Kota Kinabalu

Det begynner ubønnhørlig å nærme seg hjemreise, og den siste uka bærer preg av det. Jeg er fortsatt på Borneo, men nå i den Malaysiske delen og i byen Kota Kinabalu (kalles KK). Havnebyen har yrende liv, nok turister som vil enten dykke eller klatre på fjellet, og nok shopping til å tilfredsstille jenter flest.

Jeg hadde initialt tenkt meg opp på den 4095 meter høye fjelltoppen (høyest i sør-øst asia), men med venteliste-problem og enten/eller valg i forhold til dykking, så ble det sist nevnte. Begynte kurset på mandag etter å ha drevet dank (les shopping) i noen dager.
Første dagen møtte jeg faktisk på to nordmenn nede her, de er riktig nok fra gærne sia (les: mjøsa), men vi har hatt det utrolig trivelig sammen, både dykkekurs, strand-dager, zoo-besøk og middager. Blir nesten trist å reise fra dem.

Måtte bare ta med bilde av denne apen fra Zoo'en.
Proboscis Monkey heter den. Raring!

"Dykkedagene" har vært tidlig oppe og sent i seng, litt sliten, men kjempefornøyd. Litt jobb å bli “dykker“, og mye mental trening (jeg har droppa ut av kurs før!).
Seks dykk som har vist meg utrolig mange fisk, anemoner, rev og koraller. Får nok ikke med meg halvparten jeg ser, for det er så utrolig rikt dyreliv(flere arter her enn på Great Barrier Reef i Australia!) Og det er ikke for ingenting at det kalles en annen verden. 18 meter og 50 minutter under vann er min personlige rekord.

Et av dykkestedene..
Mellom Sapi og Gaya i nasjonalparken utenfor KK. Fantastisk

Nesa vender mot Singapore i morra, og jeg har to dager “avslapping der før et “reisedøgn” og norsk jord befinner seg under mine ben!
Tvilsomt at jeg har mye mer å si i bloggen for denne gang. Tusen takk for hyggelig kommentarer og mailer jeg har fått. Setter stor pris på det! Nå venter hverdagen, arbeid og sortering av minner, og nærmere 4000 bilder!

Brunei Darussalam

Nå er jeg i hovedstaden , Bandar Seri Begawan, i et av verdens minste og rikeste land. I løpet av kort tid, har jeg rukket over mer en jeg hadde planlagt, lest alt som står om landet i Lonely Planet x 3 og blitt enda mer positivt overrasket en jeg trodde jeg skulle bli. Oljenasjonen har 375.000 innbyggere, gratis skole og helsevesen og ingen skatt på inntekt. Sultan Haji Hassanal Bolikah Mu’izzaddin Waddaulah styrer “butikken“, og er både statsminister, finansminister og forsvarsminister. Kun 1/3 del av regjeringen er folkevalgte, og resten er håndplukket av sultanen selv. Tror han har tre stykk koner også, denne mannen (lokalt snakk..)

Byen er gullende ren, plen og fortau blir kostet. Alkohol er totalt forbudt, natteliv er ikke-eksisterende (faktisk ikke noe liv ute etter kl ni om kvelden) og kjøpesenter har arabiske bønnerop i stedet for norske popsanger. Kontrasten fra plystrene og nysgjerrige menn i Indonesia er stor, men et og annet tut fra en bil er det jo. Men er man blond så er man blond! Stemningen her er rolig, folkene er blide og hyggelige og så nær som alle snakker godt engelsk. Høfligheten som man møter kan sammenlignes med den man finner i Singapore. (Yes mam, no mam, sorry mam, sånn ca 15 ganger i løpet av en kort samtale, hehe)

I nattes mørke lyses moskeene opp, og spesielt Omar Ali Saifuddien moskeen er vakker med sine forgylte kupler, nattlige lyskaster og en kunstig lagune:

Landsbyene på stylter, Kampung Ayer, som omringer hovedstaden, er bare et minutt unna havna med båt. Fikk nok av tilbud om båt-taxi, og til slutt takket jeg ja. Ut på “havet” med 60 hestekrefter, en flott trebåt og en hyggelig fyr fra Brunei.

Etter å ha kjørt forbi Sultanpalasset og mye jungel (i håp om å se apekatter) tok vi til slutt turen innom vannlandsbyen. Har sett flere landsbyer på stylter i asia før dette, men er fortsatt imponert. Over 30000 mennesker bor her ute, noen i mer forfalne hus enn andre, de fleste med aircon, alle med egen brygge, et utall med skoler, moskeer og politistasjon, og drager som flyr over hodene på oss.

