Mo i Rana

Utsikt over Ssvartisen

Etter litt godlynt surmuling for manglende sammarsblogg fra nord i landet, har jeg nå prøvd å rekapitulerer sammeren som var. Det er jo litt rart da, å sitte på Bali med slikt arbe, men det er nå sånn det er å være «blogger» hahaha…

Så jeg endte opp i Mo i Rana. Og at jeg skulle akkurat dit er ei historie i seg selv. Jeg hadde ingen fast plan for sommeren siden jeg både er uten arbeid og bopel, så da ble det vikarbyrå som lovet gull, grønne skoger, lønn og hybel.  Greit med slikt byrå siden jeg var stasjonert på Hatta, uten nett særlig mulighet for jobbsøking. Uti april en gang fikk jeg en mail, som jeg selvsagt ikke fikk lest, men jeg fikk også en sms. Jeg hadde blitt tilbudt jobb og måtte svare innen 2 dager.  Så uten å vite helt hva jeg gikk til takket jeg ja til et 6 ukers opphold jernverksbyen i Rana kommune. 

Etter en avklimatisering sørpå dro jeg nordover tidlig i juli. I flott sol-skinn over Svartisen fra Bodø, landet vi pent og pyntelig på Mo. Nå er denna plassen så liten at det ikke akkurat står taxier i kø og venter, men de har da en egen liten flybuss som kommer 10 minutter etter landing. Når denne var litt forsinka, satte jeg meg i sola og prøvde å varme meg litt. Sørpå var det allerede sommer, mens her var det fortsatt kaldt i lufta og syrin hadde akkurat sprunget ut. 

Helgelandssykehuset Mo i Rana

Sjenk med sommerens prosjekt

Jeg ble satt av på første og beste stopp, sjukehuset på Mo. Og rett i akuttmottaket bar det. Det fikk jeg nøkkel til hybelen rett over gata. Søsterhjemmet er ikke noe praktbolig akkurat. Med beige-orange eternittplater og avskallet maling på terrassene, håpte jeg bare at innholdet ikke var alt for gæli.  70 tallet konkurrerte med begynnelsen av 80-tallet om beboers gunst. Og særlig gul-fargen på veggen sammen med blomstrete gardiner og en grønn seksjon gjorde at helheten av komplett. Grellt rett og slett. Men når det er sagt, så betyr jo dette ingenting. Vi nordmenn er jo så gode på stil og sånt, men her var det tross alt komfort, og utvalg av alle slag. Til og med pølseklype i skuffen og sengetøy i skapet. Sofan kunne både ligges på og sittes i, og en stol i stilrik rutete skai, pynta det eneste tomme hjørnet. Med takvinduer både på bad og kjøkken, kunne jeg også følge med på direktesending av været, og en og annen sky i solnedgang. Det eneste som manglet var en veranda. Man kan jo ikke få alt når man tross alt har penthousen! 

Fantastisk kunst på veggen

Hybelkomfyr med knekkebrødpizza in the making!

Takvindu

Spent som en fiolinstreng troppa jeg opp litt før klokka 0800 en torsdag morgen. Det er jo alltid spennende med en ny plass, men når man atpåtil ikke har jobba på ei stund, var jeg ganske så lada.  Jeg hadde positive forhåpninger dog, og en god «referanse» fra en tidligere kollega. Og det var vel ikke bare jeg som vær spent. Å få en søring som ikke har «dopa» ned folk på et år og som i tillegg bor i Indonesia halve året. Ikke noe dagligdags akkurat. Men det skal sies; det gikk over all forventning. Jeg hadde veldig god opplæring, og fikk gå sammen med durkdrevne trygge og hyggelige kollegaer. Jeg fikk lov å være meg sjøl og finne igjen min form. Og det skal ikke kimses av. Heldig har jeg vært. 

Og sånn som jeg ble tatt imot også, med vidåpne armer og det har vært veldig mye latter og humor. Jeg tror dog totendialekta får ta litt av æren for sistnevnte. (Og detta med dialekta det må jeg bare si. Jeg sa det til modern og, at jeg kan jo aldri jobbe på Toten og Gjøvik. For det som skjer, er jo at jeg er morsom, helt automatisk, på grunn av dialekta. Og jobber jeg på Toten talar jeg jo ittno spesielt.. Nei, jeg får nok holde meg i en god radius utafor Toten!) 

