppel» som vi hadde som prosjekt før jul. Kortversjonen: plastflaska råtnet ikke, mangosteinen hadde slått rot, røykpakka var nesten i samme forfatning og eplet var helt oppløst. 

Back to blue ocean...

Jeg hadde også med meg en hel del utstyr som sagt, blant annet også en miniprosjektor. Vi har vært ivrige etter å vise fram filmer som kan være interessante samt informative. Dessuten kan vi nå flere med «faste filmkvelder» hver uke. og dermed smette inn litt undervisning. 

Første kvelden var dog ikke uten komplikasjoner. Filmen som vi skulle vise var ikke tilgjengelig uten internett, og det har vi nå enda ikke fått på øya. Så da ble det en annen film som var heller litt for tungt fordøyelig for lokalbefolkningen. Godt over 40 voksne og barn var tilstedet dog, så dette kan bli bra. Uka etter var det nesten ingen voksne, men en skokk med barn som koste seg med tegnefilmer og ikke noe annet matnytting. 

Og det skulle bli et par utfordrende og givende første uker. Vi får starte med det som var veldig bra. Og det er at min sjef og hennes jobb, kommer til å bli presentert som en artikkel i en av de største tyske avisene, the Stern. Så fordi min avgang ble forsinket til Hatta, rakk jeg å møte denne hyggelige journalisten, som også på et senere tidspunkt kom over til Hatta for grundigere research. Forhåpentligvis vil dette skaffe oss PR og muligheter til å skaffe fler midler til miljøvern tiltak. 

and kids who are entertained with a three...

Tilbake til Hatta, var det mye som skjedde på en gang. En skokk med nyklekkede skilpadder ble ikke slipt ut i havet direkte, men «reddet» og oppbevart i bøtter på stranda. Øyemål dag tre var at de var betraktelig svakere og roligere enn første dag. 4-5 dager senere, mange diskusjoner (spesielt blant besøkende på øya), krangler og et kvelertak senere, ble de endelig sluppet fri. De fleste som har studert litt om skilpadder veit at det er få som overlever, men dette er naturens seleksjon. Mor-skillpadde kan legge fra 100-200 egg opptil tre ganger ila 3 måned. Dessverre er jeg redd disse veldig søte små var dødsdømte etter redningsaksjonens dag 2. 

New turtles

Bad photo,  but yes,
its a crocodile

Og apropos dyr i fangenskap. Det er sikkert ikke sikkert jeg fortalte det før jul, men dagen etter jeg forlot Hatta ble det fanget en krokodille på øya. Antakelig har den vært til sjøs en stund, og etter at det ble oppdaget ble den omhyggelig «tatt vare på». Jeg tenkte jo ikke i min villeste fantasi at den fortsatt skulle vær på øya når jeg kom tilbake etter to måneder. Men der tok jeg grundig feil gitt. Den bor nå i kampung Baru (den nye landsbyen) og oppholder seg i et lukket rom, fastspent med tau rundt magen. Den drikker kaffe, spiser kaker og fisk og annet som måtte tilbys. Og de aller fleste sier «mistis» (mystikk) om dette dyret. Det er helt naturlig for dem å tro at krokodiller har sjelene til en som akkurat har dødd, eller til et familiemedlem. Når jeg var på et kort besøk, uten å få lov å ta bilder, fikk vi ingen bekreftelse på om det var en slektning, men den ville jo ikke drukket kaffe om den var en vanlig krokodille!!!  

Fargerike kyllinger

Det er nok av overtro her, og sammen med spøkelser som angvelig er over alt, må man passe seg for det meste. Det være seg å spise feil frukt på morgene, eller svømme i sjøen midt på dagen. Feil frukt fører til magesmerter, og å bade i sjøen når det er som vamest vil føre til hodepine. Jeg tenker at jeg burde begynt å skrive ned disse myetene og anbefalingene. Kunne blitt en artig samlig til slutt!!