Moskè på stylter

Sumatra- Bukit Lawang

Transporthistoriene her nede trenger nesten sin egen blogg, og etter et par opp og nedturer med fly var jeg i Medan på Sumatra, Indonesia. På flyplassen ble vi desinfisert og før jeg var tørr av det, og hadde rukket å fylle ut tolldeklarasjon, var det en som spurte meg om jeg var Marthe. Jo.. Etter litt tenking, så var jeg jo meg, (indonesisk-skepis gjør meg litt treg!) og han tilbød meg taxi. Prisen var 20 ganger mer en vanlig buss, så jeg takket høflig nei, og etter flere “nei takk” til diverse pengevekslingsmenn, hjelp til bæring av sekk og flere drosjer, møtte jeg Thomas. Han ville gjerne følge meg til bussholdeplassen. Jeg ante lunta relativt fort, for det gjør man etter å ha vært i Indonesia en måned. Så jeg sa bestemt til han at han ikke fikk noen penger for å følge meg dit, og det skulle han heller ikke ha. Men det var jo veldig passende at han var guide i Bukit Lawang, plassen jeg skulle til (les: jeg kan ikke annet enn flire)

Bukit Lawang er en liten landsby nord på Sumatra. Elva deler stedet i to, og regnskog omkranser det hele. Området er særlig berømt for Orang utan (som betyr skogsmennesker), de røde pelskledde dyrene som har 96,4 % like gener som oss. Bukit er en av de beste plassene å se orang utan’ene i sitt rette element, og det var nettopp derfor jeg var det. Det finnes forøvrig bare 7000 igjen på Sumatra og de er meget utrydningstruet.

I og med at det er rundt 200 guider i jungellandsbyen Bukit, så er det noen som gjør litt “ekstra” for å få kunder. Sånn som Thomas. Det viste seg at han var en veldig dyktig fyr, og tror faktisk ikke vi ble lurt (standard betaling for guide), og han var både morsom og kunnskapsrik.
To-dagers jungel”safari” med Thomas og fem andre reisende startet onsdag. Vi vandret oppover og nedover bratte jungelskrenter. Det er knappest noen ordentlig sti, og i og med at det hadde regnet dagen før, var det glatt og sølete i den bratte “leire”-stien. Vi klatet og holdt oss fast i greiner og røtter. Thomas påpekte at nå var vi i regnskogen, og ikke solskogen, bare sånn at forutsetningene og forventningen var klare. Og det er så til de grader regnskog. Ikke for at vi hadde noe regn (men regner det her, er det bøttevis og ikke dråpevis som kommer!), men økosystemet her er helt unikt, og jungelen her er så tett at man knapt ser sola. Vi gikk vel ikke veldig lenge før vi ble stoppet og bedt om å se opp. Og der var jammen de rødhårede dyrene. Fantastisk! De svingte seg blant greier og leander, og vi følte oss som tilskuere på første rad.

Swinging in the rainforrest!

En time før vi skal slå “camp” hører vi rykter om at Mina er i nærheten. Mina er ikke bare berømt i Bukit men angivelig i hele Sumatra. Hun var en gang i fangenskap, og er nå ute i jungelen igjen. Men helt “vill” er hun ikke, og hun kalles aggressiv av guidene. En gang skal hun ha tatt en turist’s sekk, og Thomas måtte gjøre en byttehandel med frukt og sin egen sekk. Hun er forøvrig den eneste av "apene" som guiden vår ga frukt. I prinsippet skal mennesker ikke ha kontakt med dyrene fordi vi smitter dem med sykdommer. Vi er faktisk den største årsaken til at de er utrydningstruet!

Mina med liten baby orang utan

Vi holdt god avstand, og det gikk bra så lenge vi hadde frukt-bestikkelser, da det var slutt, måtte vi rasket komme oss av sted. Mina fulgte etter…

Totalt sett gikk vi vel seks eller sju timer den dagen, avbrutt av kjempegod lunsj og fruktmåltider. Vi så mellom 10 og 13 orangutanger, gigantmaur, stor øgle/varan, catepillar (stikkende tusenbein), gibbon (apekatt), skorpion og skilpadde.
Da kvelden kom kampet vi under plastikkpresenning på tynne liggeunderlag. Nesten som gapahuk. I rekke og rad lå vi tett sammen, og det er utrolig hvor godt man kan sove etter hjemmelaget middag og litt fysisk aktivitet.
Dagen etter var det enda mer jungel før vi fòr nedover elva på store bildekk (rafting)

"Fridagen" brukte jeg til å besøke besøks/rehabiliterings-sentret for Orang utanger. Jeg fikk ikke se noen dyr på fòrings-stasjonen (noe som betyr suksess: de klarer seg selv ute i jungelen), men sentrets største kjendis; Sasa møtte oss smilende når vi kom ned igjen. Hun har vært "rehabilitert" i mange år, og kommer nok aldri til å bli helt vill igjen. Bildene nedenefor illustrerer kanskje det..