Det tok ikke lang tid før de sa jeg ikke fikk lov å reise hjem igjen, og så godtroende som jeg er lot jeg meg lure, litt i alle fall. Og blei en hel måned ekstra. Greit å jobbe litt så det blir litt schilling i kassa på reisekontoen. 

Bodø

Allerede andre helga etter ankomst var jeg på tur. Ei venninne skulle til Skrova i Lofoten og en kompis til Bodø. To fluer i en smekk og tur blei det. Skrova leverte som bare det, men ei natt var for kort. Bodø leverte også og det var koselig å se både den ene og den andre igjen!

Bodø

Skrova

Skrova

Skrova

Havmannen i Mo

Helga etter fikk jeg Totenbesøk og da ble vi ordentlige turister. Og det var digg å dra til Svartisen med litt «fjelltemperaturer» da det var hetebølge i Mo. Etter Svartisen dro vi til Marmorslottet og hadde en generell tur rundt i nærområdet. Ila helga kjørte vi og ned til Melfjordbotn, ei bittelita bygd som kun er «sommeråpent». Angivelig bor den en liten hval her i fjorden. Vi så aldri noe annet enn båter i fjorden og naust i fjæra.  

Og like kjapt som mine foresatte hadde kommet, dro de igjen. 

På tur opp på svartisen

Far og svartisen

Marmorslottet

Tursti bak sjukehuset

Jeg var litt litt spent på hvordan det ville gå å jobbe, etter å ha vært litt på felgen etter «reisa» jeg hadde på vårparten, men det gikk over all forventing. Jobba fullt og vel så det. Og foruten strikkinga begynte jeg å kjede meg litt om ettermiddagene og på fridagene. Og derfor kom meg faktisk ut på beina. Hadde i «tilfelle rottefelle» tatt med fjellskoa mine hjemmenifra, og disse 1,5 kilos mursteinene trodde jeg ikke at jeg kom til å få bruke. Men der tok jeg grundig feil. 

Med veldig fint turområdet rett bak søsterhjemmet, subba jeg i oppoverbakke 2 dager i uka til og begynne med. Jeg hadde kols grad 4 (sterk variant av pustevansker) til å begynne med, og ikke kom jeg langt oppi denne trollstigen av en bakke heller. men det skulle ikke ta mange gangene før jeg kom meg både til Tjuvtrappa og til Storhaugen og lungesjuken hadde detti ned på en grad 3.

Utsikt fra gapahuken utover Mo

Ranfjorden fra Tjuvtrappa

Dårlig med servering sjøl om navnet er bra

Tåkeheimen

Da nabolaget begynte å bli kjedelig, fikk jeg ordna meg en bil og dratt på Rabothytta i Hemnes. Sjefen sendt meg web-kamerabildet av hytta den dagen jeg skull opp, og for å si det sånn; du kunne ikke se mye av hytta, bare tåkeheim. Men jeg tenkte skitt au, og drog i vei. Og makan for en tur. Jeg brukte evigheter opp, noe på grunn av kolsen og mye på grunn av filming. På toppen så jeg først hytta når den var 20 meter unna. Men tåka la ingen demper på stemninga inne i hytta og med vaffel og kaffe satte jeg meg ned for å se på tåka. Og jammen meg letta hu ikke, og vi fikk til og med glimt av sol. Og da var jeg kjapt på beina og ut for å dokumentere. For den ligger ganske kult til Rabot hytta, rett ved Okstidbreen og 1000 meters vatnet. Man skal visstnok også se noen fjelltopper, men satte tåka en stopper for meg. Må vel bare dra tilbake en gang eller to! 

Steinhytta nedenfor Rabothytta

Å se hva tåka skjulte!

1000 meters vatnet

Sol nede igjen gitt! Fornøyd med turen!

Fra tåkeheim til spasertur før arbe. Fikk lurt en kollega til å bli med meg opp på Hauknestid. Og makan til utsikt er det lenge sia jeg har sett. Utsikt over hele Ranfjorden og innover til Okstidan. Og så praktisk da, det er å ha med seg kjentfolk som kan både vise vei, spandere helsekost og være humørspreder. 