Første uka tilbake var ikke mye alene tid. Hele familien hadde flyttet til huset, da deres huset oppe i skogen var rottebefengt.  Jeg hadde også et renn av barn fra morgen til klokken ni på kvelden, men dette har normalisert seg heldigvis. Tilbake på skolen, ble jeg satt til å undervise 2 klasser første dag, alene. Og det var greit nok, for læreren hadde en gyldig grunn, men påfølgende uke, da kaffedrikking og skravling var grunn for ikke å sette en fot innenfor klasserommet, var begeret nådd. Jeg synes av og til det er veldig moro å undervise, men jeg er en ubetalt hjelpelærer, og synes dårlig om å bli utnyttet. 

Showing movies on the beach!

Coconutcrab, eat coconuts,
and are strong enough to
break bones!

Men rett over til en hyggeligere historie. Vi begynte første helga med filmframvisning på stranda. Noe som hadde meget god oppmøte.Før vi startet filmen fikk vi presentert den nye kontrakten for barna. Nå, for å få låne dykkemaske, må de signere en kontrakt om ikke å kaste søppel og være naturens «voktere». Som betaling for lån av maske, må de også ta med seg en eller flere deler plastikk-søppel fra stranda. Som «betaling» for dette har de fått en flerbruks drikkeflaske. Drikkeflasken var en ide vi fikk etter at vi så engangsposer bli brukt som drikkemetode. 

Grunnet et par ufortusette hendelser fikk vi ikke vist den filmen vi ville, og selv om Chasing Coral er en ekstremt bra film, gikk den nok «over hodet» på de fleste av de lokale tilskuerne. Det tok en time så var stranda tømt. Men, man lærer så lenge man lever, og påfølgende helg var vi bedre forberedt og hadde større suksess, særlig blant den yngre garde med tegnefilmer.  

Doing contract with the kids!

Contract selfie from Olief

Kids picking up trash!

One hour work, and 125 flipflops
weighing 8 kilos, just from the
neighboring beach

One of many afternoons...

Storytelling from the friendly drifter... about
plastic in the ocean!

   

Jeg måtte til Neira etter knappe 2 uker, på øya, da vi fortsatt er uten data-nettverk. I samme sleng hadde naboen min blitt  syk med feber, og jeg syntes det var greit å følge han over også. Det viste seg at han hadde fått noe som kalles denguefeber. Det er i samme kategori som Malaria når det gjelder myggsykdom. Og det er nettopp av denne grunn det har tatt fire ganger så lang til å få ut denne bloggen. Jeg var nesten ferdig da jeg ble syk, men en ukes feber slo meg virkelig ut. Litt slapp i strikken fortsatt, men absolutt på bedringens vei!

This happens when you take sand away... 

Our project before Xmas.. What is still in the ground,
and what has disappeard?

The mango had started  to grow,
while plastic was not changed!!

Kampung Baru

Indonesians loves tobacco!

"Sisters", one generation selfie, one NOT!

Kids, cheese and a wedding!

Jeg stakk over til Neira en solskinnsdag i midten av november. Både for å se på det tradisjonelle Kora-Kora-racet, og for å møte en kompis som kom hele veien fra Junaiten (USA). Er jo litt stas å få besøk da, for jeg har jo ikke akkurat valgt verdens navle som midlertidig bosted :). Jeg lider ingen nød her, men ost er det lite av i Indonesia, og det var da ekstra stas å få tre typer forskjellig oster, til og med en norsk en. Det hører også med til historien, at vi på et senere tidspunkt fikk fraktet restene (over halvparten) av disse ostene, sammen med ei flaske vin til øya mi, som en overraskelse. Tenke seg til å ha så mange fine venner!!!!

