Bali, Ambon og en norsk fjellvettregel...

Tulamben

Så bar det nedover igjen da.. Etter å ha jobba hele sammarn oppe i nord, og nytt godt av hva sommernorge hadde å by på.  

Bali brother Jink fishing...

Lunch

Første post var et par dager sør på Bali, tilpassing av døgnrytme, før jeg dro jeg sammen med en dykkekompis opp til Tulamben. Det hører liksom med når jeg kommer til Bali å stikke en tur oppom her. En kan kanskje si det det er litt som et hemmat, og det føles av og nesten litt kjedelig. Man veit liksom det meste. Men nå er det jo også det som er godt. I tillegg kan jeg krangla litt med Jink (min bali-bror) når jeg vil, og få dykka sånn akkurat passe mye.

Divephotos Tulamben:

Mr Bobtail squid

Nudie

Candycrab

Not solar powered, but close...

Blackberry doto nudie

Men ferden måtte videre, og derfor dro jeg sørover til Sanur noen dager. Og det var først her at jeg skjønte at noe var galt. Kroppen min var liksom ikke helt med på lasset. Det tok noen dager før jeg innså hva som var problemet. Kroppen min hadde ikke særlig lyst til å dra tilbake til mitt fantastiske øyriket. Og når jeg ser litt tilbake på de to siste årene, skjønner jeg godt at karosseriet sier i fra, sjøl om jeg ikke vil høre etter. Med to myggsjukdommer ila de to siste 2 åra, var nok ikke kroppen min så keen på å være nålepute igjen. Selv om jeg anser risikoen som relativt liten, er jeg kanskje ikke skapt for disse myggstrøka nedenfor (en sannhet jeg kanskje aldri vil innrømme). 

Joana, Jeff and me in Ambon

Apropirate greetings in certain societies...

Etter å ha vurdert lenge, bestemte jeg meg for å dra hjem (ingen skam å snu ikke sant!). Planen ble dar å dra rett hjem fra Bali, men så fikk jeg muligheten til å dra til Ambon en tur. «Sjefen» Mareike og mange andre av mine flotte venner skulle nemlig hit, på konferanse. Og det var helt fantastisk å få sagt «hade» på en ordentlig måte, i alle fall til noen. Jeg skulle selvsagt ønske jeg dro tilbake til Banda og Hatta og forklart barn og voksne i egen person om min avgjørelse. Det ble dessverre ikke slik. 

Trøsta var å få tilbringe litt kvalitetstid med kjente og kjære. Og så skal det ikke kjimses av muligheten jeg fikk til å gjennomføre noen dykk i Ambon, og endelig fikk sett Mr Psykedellik froskefisk, som jeg har drømt om å se i to år! 

Meet and greet Mr Psycedellic!!!!

Det er dog med sorg at jeg ikke drar tilbake til Hatta og Bandaøyene. Det føles som et nederlag, selv om det kanskje ikke bør føles slik. Jeg har jo hatt en «once in a lifetime» mulighet med å «integrere» og bo sammen med en flott befolkning på ei øy midt ute i havet. Jeg har hatt en lokal familie som har tatt vare på meg, og venner som har ofret mye for å stille opp for meg. Jeg har også hatt foreldre og venner hjemme som har støttet meg. Jeg har fått muligheten til å leve et enkelt liv som de flestes bare drømmer om. Og til å med være en «rollemodell» for små mennesker med enorm nysgjerrighet og lærevilje. Det er definitivt den vanskeligste og mest spennende oppgaven jeg har hatt. 

En bonus som også er viktig er muligheten til å lære seg språket, som ikke bare letter «integreringen» men som gir en unik mulighet til å se verden med andre sine øyne. 

Opplysning og utdanning i forbindelse med miljøet vårt, vil være dette århundres viktigste oppgave for menneskeheten. Jeg kan dessverre ikke si at jeg har oppnådd noen konkrete mål, da tidslinjen skulle være vesentlig lengre. Jeg mente det var viktig å ikke komme ned som hvit vestlig person og bare fortelle folk hva de gjør feil. 