Sasa blir matet med Banan og melkeblanding

Sasa villle gjerne bli med over elven igjen,
men ble forsiktig leid ut igjen av kanoen...

Fantastisk uke og fantastisk plass dette lille stedet Bukit Lawang!

Turen tilbake til Medan (flyplass-sted) kan beskrives som meget interessant. Kan ikke si at jeg noen gang har opplevd maken. Det er vanlig med kjederøyking, KONSTANT tuting og naboer som faktisk sover på tross av hompetittenvei, som noen ganger kan klassifiseres som ei steinrøys. Vanlige minibusser av samme type har plass til max ni stykker ( i norge vel og merke) Her tar vi så mange vi får plass til, på det meste var det 4 i forsetet, fem bak, fem bak der igjen, en ute; bak på skjermen (som på søplebilen veit du!)og bare to helt bakerst og hvorfor det? Jo fordi der var det tre stykk kjempeplastikkposer med levende fisk. Har sett høner, og de fleste andre dyr på buss altså, men fisk?!?! De kom seg nå til fiskehandleren (to poser med gullfisk og en sort/sølv), om de var levende har jeg ingen formening om. Etter en mopedtur var jeg på plass i et gammelt hollandsk hus som er hjemmet mitt til i morgen. Og noe annet en shopping står ikke på tapetet (du skjønner at du har vært en stund i asia, når du ikke reagerer særlig på Barbie-konseptbutikk eller Lene Marlin-musikk i matbutikken) før jeg flyr videre i morgen.

Fra Kuta til Singapore

Etter å ha hatt total avslapning i Ubud var det bare å manne seg opp til travle Kuta. Partyplass nummer en, men også med et par muligheter for shopping. Kuta har ei berømt strandlinje, som er spesielt populært hos surferne, men stranda så overbefolka, at jeg valgte å “lækse ved poolen” et par dager i stedet. Sikkert mye fint å hvile øye på på stranda (hint: australske surfekropper), men det er alt for mye “Transport?”, “Miss, do you want manicure?” og “hello honey” til at det er avslappende.

Siv kom til Kuta på fredag, sammen med Thomas (en kompis av Siv som var på lynvisitt i sydligere strøk) og vi spiste middag. Dagen etter tok vi alle tre fly til Singapore og fortsatte det sosiale samværet der. Hadde nok en gang en fantastisk middag, og denne gangen på japansk restaurant. Kan se for meg at jeg snart begynner å digge sushi gitt.
Vi prøvde å teste ut nattelivet også, men vi var ganske så skutt. Det ble (enstemmig vedtatt) ingen Singapore sling og peanøtter på den berømte baren, men vi greide fint å spasere inn i en annen turistfelle. New Asia i 71. etasje i Swiss Hotel (tror jeg) Fantastisk utsikt. Fikk dotter i øra når vi tok heisen opp, og det var for så vidt greit å ha også, for musikken de spilte var øredøvende. Hehe.
Det ble med en drink, før vi gikk videre etter obligatorisk å ha fotografert utsikten. Havnet på en takterrasse bar og drakk en drink til før det var natta for trøtte nordmenn.

Utsikt fra New Asia

Søndagen tilbrakte jeg med Thomas som ikke hadde retur til Norge før sent på kvelden. Vi møttes i hovedhandlegaten her i Singapore og hadde noen besøk i diverse kjøpesentre. Og det er ikke bare et lite utvalg med sentre her nede, sånn ca. 250 stykker. Flere under konstruksjon. Rett ved siden av der jeg bor, er det et som har åpent 24 timer i døgnet. Ja, du leste riktig. Så jeg var og handlet meg joggesko og regnponcho til jungelturen min kl 2330 i går kveld. De som bor på samme rom som meg kom hjem kl 0330 etter å ha vært på shopping. Haha..
Det må tas i betraktning at disse 24 timers kjøpesentrene er for de med svart belte, for det finnes knapt en ekspeditør eller noen som kan hjelpe deg, så du må være god på orientering og ha tålmodighet for rot, og gjerne et ordforråd som inkluderer flere synonymer på det du skal ha.