Kora kora race

Nok osteprat, jeg må en kjapp tur tilbake til kompisen min Jeff. Han koste seg veldig her, og ble så godt som et nytt familiemedlem han også. Angivelig det har vært forhandlinger om å finne ei indonesisk kone, og andre avtaler som var bisniss-realtert. Jeff selv var ikke helt sikker på innholdet, da han i likhet med meg er av og til er «lost in translation». Dessuten har jeg nå angivelig ødelagt Jeff for livet, på grunn av at han nå ikke kan dra andre steder for å snorkle. Dette er visst den ultimate plassen! Så Jeff, du må jo bare komme tilbake neste år, så kan vi begynner å se etter ei passelig kone til deg.

Jeff with the family!

  

Etter å ha sendt Jeff i «retur», jeg dro kjapt tilbake til øya mi. Jeg hadde nemlig blitt «invitert» til et bryllup. Ikke at man egentlig blir det, men det er er muligens for dem stas å ha hvite folk på besøk. Jeg personlig synes det er kleint, men eldste søstra mi insisterte på at jeg måtte bli med. Og kvelden før kvelden var det i tradisjon tro Joget. Den indonesiske dansen som jeg fortalte om på forrige blogg. Denne gangen hadde jeg mannet meg opp til en dans eller tre, og hadde nok av forespørsler den kvelden. Det var moro selv om jeg ble flirt av med min u-indonesiske dans (angivelig for mye armbevegelser). 

Happily married....

Dagen etter festen dro vi i samlet flagg til Kampung Baru (den nye landsbyen) for å se på vielsen. Lokalet var utendørs, pyntet med plastikk-ornamenter under det provisoriske taket. Plastikkstoler er plassert som om det er en scene foran, og kvinner og menn sitter hver for seg. Snarlig etter ankomst får vi servert ferdig pakket kaker og jordbærdrikke. En knapp halvtime passerer, og den kommende brudgommen ankommer i grønt silke-antrekk. Han blir kjapt sluset inn blant herremennene som allerede sitter på bakrommet. Han skifter antrekk og kommer ut igjen etter at vielsen er over. Bruden forøvrig også har to antrekk, ett før og ett etter vielsen. Og det mangler ikke på stæsj må jeg si. Jeg er helt sikker på at jeg ikke under noen omstendigheter, har mulighet til å kjenne igjen bruden, uten lagene med sparkel aka kalt sminke. 

weddingfood

Språkbarriere gjorde at jeg ikke skjønte veldig mye, men ble forklart litt underveis, og når applausen fra nærmere 4 eller 500 mennesker, var det et faktum at de var rette ektefolk. (NB: De måtte forøvrig gifte seg, da brura allerede var på vei til å få en liten en (vanligvis slik man blir gift her!))

Jambo-time

Jeg har prøvd engelskundervisning igjen, for voksne, uten særlig hell, igjen. Jeg må kanskje gjøre noe på PR siden i forhold til dette. Og med kort tid igjen, får jeg heller planlegge på nyåret. Jeg har betraktelig mer suksess med barna,  og den siste søndagen før avreise, møtte første mann opp 0815. Neste pulje kom en time senere og jeg skjønte kjapt at jeg måtte ut av huset eller låse døra om jeg skulle få litt privatliv. Til slutt måtte jeg gå «undercover», men fra kl 1400 var det ingen bønn. Jeg ble eskortert av et hylekor hjem fra Ibu Noni, der jeg hadde undervisning hvordan lage Rujak. Først post på programmet var en times tegning, avbrutt av litt klatring i trær for å hente litt jambo (eple) og så etter det 11 masker til utlån og ut i havet det bar med flesteparten av dem.  

Kids waiting to take me home!

Barn er nå en gang barn da, og en kveld i butikken, kom en av barna bort til meg og tok meg på puppen. «Susu besar» sa frøkna og hiksta av latter (oversatt stor pupp, direkte oversatt: stor melk) I samme øyeblikk kom en av de eldre mødrene inn i kiosken, og jeg fikk klar beskjed om å slå til frøkna. Man må jo være høflig! Og det er jeg enig i, men jeg er nok ikke en del av den «gode gammeldagse» fysiske avstraffelsen som er vanlig her. Litt konebanking er ikke uvanlig også, spesielt hvis mannfolka har fått seg en dram eller to. 