Jeg fikk også en super mulighet til å dra til Mosjøen hvor vi besteg helgelandstrappa og fikk prøve zipline! Kul opplevelse begge deler!

Utsikt fra Hauknestind

Utsikt til Mosjøen 

Passe siten etter 1000 trappetrinn!

Og foruten en svensketur og litt sykling hit og dit, rakk jeg ikke så mye mer enn å jobbe før nest siste helga før avreise. Da hadde jeg akkumulert 3 dager fri og planen var klar. En måned forut for dette måtte jeg kansellere en tur til Træna på grunn av storm, men nå var det bare meldt regn og skiftende skydekke. Jeg tok sjansen og satte meg på bussen til Stokkvågen og tok ferge over til det «ytterste» øyriket på Helgeland. En magisk båttur forbi Hestmannen og små koselige øyer, før jeg noen timer senere hadde land under beina på Husøy, hovedøya på Træna. Her er det kafe fra «Hawaii», eget kaffebrenneri, Peter Dass kapell, festival en gang i året, en metall-elg, sauer og noen hundre beboere. Et koselig lite samfunn der unga sier hei og der butikken er midtpunktet og samlingsplassen. 

Ila helga var jeg på en rekke ekspedisjoner både til fots og med sykkel. Jeg dro også over til Sanna, naboøya, med de karakteristiske fjellene som er selveste kjennemerke for Træna. Der gikk jeg helt opp til «nato-toppen» som kalles Gompen, gjennom to fjell og stummende mørke om det ikke hadde vært for mobil-lommelykt. 

Rakk ikke veldig mye mer på de to timene før båten kom igjen og jeg måtte tilbake til Husøya. 

Spektrumet av vær bydde på alt unntatt vinter, og selv om lørdagen var litt kjip med mye regn, var søndagen som tatt ut fra en idyllisk norgesreklame. Vindstille og med en «dert» skyer lå alt til retter for foto-bombardering og dronetesting. Med hurtigbåten fikk jeg se omrisset av Lovund også på tur tilbake til fastlandet. 

Det rosa huset!

Elg i solnedgang

Badehus

Uthus

Polarsirkelen gitt!

Høyeste toppen på husøy med husdyr på!

Peter Dass kapellet

Magiske Træna!

Artige kollegaer!

Og dette var vel noe av det som var å si om turene mine her oppe. 

Det må nevnes til slutt, er de flotte folka jeg har møtt her. Både av pasienter og kollegaer. En flott plass, med mye raushet og lettvinthet, som det er vanskelig å finne maken til. Muligens er det nordlendingsblodet som gjør det, men jeg tror ranværingen er ekstra spesiell, og denne plassen har fått en ekstra plass i hjertet mitt. Hit skal je telbasjat tell!

Dengue, hospitals and a birthday!

Denne oppdateringen er på ingen måte et ønske om å skremme folket. Men det er ingen grunn til å skjule at jeg har vært ganske så dårlig etter å ha fått dengue, og med tilhørende komplikasjoner. Jeg hadde en uke med feber, men tenkte at dette fikser kroppen selv. Men etterhvert som feber avtok, fikk jeg utslett på beina, og jeg skjønte fort at det var greit å sjekke trombocytter (lave verdier av dette er en normal komplikasjon av sykdommen). Dag nummer 6-7 begynte også en annen utfordring. Nemlig økende uklart syn. Tåkesyn er kanskje det nærmeste jeg kommer en «forklaring» og jeg hadde vansker med å gjenkjenne fjes, og å lese bok var umulig. En kompis med erfaring sa at dette var vanlig, og jeg tenkte at dette, som alt annet, går over. Jeg var hele tiden trygg og hadde «familie» og venner rundt meg som ikke gjorde annet enn å varte meg opp.

Hospital Banda Neira. The cat to the right under the
gurney is more sleepy than me..