Må bare ha med bevis på at det er åpent 24 timer i døgnet!!

Singapore er en stor smeltedingel. Det finnes Chinatown og Little India (der bor jeg, men det er nå flere kinesere her) og folkene er like fargerike som fargene i regnbuen. Heldigvis er det forholdsvis enkelt her nede. De fleste snakker engelsk og det er gullende reint og pent over alt. Folk er superhøflige, og “Sir” eller “Mam” sier alle, uansett. Må være det mest serviceminded landet jeg har vært i noen gang.

Og det føles nesten som hjemme når man kan gå på supermarkedet, kjøpe seg en av-art av kneippbrødet (brød som ikke er hvitt i alle fall!) og ha på ost og skinke og til og med lese aftenposten til frokost . Snakk om luksus.

Det blir nok ingen Filipinene tur på meg, og det meste av grunnen er været. Angivelig er det i følge “læreboka” fare for tyfon og monsun mange steder. Men jeg fortviler ikke, for jeg tror jeg har funnet et helt fantastisk alternativ, og reiseplanen videre er sånn noenlunde klar, med første stopp Sumatra, Indonesia. Skal ut i jungelen, forhåpentligvis sammen med orangutangene (får bare håpe de slipper meg ut igjen!)

Ubud

Det er vel ikke så mye annet enn avslappning som er stikkordet for mitt opphold i Ubud. Stedet ligger nesten midt inne i landet, opp i høyden, mellom fjell og lavland, noe som gjør at det ikke er nødvendig med aircon her, og været er betraktelig mer lunefult enn ved kysten. Likevel kan det være bra varmt midt på dagen. Ubud er en samling med landsbyer, og har en egen stemning ved seg. Det innehar også en større tetthet med reiki, healing, yoga og alt alternativt du måtte ønske, enn noe annet sted enn jeg har vært. Du ser like mange turister i gatene som du ser lokale, men likevel greier “vi” ikke å knekke den balinesiske ånden over det hele.
Bali er 95% hinduistisk og tegn på det finner man enten man ser ned på fortauet eller opp i lufta. Offeringer til guden, både de slemme og de gode blir satt ut hver dag, alt handler om å skape balanse.

Jeg har vært typisk turist i et par dager og vært på rundtur helt øst på Bali. Sett det største templet og den største vulkanen, så det var det. Dessuten har jeg surret litt rundt her i Ubud, blant annet i Apekattskogen og på noen museer og gallerier. For ca hver 10 meter finner du et “galleri” eller sted de selger malerier. Alt er det samme, akkurat som alle sarongene er like. Har kun vært på et par steder, og hos en kunstner som het Blanco, som virkelig var noe annet ,og som faktisk gav inspirasjon.

Yogaapekatt?

Har møtt to hyggelige damer, som jeg omtrent har hatt annenhver kveld sammen med (greit å dele på datene…) Har opplevd noen turer med hun ene, og spist fantastisk god mat med begge. En kveld ble det fire retters, til den nette sum av 17 kroner og femti øre, inkludert ei flaske vann. Slå den!
Jeg bor for øvrig veldig bra til, relativt i sentrum, og utsikten til rismarkene nyter jeg desto mer, ettersom jeg har kjøpt meg en hengekøye… Og livet kryddres til slutt med akkurat passe mye shopping ispedd en dæsj massasje her og der.

Mt. Bromo og Ijen Plateu

Etter å ha vært tre lange dager på landeveien, sitter jeg nå i Ubud (Bali) og ser utover rismarker, palmer og blomster i alle størrelser og fasonger. Skal slappe av nå et par dager før jeg gjør noe mer, men først må jeg fortelle om en både kronglete og fantastisk tur.

Det hele begynte kl 9 søndag morgen i Jogja. Sju stykker ble “stuet” inn i en minibuss og fraktet til landsbyen Cemoro Lawang. Det var for så vidt en grei tur, men trakk ut i det lengste laget. Da vi kom fra kl 22 på kvelden, hadde de overbooket standard rommene, og det ble en diskusjon med noen som hadde bestilt rom tidligere på dagen. Jeg skulle ha enerom, og de prøvde å stue meg inn med to franske tenåringsjenter, men etter 13 timer på landeveien er lunta litt kortere en vanlig, og jeg fikk til slutt et deluxe rom. Forskjellen fra det og et standardrom: en TV! Så som de sier i thailand, same same..