Og ja, kanskje innbyggerne her er litt mer uslepne i kantene når det gjelder språk og høflighet. Men i motsetning til meg da jeg var liten, hører faktisk disse barna på foreldrene sine. Det har respekt for eldre, og man kan for eksempel ikke sitte høyere enn voksne. Da får de beskjed kjapt om å sette seg på et lavere punkt. De har også respekt for at man må hvile, og hvis man sier det, får man relativt enkelt kidsa ut av huset. Vanlige høflige betegnelser for voksne blir også hyppig brukt;  Ibu (mor) og Bapak (far). 

Bortsett fra «hvor skal du» -spørsmålet, er «har du spist» det viktigste. Familien min er veldig opptatt av dette i likhet med resten av Indonesia, og jeg tror også at dette spørsmålet er en slags åpningsreplikk og. De vil gjerne at du skal spise mye, men de liker også at man er litt fjong i kroppen, så det henger ikke nødvendigvis helt sammen. Dessuten, hvis man tilfeldigvis er sulten, kan man nesten gå til hvilken som helst slags hus for å få seg litt mat. 

Ibu Noni and Onco is making
my oleh-oleh. Manis pala

Ellers er det lite nytt fra huset jeg bor i. Har jevnlig besøk av en kakerlakk eller to på badet, men har også gode hjelpere i form av gekkoer.. Det har også vært en krabber taket og en rotte hengende fra gardina. En edderkopp har også vært på besøk, og da var jeg veldig glad jeg hadde venner rundt meg til å eskortere denne krabaten ut. Har også hatt diverse vanlige dyr i hagen, og en grønn tre-skapning som har skapt mye fascinasjon.  

A green tree-animal

A chicken house on the wall..

Helicopter...

Kids looking for me...

I skrivende stund sitter jeg å ser ut på havet. Horisonten er hvit og borte på grunn av alt regnet, og det er hvite skum på bølgene. Regn hamrer ned på blikktaket og det er et faktum at monsun nummer to for året er her (det tropiske uforutsigbare klima er grunnen til at nettopp disse øyene blir kalt krydderøyene). Det blåser fra vest og sanden er i ferd med å emigrere fra den ene siden av øya, til den andre. Jeg har akkurat blandet meg en kopp «grutlignende» kaffe, som er det man får tak i den lokale kiosken. Et par kvister kanel brukes som rørepinne, og ei halvtørr kake holder meg med selskap. Det siste halve året har gått fort, og disse 3 månedene her, enda fortere. Og mens jeg tenker på nedpakking av utstyr, vandrer tankene avgårde på hva som kan skje videre. Tankerekka blir avbrutt av 4 barn som kommer vandrende inn i hagen. De spiser litt frukt de har knabbet fra treet og en av gutta sier: «Marthe sover». De står å ser utover sjøen, før de sakte finner veien tilbake til gata. Men ikke uten å presse ansiktet inntil den mørke ruta for å oppdage at jeg sitter å ser rett på dem. De smiler og ler, og skjønner at jeg trenger litt alene-tid, og forsvinner kjapt ut av hagen. 

Jeg føler meg som en barnehagetante noen ganger, med åpent hus og et hylekor av barn som vil ditt og datt.  

Hvor mye jeg får gjort, vites ikke, men hvis jeg kan gjøre en forskjell for en eller kanskje to personer, er det verdt det. 

Flere lokale har spurt meg hvorfor i all verden jeg skal hjem til jul. Jeg kunne jo ferie her på øya! Og før avreise fra Hatta fikk jeg oleh-oleh (som betyr souvenir), av barn, voksne og selvsagt fra min familie. Jeg fylte faktisk opp en hel pappeske med kaker, muskat, nellik, banan og casava-chips og tørket pala. Og jeg vet, at når jeg kommer tilbake, er det til en eneste stor familie, med massevis av glede, latter og skrøner, humor og litt godartet kjefting. Først skal jeg hjem en tur, med et lite pitstop med dykking i Ambon, så en måned med snø, familie, venner, vin, ost og norsk mat! 