Dog etter en uke, med bedre form, men dårligere blodprøver, bestemte «vi» at jeg skulle dra fra øya. Bare sånn i tilfelle jeg skulle trenge medisiner. Det ble arrangert transport via Pelni (lokal ferje) og for første gang i mitt liv «så» til og meg jeg at det fantes en relativt ren kahytt på denne båten.  Vi hadde meg egen sykepleier som passet på infusjonene mine, men som ikke gjorde stort mer enn det. Etter avtale med sykehuset Band, ble jeg fraktet direkte til et militært sykehus, og det var en selsom affere. Masha, var min utvalgte følgesvenn og pårørende, og takk og lov at jeg hadde henne. Hvis ikke vet jeg ikke hvordan mitt opphold på det sykehuset hadde blitt. «General-doktoren»  prydet med stjerner og annen viktig dekor, kom på visit klokken 0700 på morgen. Han spurte lett leende hvordan jeg hadde det, latet som han undersøkte meg, og sa: «sees i morra». Jeg ble lettere perpleks, men slapp som jeg var var det ikke mye jeg kunne gjøre. Ute på gangen fikk min mindre rådløse venn spurt om sykehuset hadde medisiner eller planer for behandling. Det hadde de ikke. Hvis jeg ble verre skulle jeg overflyttes til et annet sykehus. Og Masha tok saken i egne hender, og fikk meg overført til et «ordentlig» sykehus sporenstreks. 

Med ulende sirener gjennom deler av Ambon by ble jeg så fraktet til neste sykehus. Ambulansen var en vanlig bil, og skulle kanskje hatt noe ustyr men var helt tom, uten å mye som sikring av pasienten på båra. Med en hånd i taket og et par kommentarer om at i alle fall sirene var i overkant, ankom vi sykehuset RSU Haulusy. Jeg lastete av i akuttmottaket mens Masha ble spurt om «ekstra penger» for kjøring av ambulansen (noe vi allerede hadde betalt for).  Kanskje trodde de sirener ville øke giverviljen. Hvem vet?

Balcony in the evening...

Jeg fikk en god mottakelse, og en ordentlig undersøkelse fra topp til tå. Fasilitetene var ikke noe bedre enn det militære sykehuset, men kompetansen var på plass. Jeg fikk til og med undersøkt øynene min, av en ordentlig øyelege. I mottaket var det en konstant tilstrømning og «tilfeldig» forbipassering av folk, mye fordi jeg er «hvit dame» og selv om jeg ikke kunne se folk i øyene, kunne nyskjerringheten deres føles på kroppen. På et tidspunkt kom flere sykepleierstudenter bort til meg, ganske så beskjedne, men noen var også tøffe nok til å spørre. Og der var vi i gang. Med en lettere oppgitt Masha som egentlig beordret ro og fred, begynte jeg å forklarer hva som hadde skjedd, hvilke symptomer og alternativ behandling. En gang sykepleier alltid sykepleier. De unge må jo lære :)

Og med tanke på behandling er det ikke mye å gjøre. Hadde jeg hatt enda laver trombocytter ville de gitt meg et konsentrat av det. Sakte men sikkert gikk trombocyttene opp igjen, og med en ny undersøkelse hos øyelege, kunne sykehuset i Ambon ikke gjøre mer. Øynene var dog uavklarte og vedkommende lege ønsket en second-opinion og ville sende meg til Jakarta. 

Flere telefonsamtaler og en attest på flygedyktighet senere var vi på flyplassen på tur til hovedstaden. Lang historie her også, men for å gjøre det kort. Nok en legeundersøkelse endte med en henvisning til et nytt sykehus med en enda mer spesialisert lege. Et fem etasjes sykehus for bare for øynene og med egen operasjonsavdeling gjorde inntrykk! Møtet med doktoren var bra, og han sa at jeg kom til å bli helt bra igjen. Med den beskjeden dro vi hjemover til Banda. 

Når jeg så spoler fram 2 uker etter dette, merker jeg fortsatt lite eller ingen bedring. Jeg kjenner fortsatt ikke igjen folk på gata og både jeg og forsikringsselskapet får vel et anfall av angst tror jeg. Først vil de sende meg hjem, men jeg prøver å si at det er lite erfaringsgrunnlag for sånn sykdom i Norge, og at en kontroll i Jakarta er det mest fornuftige. I tillegg er det påske hjemme og selv etter mange dagers forsøk, hadde selv ikke forsikringsselskapet fått fatt i en øyelege. Jeg får det som jeg vil (noe som er vanlig) og drar til Jakarta. Jeg har likevel forberedt meg på en eventuell hjemreise og har pakket for nettopp dette. 