Jeg hadde mange framtidsplaner, blant annet engelskkurs for voksne, damekveld; der vi kunne snakke fritt, svømmekurs for engelsklæreren på skolen og unga skulle lære mer om miljøet. Men Hatta Utdanningsenter vil ha ei lys framtid også uten meg. Kanskje med mer lokale krefter enn superhøge kvite nordmenn. Jeg kommer til å savne familien, venner og ikke minst klimaet. Og barna da, selv om jeg av og til ikke er så overbegeistra for barn, er det noe spesielt med disse små trollene. De har liksom blitt litt mine. Selv når de skriker «Ibu Martha» (Ibu betyr mor) i kor, og er litt mer vågale enn de ville vært mot andre voksne. Det er rett og slett et kompliment! 

Indonesia har mange utfordringer, og spesielt søppel er en av de. Men selv om jeg kan gjøre noe, må det også skje noe på et overordnet plan. Men nok om det. Jeg håper innbyggerne på Hatta greier å ta vare på den vakre naturen  og ikke minst korall-revet som er rett utafor døra. 

Og tenk så heldig jeg er, som faktisk kan dra hjem til et relativt myggfritt land, uten fare for tropesykdommer. De fleste mennesker på denne jorda har ikke muligheten til det. Sjøl om været er på sitt kjipeste nå, vet jeg ar jeg har masse å se fram til her hjemme. Både når det gjelder jobb, familie og venner. Har ingen jobb-planer enda, bortsett fra at jeg skal få meg en jobb, hvor er ikke bestemt enda. Kanskje jeg blir sørpå til nyåret, så håper jeg å komme meg nordpå etter jul!

Snipp snapp snute så var dette eventyret ute. Så starter vel et nytt snart! 

ENGLISH

The real treat: a coconut!

The summer ended in Norway, and after staying up north, working, for an extra month, I was slowly but surely finding my way down towards the southern hemisphere. After spending a few days in the south Bali, I went back to my usual place in Tulamben. This place feels like coming home, and Im surrounded with friends and «family». A chill week went by, with some cool dives, adjusting to the time difference and planing the next leg of the journey. 

It was in back Sanur (south Bali) that I realized something was wrong. My body was not quite on my side, and I couldn’t describe or understand why.  It took a few days before I realized what was the problem. That my body had no particular desire to be in Indonesia again. And when I look back in the last two years, I could somehow start to understand, even if I do not want to listen. With two mosquito-diseases (both with hemorrhagic fever) over the past two years, my body was probably not keen to be subjected to any danger again. Maybe I'm not built to live in a worm country. (I really dont like to write this!)

Joana and Damien, at Joanas birthdayparty

So, the decision was made. I was going home to Norway instead of continuing my journey. Before going home though: as a «grand finale», I went to Ambon for a short trip. My «employer» and friend Mareike, and many of my lovely friends were coming here. I now had a nice opportunity to say a proper goodbye and spend some quality time with some amazing people. I would have preferred to go to the islands, and explained, in person, the children and adults about my decision. But well, it just have to be like this. Ambon also came with a nice chance to get a few dives in. And finally I saw Mr. Psychedelic frogfish, which I have dreamed of seeing for two years!

Divephotos from Ambon: 

Nudie

Rhinopia

Seahorse

Baby painted frogfish

Size of baby painted froggie vs my index finger

Its with grief and sadness that I'm not returning to Hatta and the Banda Islands. It feels like a defeat and a failure. I have had a once in a lifetime opportunity to "integrate" and live side by side with lovely Bandanese people, in an island in the middle of the ocean. I have had a local family that has taken care of me, and friends who have been there all steps of the way. I have also had parents and friends at home who supports me.The opportunity to live a simple life that most people just dream about, feels just like a dream. And to be a "role model" for small people with enormous curiosity and desire to learn. That is probably the most difficult and rewarding task. Even immersing in a new language that will make you see the world from a different perspective. The environmental education is the most important task of our lifetime, in my opinion. However, I can not say that I have achieved any specific goals, as my timeline were ment to be significantly longer. It was important to me as a newcomer ,not to tell people what they did wrong, before knowing them and the reasons for doing what they do. I'm going to miss my Banda and Hatta-family, friends and not to say the least; the climate. And the children of course, although Im sometimes not so «over-the-moon» for this small humans (although they are way better that most adults),. But there is something special about these sun-licked faces with huge almond-shaped eyes, screaming "Ibu Martha" in a choir. 

I hope the inhabitants of Hatta manage to take care of their beautiful island and the amazing coral reef that is right on their doorstep. I had a lot of future plans, including English course for adults, pure women-meeting, a swim course for the English teacher  in school and of course the further education of young humans regarding our environment. But Hatta Environmental Education Center will go on without me. Perhaps powered with more locals than super-tall blond Norwegians. 