Uansett grunnen til at vi ble fraktet til Cemoro Lawang er fjellet og området rundt Mt. Bromo. Det er en samling med vulkaner, hvorav Bromo fortsatt er aktiv og ryker. For å få med soloppgangen over vulkanen, stod vi opp kl 0330, og ble fraktet med jeep en times tid (hompetitten tur) opp til et utsiktspunkt 2770 m.o.h. (sammen med andre horder av turister) Derifra så vi en fantastisk soloppgang, og en enda mer fantastisk utsikt over tre vulkaner. Røyken som steg opp fra Bromo, og tåken som lå nede og dekket landsbyen, gjorde at det hele fikk en trollsk stemning over seg.

Mt.Bromo

Etter at sola hadde kommet seg litt opp på himmelen dro vi ned igjen og til selve Mt. Bromo, og gikk opp til toppen av vulkanen. Det ryker som sagt fortsatt, men er ikke aktiv, så det er trygg å gå rundt. Utsikten er upåklagelig. “Nabo” vulkanen er mer grønnkledd, mens Bromo fortsatt er “lava”preget.
Været forandrer seg fra minutt til minutt, og røyk og tåke kjempert om kapp med solen som også stakk fram og varmet godt. I utgangspunktet er det temperaturer her på morgenen under 10 varmegrader, så fleecejakka kom godt med.

Frøkna har kjøpt en tradisjonell bukett som offergave til gudene... De er nok blide nå..

Men ferden måtte gå videre, og vi stappet oss inn i en minibuss med alt for mange folk, bagasje på taket og enkelte steder, krakker i stedet for seter. Etter en god halvannen time byttet vi buss i Probolingo, og det var som å komme til himmelen. For det var kun fem av oss som skulle videre til Ijen, og vi fikk da vår “egen” lille bil med aircon og gode seter. To nederlendere, en franskmann , en jente fra Indonesia (Borneo) , Harry (sjåfør) og meg la oss ut på landeveien. Vi kjørte forbi tobakk og kaffeplantasjer, peanøtt-åkre, mais og sukkerplantasjer. Vi så jordbruksdrift i ubeskrivelig bratte fjellsider og rismarker i trapper. Foruten en kjempedårlig vei og et stort ønske om sports-BH, var turen fin, og etter seks timers kjøring var vi framme i landsbyen Sempol. Her skulle vi overnatte i påvente av neste dags ekskursjon.
Vi kom akkurat for sent til den lokale volleyballturneringen som hadde samlet hundrevis med folk, og siden alle forsvant hvert til sitt, gikk vi en runde i landsbyen. I dette området er kaffe stor butikk og det er mange kaffeplantasjer her. Tilfeldigvis bodde vi på en, og etter å ha hils på en av “sikkerhetsvaktene” fikk vi omvisning på deler av fabrikken, og ikke minst “produksjonen” av verdens dyreste kaffe.
Det er en spesiell historie i seg selv. De har noen kattedyr som jeg ikke husker navnet på. De fanger disse i jungelen, og holder dem i bur. Kattene spiser kaffe-frukten, og de “skiter” ut igjen kaffebønnene. Det er hele kaffebønner som kommer ut, men fordøyelseprossessen gjør visstnok at kaffen er het spesiell. “Skiten” blir samlet inn hver morgen, og solgt til kaffeelskere verden over. Luwak kaffe kalles det her, og for å illustrere pris: 11 gram Luwak: 50.000 rupiah, og 150 gram arabica kaffe: 20.000 rupiah.

Kattedyret som spiser "kaffe"

Neste morgen ble vi vekket kl 0400 og rakk litt frokost før vi kom oss inn i bilen igjen. En god time med hompetatten vei og vi var framme ved foten av Ijen (1850 moh). Dette skulle vise seg å være høydepunktet for turen. For å komme seg til selve Ijen må man gå oppover meget bratt og ulent terreng i 3,5 kilometer, før man må klatre nedover (800m) til krateret av en vulkan. (2386moh) Her er det naturlig forekomst av sulfur (massiv gul sulfa) og det er en slags gruve/mine-virksomhet her. Arbeiderne henter sulfur og bærer det opp fra krateret i bambuskurver. De bærer mellom 80 og 100 kilo på skuldrene og får kun 600 rupiah/kiloen. Om de går to turer i det vanskelig terrenget kan de tjene mellom 50 og 60 kroner om dagen.
Stanken av sulfa er påtrengende om røyken slår mot en. Det putrer og koker av gassen som kommer fra jorda, og hele området er gulfarget av sulfur.