Men når man bor midt ute i havet uten daglig muligheter for uttransportering, så tar alt sin tid. Ei kort uke ventet jeg på transport og i mellomtiden var øynene mine blitt merkbart bedre. Så med god selvtillit besøkte jeg øye-sykehuset på nytt og med gode resultater. Resten av turen ble brukt til å spise god mat og shoppe litt!

Men nå er det nok sykdomsprat, nok for over to måneder, og dette har jo spolert min sesong og mine planer for Hatta. Etter jeg kom tilbake har jeg ikke hatt energi heller til å legge ned helt den store innsatsen. Og er skuffet over det. Men når det er sagt, er helsa det viktigste og jeg er per dags dato nesten fullrestituert. Slapp som en fisk i perioder er lov, og indonesiere har en helt spesiell form for forståelse av det å hvile. Så det å sove og hvile er noe av det viktigste som er!

Yo man!

En oppdatering fra Hatta er dog på sin plass. 

Den berømte krokodillen har nå forlatt Kampung Baru, eskortert med egen båt tilbake til Seram. Jeg rakk uheldigvis ikke å se han før han dro, men rapporterte observasjoner sier at han hadde begynte å bruke Tskjorter og nattkjoler i tiden før avreise. Barna er i eksamenstid, og det er lite med bidrag fra meg på skolen. En horde av dem tropper opp daglig for tegning og/eller snorkling. Så alt er ved det vanlige med andre ord.

Big wedding !

Det har også vært et par bryllup på øya, og da hører det med mye glitter og stas. Når vi snakker om stas var også guvernører på besøk, og ble møtt med tradisjonsrike kora-kora båter ved ankomst (jeg var tilfeldigvis ombord på båten). 

Det mest positive som har skjedd er utgivelsen av en artikkel om min sjef/venn Mareike. Hun er ei driftig dame, med fler jern i ilden enn noen andre jeg kjenner, og jeg har ikke telling på hvor mange prosjekter hun har. Uansett. En av de største tyske avisene, stern, har en 5 siders reportasje fra Banda, om søppel, prosjekter og så videre. Veldig kult å være en del av hennes «enturage» når det gjelder dette. Og ballen ruller videre. Med dette oppslaget kan det åpne seg muligheter videre, for for eksempel innsamling av penger. Mareike vil gjerne skaffe til veie en maskin som kan omdanne plast til drivstoff.. Oppdatering følger!

The governor of Maluku

Indonesians, even the governor, does not understand
the consept of garbage bin..

De siste dagene ble rolige, med filmframvising og litt bursdagsfeiring.Jeg ble vekket klokken 24 på natta med hjemmelaget kake og sang. Veldig trivelig! Nedpakking av utstyr er også gjort. Her på øya forbereder de seg til ramadan, innhøsting av muskat-nøtt er også i full sving, samt starten av 3 måneder monsunsesong (noe som betyr REGN… ). Passelig tidspunkt å dra videre på. Jeg drar til Jakarta først, så er det avslapping på Bali som gjelder.

KoraKora boat

Birthdaycake!

ENGLISH:

Fogging the village, to kill mosqitos..

This update has by no means a desire to scare people. But there's no reason to hide that I've been quite sick from dengue, and with complications. I had fever for a week, but thought that the body fixes itself without interference. But as fever declined, I got rash on my legs, and I soon realized that it was time to check platelets (low values of this are normal for dengue). Day number 6-7 also gave me another challenge: increasing blurred vision. I had trouble recognizing faces, and reading was impossible. A friend of experience said this was common (due to low platelets btw), and I thought this, like everything else, would quickly pas.

However, after a week, with better «health» but poorer blood tests, we decided that I should leave the island. Just in case I would need medication. Transport was arranged via the local hospital, with Pelni (local ferry)to Ambon. And for the first time in my life, I «saw" that there was a relatively clean cabin on this boat! We had our own nurse who looked after my infusions, but did not do much more than that. 

In Ambon I was transported directly to a military hospital, and it was a poor affair. Thank god I had Masha (dependent) with me. I do not know how my stay at that this hospital would have been if she had not been there. The doctor, decorated with stars and other important decors, came to visit at 0700 in the morning. He easily asked how I was, barely examined me and said laughing, "see you in the morning." I was a bit baffled, but with my fatigue a was to week to act. But out in the hallway, my very dear friend asked if the hospital had medicines or plans for treatment. They did not have that. If I would get worse, I would be transferred to another hospital. And with that Masha took the matter into her own hands. 