And think; so lucky I am, who can go home to a mosquito-free country, without the risk of tropical diseases. Most people in this world dont even have a choice. Even with bad weather ahead, I know I have plenty to look forward to at home. Both in terms of work, family and friends. Do not have any work plans yet, except that I'm going to get a job, where I'm not sure yet.

Yamin and his younger brother

Always the V-sign

A special thanks to my Banda and Hatta family, Masha that got me there, and supported me all the way. Mareike, a friend, the owner of the project and my facilitator and supporter. Tuta and Damien; you got my two middle fingers forever! Joana with her Hello MIster! All the dive-crew and staff at Blue Motion and Baba Lagoon. My wonderful lokal Djoya familiy:  Raju, orang berteriak Sukma, my teacher, provider and foodsupplier Oleif and bapak Wardli who was the rock of the familiy. Angga who had to deal with me and google translate for over 3 months, and patiently explained everything. Yamin (cintaku) who showed me to appreciate staying in remote area, and gave me coconuts almost everyday. And of course all the kids who were driving me mad and gave me the world at the same time. 

How wonderful life can be huh?

BAHASA INDONESIA

Kepada teman-teman dan keluarga Indonesia. Saya telah membuat keputusan yang sulit, untuk tidak kembali ke Banda dan Hatta. Itu karena saya harus jaga kesehatan, itu harus diurus. Saya berharap di masa depan saya bisa kembali ke Banda, tetapi itu pasti sebentar. Saya ingin mengucapkan terima kasih kepada semua yang telah melewati hidup saya selama ini. Kepada semua yang telah membantu saya dan menjadi teman. Terima kasih khusus kepada keluarga Hatta yang telah bersama saya selama hampir satu tahun.

Beta akan selalu memiliki tempat khusus di dalam hati! 

Semua harus hati-hati dan sehant selalu! Terima kasih untuk semua orang Hatta dan Banda; beta cinta kalian semua.

Mo i Rana

Utsikt over Ssvartisen

Etter litt godlynt surmuling for manglende sammarsblogg fra nord i landet, har jeg nå prøvd å rekapitulerer sammeren som var. Det er jo litt rart da, å sitte på Bali med slikt arbe, men det er nå sånn det er å være «blogger» hahaha…

Så jeg endte opp i Mo i Rana. Og at jeg skulle akkurat dit er ei historie i seg selv. Jeg hadde ingen fast plan for sommeren siden jeg både er uten arbeid og bopel, så da ble det vikarbyrå som lovet gull, grønne skoger, lønn og hybel.  Greit med slikt byrå siden jeg var stasjonert på Hatta, uten nett særlig mulighet for jobbsøking. Uti april en gang fikk jeg en mail, som jeg selvsagt ikke fikk lest, men jeg fikk også en sms. Jeg hadde blitt tilbudt jobb og måtte svare innen 2 dager.  Så uten å vite helt hva jeg gikk til takket jeg ja til et 6 ukers opphold jernverksbyen i Rana kommune. 

Etter en avklimatisering sørpå dro jeg nordover tidlig i juli. I flott sol-skinn over Svartisen fra Bodø, landet vi pent og pyntelig på Mo. Nå er denna plassen så liten at det ikke akkurat står taxier i kø og venter, men de har da en egen liten flybuss som kommer 10 minutter etter landing. Når denne var litt forsinka, satte jeg meg i sola og prøvde å varme meg litt. Sørpå var det allerede sommer, mens her var det fortsatt kaldt i lufta og syrin hadde akkurat sprunget ut. 

Helgelandssykehuset Mo i Rana

Sjenk med sommerens prosjekt

Jeg ble satt av på første og beste stopp, sjukehuset på Mo. Og rett i akuttmottaket bar det. Det fikk jeg nøkkel til hybelen rett over gata. Søsterhjemmet er ikke noe praktbolig akkurat. Med beige-orange eternittplater og avskallet maling på terrassene, håpte jeg bare at innholdet ikke var alt for gæli.  70 tallet konkurrerte med begynnelsen av 80-tallet om beboers gunst. Og særlig gul-fargen på veggen sammen med blomstrete gardiner og en grønn seksjon gjorde at helheten av komplett. Grellt rett og slett. Men når det er sagt, så betyr jo dette ingenting. Vi nordmenn er jo så gode på stil og sånt, men her var det tross alt komfort, og utvalg av alle slag. Til og med pølseklype i skuffen og sengetøy i skapet. Sofan kunne både ligges på og sittes i, og en stol i stilrik rutete skai, pynta det eneste tomme hjørnet. Med takvinduer både på bad og kjøkken, kunne jeg også følge med på direktesending av været, og en og annen sky i solnedgang. Det eneste som manglet var en veranda. Man kan jo ikke få alt når man tross alt har penthousen! 