Tusen takk til alle som har krysset min vei så langt. Takk til familie og venner, og de frivillige som har bidratt på øya, Banda Sea Trust, Mareike, Luminocean og Blue Motion og ikke minst alle innbyggeren på Hatta som har gitt meg den varmeste velkomsten jeg noen gang kunne drømme om å få!  En siste spesiell hilsen og den største av alle må gå til Masha, som gjennom to år har blitt en av mine nærmeste venner. Uten deg ville jeg ikke vært her i det hele tatt. Takk!

ENGLISH: 

I went over to Neira on a sunny day mid November. Not just to look at the traditional Kora-Kora-race, but to meet a friend who came all the way from the USA. Its kinda like a special treat to get visits out here, since i dont exactly chose a big metropol to stay in. And being far away from a lot of ordinary food, it was a fantastic suprice to get three types of cheeses, even a Norwegian one. To complete the story, a week later, we got a «shipment» to my island, with the remains (over half) of these cheeses, along with a bottle of wine. Imagine having so many nice friends !!!!)

Well, enough cheesetalk and back to Jeff. I think he had a really good time here, and became like a new family member too. Apparently there have been negotiations to find an Indonesian wife, and other deals that were business-realted. Jeff is still not sure of the content, as he is, like me, occasionally is lost in translation. Besides that, I've now destroyed Jeff for life. He claims after the stunning reefs of Hatta, he can’t go anywhere else to snorkel. So Jeff, you just have to come back next year, so we can start looking for a wife for you.

After escorting Jeff to Neira, I quickly went back to my island. I had a wedding to attend to! Not that I really got invited. But my younger «sister» insisted that I had to join. It might be some kind of nice thing to have white people to attend. I personally think white people are a bit overrated (and sometimes to rude for the local community’s), but I appreciate being able to join local partys and see whats going on culturally. And true to tradition, the evening before the wedding it was Joget. The Indonesian dance that I told you about on the previous blog. This time I had been looking forward to a dance, or three and had enough requests that evening. It was fun, even though I was «the laughingstock» with my non-indonesian way of dancing (apparently too much arm movements).

The compulsory selfie..

The day after we went as a group over to Kampung Baru (the new village) to look at the wedding ceremony. The event was outdoor, covered with plastic ornaments under the temporary roof. Plastic chairs was  positioned as if there is a scene in front, and women and men were sitting separately. Immediately after arrival, we receive served plastick-packed cakes and strawberries-flavoured water. A half an hour passes by, and finally the groom to be arrives in a green silk suit. He is quickly escorted into the house, out of sight, with an older group of men. After 15 minute of loudspeaker and some rituals that I could not really see, he comes out again, in a different outfit. The bride also had two outfits, one before and one after the wedding ceremony. Both of them quite spectacular. And I’m absolutely sure I dont under any circumstances, have the opportunity to recognize the bride, without the heavy layers of makeup.

Language barriers meant that I did not understand very much, but was explained a bit along the way, and when the applause from closer to 4 or 500 people finished even I understood that they finally were married.

Drawing...

I have tried English lessons again, for adults, without luck, again. I may have to do something to gain with some improved PR-skills regarding this. And with not much time left on the island, Ill to a plan for the next year. I have considerably more success with the children, and on the last Sunday before departure, the first kid came 0815 in the morning. The next bunch came an hour later, and I soon realized that I had to leave the house or lock the door if I were to get some time to myself and some work done. I went «undercover» but from two in the afternoon I had no chance of escaping. I was escorted home, from a cooking-lesson of making rujak with Ibu Noni. A deafening choir of kids, became a bit more quite when the drawing-session started. A few interruptions of kids climbing in my tree to get jambo (apple). More or less an hour later they all figured out it was time to get into the water. And from the beach 11 kids got masks for snorkeling, and off they went. 