In less than a few hours, I was transferred me to a "proper" hospital.

Masha, probably laughing about
me and food!

With screaming sirens through parts of Ambon City, I was then transported to the next hospital. The ambulance was more like a regular car, and with absolutely no equipment inside. Not even safety belt for patients. With a supporting hand in the ceiling and a few comments that at least the siren was overkill, we arrived in one piece at the RSU Haulusy hospital. I was delivered in the emergency room. Meanwhile, Masha was asked for "extra money" for transport (something we had already paid for). Perhaps they thought the sirens would increase the willingness to give some tip?  Who knows?

I was well met and quickly got a full body-checkup. The facilities were no better than the military hospital, but the expertise was in place, including capable «hands». I even got an eye-examination, by a proper ophthalmologist. In the reception, there was a constant flow and "random" bypass of people. Probably a little extra, because I'm "white lady" and although I could not see people eyes, their curiosity could easily be felt. At one point, several nursing students came to me, quite shy, but some were also tough enough to ask. And that was it, (Masha was doing eyeroling) I began to explain what had happened, which symptoms and alternative treatment. Once a nurse always nurse! The young people must learn :)

And because there is not much treatment, not much was done except resting and monitoring (They would have given me a concentrate of thrombocytes if I needed it).  Slowly but surely the platelets went up and I was good to go. Still I had the eye-problem and had to seek out a second opinion for that, in the capital.

Several phone calls and a certificate of «being able to fly»,  and off we went, to the airport to buy tickets to Jakarta. Here we were for a few days, in two different hospitals, specialized in eye problems. The last doctor was certainly the most knowledgeable about my problem. He said I was going to be perfectly fine again, and with that message, we went home to Banda.

Albar is trying desperatly to call for
help, as there is a white woman
trying to take photos of him! 

The nasi goreng man!

2 weeks after this, I still notice little or no improvement. I still do not recognize people in the street and both I and the insurance company was a bit «struck» by fear. First, they wanted to send me home, but I tried to say that there is not much experience with my «disease» in Norway, and that a check-up in Jakarta would be the best option. In addition, the Easter holidays was in full motion at home, and after many days of trying, even the insurance company did not get a hold of an eyes-specialist. I get my will, and we schedule a checkup in Jakarta. 

When you live in the middle of nowhere, without daily transport possibilities, then is all takes time. A short week of waiting for transport and in the meantime my eyes had become noticeably better. So with good spirit, I revisited the eye-hospital and with good results. The rest of the trip was used to eat good food and to do a bit of shopping! 

Kids have theyre final exam

The police is opening the final exam for
the secondary school students

At last, an update from Hatta is in place. The famous crocodile has now left Kampung Baru, escorted by a chartered boat back to Seram (first quarantined in Ambon….). Unfortunately, I did not see him before he left, but reported observations say he had started wearing t-shirts and nightgowns before departure. 

Olief is reading to the kids

The children are in the exam time and Im not helping out in school because of that, and my current recovery… Although there has not been quite days, as herds of them drops in daily for drawing, reading and / or snorkeling. There have also been a couple of weddings on the island, and the governor were also a short trip to Banda. He was greeted with traditional Kora-kora boats on arrival (I happened to be on board the boat).

Parrot in Kampung Baru...

And then the most positive thing that has happened is the release of an article about my boss / friend Mareike. She is a busy lady, with more projects than anyone else I know. Because of that, one of the biggest German newspapers, Stern, has a 5 page report from Banda, about garbage, projects and so on. Very cool to be part of her "entourage" when things like this happen. And hopefully this will just get the ball rolling. 

My birthday was also celebrated in an Indonesian way: waking me up at midnight to give me a homemade cake with candels on. And of course there were singing! Very nice surprise. Here on the island they prepare themselves for Ramadan, harvesting nutmeg and is also in full motion and together with the start of 3 months monsoon season, it's quite a good time to leave the island… I'm bound for a checkup in Jakarta and then I'm chillin in Bali until I'm homebound!

I dont know what to make of this...

Family fun