Fantastisk kunst på veggen

Hybelkomfyr med knekkebrødpizza in the making!

Takvindu

Spent som en fiolinstreng troppa jeg opp litt før klokka 0800 en torsdag morgen. Det er jo alltid spennende med en ny plass, men når man atpåtil ikke har jobba på ei stund, var jeg ganske så lada.  Jeg hadde positive forhåpninger dog, og en god «referanse» fra en tidligere kollega. Og det var vel ikke bare jeg som vær spent. Å få en søring som ikke har «dopa» ned folk på et år og som i tillegg bor i Indonesia halve året. Ikke noe dagligdags akkurat. Men det skal sies; det gikk over all forventning. Jeg hadde veldig god opplæring, og fikk gå sammen med durkdrevne trygge og hyggelige kollegaer. Jeg fikk lov å være meg sjøl og finne igjen min form. Og det skal ikke kimses av. Heldig har jeg vært. 

Og sånn som jeg ble tatt imot også, med vidåpne armer og det har vært veldig mye latter og humor. Jeg tror dog totendialekta får ta litt av æren for sistnevnte. (Og detta med dialekta det må jeg bare si. Jeg sa det til modern og, at jeg kan jo aldri jobbe på Toten og Gjøvik. For det som skjer, er jo at jeg er morsom, helt automatisk, på grunn av dialekta. Og jobber jeg på Toten talar jeg jo ittno spesielt.. Nei, jeg får nok holde meg i en god radius utafor Toten!) 

Det tok ikke lang tid før de sa jeg ikke fikk lov å reise hjem igjen, og så godtroende som jeg er lot jeg meg lure, litt i alle fall. Og blei en hel måned ekstra. Greit å jobbe litt så det blir litt schilling i kassa på reisekontoen. 

Bodø

Allerede andre helga etter ankomst var jeg på tur. Ei venninne skulle til Skrova i Lofoten og en kompis til Bodø. To fluer i en smekk og tur blei det. Skrova leverte som bare det, men ei natt var for kort. Bodø leverte også og det var koselig å se både den ene og den andre igjen!

Bodø

Skrova

Skrova

Skrova

Havmannen i Mo

Helga etter fikk jeg Totenbesøk og da ble vi ordentlige turister. Og det var digg å dra til Svartisen med litt «fjelltemperaturer» da det var hetebølge i Mo. Etter Svartisen dro vi til Marmorslottet og hadde en generell tur rundt i nærområdet. Ila helga kjørte vi og ned til Melfjordbotn, ei bittelita bygd som kun er «sommeråpent». Angivelig bor den en liten hval her i fjorden. Vi så aldri noe annet enn båter i fjorden og naust i fjæra.  

Og like kjapt som mine foresatte hadde kommet, dro de igjen. 

På tur opp på svartisen

Far og svartisen

Marmorslottet

Tursti bak sjukehuset

Jeg var litt litt spent på hvordan det ville gå å jobbe, etter å ha vært litt på felgen etter «reisa» jeg hadde på vårparten, men det gikk over all forventing. Jobba fullt og vel så det. Og foruten strikkinga begynte jeg å kjede meg litt om ettermiddagene og på fridagene. Og derfor kom meg faktisk ut på beina. Hadde i «tilfelle rottefelle» tatt med fjellskoa mine hjemmenifra, og disse 1,5 kilos mursteinene trodde jeg ikke at jeg kom til å få bruke. Men der tok jeg grundig feil. 

Med veldig fint turområdet rett bak søsterhjemmet, subba jeg i oppoverbakke 2 dager i uka til og begynne med. Jeg hadde kols grad 4 (sterk variant av pustevansker) til å begynne med, og ikke kom jeg langt oppi denne trollstigen av en bakke heller. men det skulle ikke ta mange gangene før jeg kom meg både til Tjuvtrappa og til Storhaugen og lungesjuken hadde detti ned på en grad 3.