Rujak in the making

Kids love the sea

Children will always be children. And one evening in the store, one of the children approached me, and deterrently touch my boob. "Susu besar" she said, with a mischievous look on her face, accompanied with a rolling laughter (susu besar directly translated is big milk). Simultaneously one of the older mothers entered the kiosk, and I was told to give the kid a proper slap! She said they have to learn to be polite.  And that I can certainly agree with, but I'm probably not part of the "good old-fashioned" physical punishment that I think is fairly common here. I also think slapping the wife a little bit is «normal», especially if they’ve gotten a drink or two. 

And perhaps, the inhabitants here are a bit more unpolite and «rough». But unlike me when I was little, these children actually belong to their parents (maybe the slapping has an effect). Kids can’t sit higher than the elderly. They also have respect for the need to rest, and thats actually a relatively easy way to get kids out of the house. Common polite names for adults are also frequently used; Ibu (mother) and Bapak (father). 

Otherwise, there is nothing new from the house I live in. Have a regular visit of a cockroach or two in the bathroom but also have geckos to help me. There has also been a crab in roof and a rat hanging from the curtain. A spider has also been visiting, and then I was very glad I had friends around me to escort this fella out. 

"Stealing" jambo

At the time of writing, I sit looking at the sea. The horizon is white and gone because of all the rain and there is white foam on the waves. Rain is hammering down, and it is a fact that monsoon number two for the year is here (the tropical unpredictable climate is the reason why these islands are called spice-island). The wind is from the west and the sand is about to migrate from one side of the island to the other. I just mixed myself with a cup of «porridge» coffee, which is what you get in the local kiosk. A few twigs of cinnamon is used as a stirring stick, and a half-dry cake keeps me company. The last half year has gone fast, and these 3 months here, even faster. And while I'm thinking of packing up equipment, the thoughts wander on what can happen in the future. A small break in the rain, and the train of thoughts is interrupted by 4 children coming into the garden. They eat some fruit they have collected from the tree, and one of the boys says, "Marthe is sleeping." They stand looking out at sea before they slowly find their way back to the street. But not without pushing their face into the dark windows, to find out that I'm looking straight at them. They smile and wave, and realize that I need a little bit of time and disappear quickly from the garden. I feel like a kindergarten-auntie sometimes, with an open house and an entourage of children who wants to do this and that. How much I get done is not known, but if I can make a difference for one or maybe two people, it's worth it. And I do have some plans!

Some of my favorite people on Hatta

Several local people have asked me why I'm going home for Christmas. I could just stay and celebrate here on the island, right?!! 

Before leaving Hatta, I got oleh-oleh (meaning souvenir), from children, adults and of course from my family. I actually filled up a whole cardboard box of cakes, nuts, cloves, banana and casava chips and dried pala. 

And I know that when I come back next year, it's to a whole island that I consider family. 

The slow return to Norway has started. And first «leg» will be in Ambon, diving a bit of much before heading over to Bali. Ill be home on the 19 of december for a month of snow, family, friends, wine, cheese and Norwegian food! 

My "dad" and his oldest brother.. 

Thank you very much to everyone who’s crossed my path so far. Thanks to family and friends, and the volunteers who have contributed to the island, Banda Sea Trust, Mareike, Luminocean and Blue Motion and last but not least all Hatta residents who have given me the warmest welcome I could ever dream of getting! One last special greeting and the greatest of all must go to Masha, which for the last two years has become one of my closest friends. Without you I would not have been here at all. Thanks.

PICTURES FROM PROJECTS: 

Students from ambon showing kids in school
how to recycle plastic and making cool stuff out of it

This time with the kids, and not me,
infant of the plastic poster. 

Off do digging down trash!

Kids are working hard..

Now, lets see what will happen to this bottle
while Im away.. Will it rotten?

Done digging!