Utsikt fra gapahuken utover Mo

Ranfjorden fra Tjuvtrappa

Dårlig med servering sjøl om navnet er bra

Tåkeheimen

Da nabolaget begynte å bli kjedelig, fikk jeg ordna meg en bil og dratt på Rabothytta i Hemnes. Sjefen sendt meg web-kamerabildet av hytta den dagen jeg skull opp, og for å si det sånn; du kunne ikke se mye av hytta, bare tåkeheim. Men jeg tenkte skitt au, og drog i vei. Og makan for en tur. Jeg brukte evigheter opp, noe på grunn av kolsen og mye på grunn av filming. På toppen så jeg først hytta når den var 20 meter unna. Men tåka la ingen demper på stemninga inne i hytta og med vaffel og kaffe satte jeg meg ned for å se på tåka. Og jammen meg letta hu ikke, og vi fikk til og med glimt av sol. Og da var jeg kjapt på beina og ut for å dokumentere. For den ligger ganske kult til Rabot hytta, rett ved Okstidbreen og 1000 meters vatnet. Man skal visstnok også se noen fjelltopper, men satte tåka en stopper for meg. Må vel bare dra tilbake en gang eller to! 

Steinhytta nedenfor Rabothytta

Å se hva tåka skjulte!

1000 meters vatnet

Sol nede igjen gitt! Fornøyd med turen!

Fra tåkeheim til spasertur før arbe. Fikk lurt en kollega til å bli med meg opp på Hauknestid. Og makan til utsikt er det lenge sia jeg har sett. Utsikt over hele Ranfjorden og innover til Okstidan. Og så praktisk da, det er å ha med seg kjentfolk som kan både vise vei, spandere helsekost og være humørspreder. 

Jeg fikk også en super mulighet til å dra til Mosjøen hvor vi besteg helgelandstrappa og fikk prøve zipline! Kul opplevelse begge deler!

Utsikt fra Hauknestind

Utsikt til Mosjøen 

Passe siten etter 1000 trappetrinn!

Og foruten en svensketur og litt sykling hit og dit, rakk jeg ikke så mye mer enn å jobbe før nest siste helga før avreise. Da hadde jeg akkumulert 3 dager fri og planen var klar. En måned forut for dette måtte jeg kansellere en tur til Træna på grunn av storm, men nå var det bare meldt regn og skiftende skydekke. Jeg tok sjansen og satte meg på bussen til Stokkvågen og tok ferge over til det «ytterste» øyriket på Helgeland. En magisk båttur forbi Hestmannen og små koselige øyer, før jeg noen timer senere hadde land under beina på Husøy, hovedøya på Træna. Her er det kafe fra «Hawaii», eget kaffebrenneri, Peter Dass kapell, festival en gang i året, en metall-elg, sauer og noen hundre beboere. Et koselig lite samfunn der unga sier hei og der butikken er midtpunktet og samlingsplassen. 

Ila helga var jeg på en rekke ekspedisjoner både til fots og med sykkel. Jeg dro også over til Sanna, naboøya, med de karakteristiske fjellene som er selveste kjennemerke for Træna. Der gikk jeg helt opp til «nato-toppen» som kalles Gompen, gjennom to fjell og stummende mørke om det ikke hadde vært for mobil-lommelykt. 

Rakk ikke veldig mye mer på de to timene før båten kom igjen og jeg måtte tilbake til Husøya. 

Spektrumet av vær bydde på alt unntatt vinter, og selv om lørdagen var litt kjip med mye regn, var søndagen som tatt ut fra en idyllisk norgesreklame. Vindstille og med en «dert» skyer lå alt til retter for foto-bombardering og dronetesting. Med hurtigbåten fikk jeg se omrisset av Lovund også på tur tilbake til fastlandet. 

Det rosa huset!

Elg i solnedgang

Badehus

Uthus

Polarsirkelen gitt!

Høyeste toppen på husøy med husdyr på!

Peter Dass kapellet

Magiske Træna!

Artige kollegaer!

Og dette var vel noe av det som var å si om turene mine her oppe. 

Det må nevnes til slutt, er de flotte folka jeg har møtt her. Både av pasienter og kollegaer. En flott plass, med mye raushet og lettvinthet, som det er vanskelig å finne maken til. Muligens er det nordlendingsblodet som gjør det, men jeg tror ranværingen er ekstra spesiell, og denne plassen har fått en ekstra plass i hjertet mitt. Hit skal je telbasjat tell!