Mannen i røyken..

Verdens giftigste innsjø?

Flytende sulfur, 5 minutter så er det stivt.

Minst 80 kilo på skuldrene

Mennen hoster i den giftige lufta, og verdens mest giftige innsjø holder mellom 50 og 60 varmegrader og er både grønnfarget og noe gul aktig av sulfur. Stemningen her nede er ivrig, spesielt når de vet at de kan selge noen skulptur-souvernier.
Kjekspakkene forsvant som dugg for solen, og bilder ble ivrig knipset. Været forandrer seg fort her også, og på det tidspunkt vi var oppe igjen fra krateret var det overskyet.
Kort og godt en eventyrlig tur, med godt selskap.

Jogjakultur

Yogyakarta har mye å by på, og så lenge man holder seg unna hovedgatene og turistfellene, er byen veldig likanes. Det verste kaossjokket har gitt seg nå, og jeg har i tillegg lært meg å si nei takk på indonesisk, så nå koser jeg meg veldig. Jeg bor i et området med små ganger/gater, og til tross for mange turister, er de knapt synlige, og det føles sjarmerende autentisk. Til og med trafikken virker mer harmonisk enn de fleste andre steder i Asia: ingen som kjører på rødt lys!

Jogja som byen kalles av innbyggerne har en rik og multikulturell historie. Byen blir regnet som et sentrum når det gjelder kunst/håndverk og utdanning, og har sterke tradisjoner.
Hovedattraksjonen er Kraton (gamlebyen) og palasset til Sultanen. En becak (sykkeldrosje) tok meg dit fredag morgen, og jeg fikk automatisk tildelt en guide som het Johannes. En meget engasjert voksen mann. Og bortsett fra stedets flotte arkitektur og imponerende kunst, fikk jeg mye spennende informasjon, fra guiden. For når jeg først begynte å spørre om Indonesia, fikk jeg mer politiske og samfunnsmessige perspektiver, enn fakta om sultaner og palasser. Johannes fortalte at etter 1965, så har det regjert to presidenter (inntill da: sultan), og etter hans mening er Indonesia i dag et diktatur. Ikke bare mente han at økonomien er ødelagt, men at 95% av alle i Indonesia er korrupte. Propaganda er på TV og den første presidenten sammenligner han med Hitler og anklager han for mord på 4,5 millioner indonesiere.. Relativt sterk kost, og jeg må nok lese litt mer historie for å se nyansene og sammenhenger. Det som kan sies sikkert var at Johannes var meget opprørt om hvordan Indonesia var blitt, og tok seg mer enn en gang til hodet, lukket øyene og rettet på “lua” mens han sukket. En spennende mann.

Jeg gikk rett til fuglemarkedet etter å ha vært innenfor Sultanens vegger. Der var det yrende liv kan jeg berette og jeg var så “heldig” å få med en lokal fyr som viste meg rundt. Lonely Planet advarer mot disse, men det er ikke akkurat så lett å riste de av seg, når du knapt vet hvor du er hen. Han hang på som et slips, og jeg hadde god nytte av han et par timer. Til gjengjeld kjøpte jeg overpriset batikk av “tanten” hans, som han helt sikkert får kommisjon av. Jogja må for øvrig være batikk-hovedstaden i verden. Du kan ikke gå fem meter uten å finne en butikk med batikk!
På fulglemarkedet var det big business med duer, men du fikk kjøpt alt fra spurver, papegøyer og andre fargerike varianter. Apropos fargerik var det til og med en rosa-“spraylakkert” due der. Forruten fugler kunne man få kjøpt flere arter flaggermus, larver, pytonslanger, hunder, katter og diverse smågnagere. Sistnevne, noen bare ment for mat til slangene… I følge min personlige guide bringer det lykke å slippe løs fugler på toppen av vannslottet. Så da kjøpte jeg fire fugler til 8000 rupiah (koster egentlig 2000.. men jeg fikk nok en ekstra god pris!) og bærte dem i en bitte liten brun papirpose. Følges ikke godt med innestengte dyr i pose, men nå er de i alle fall frie!

På toppen av Vannslottet... Frihet..

Jogja har vær kultur fra ende til annet, og lørdag var det enda mer på tapetet.. Reiste kl 0500 om morgenen til Borobudur og Prambanan. Det første er et gigantisk buddhistisk tempel som er Indonesias svar på Ankor Wat. Prambanan er hinduistisk og har også en helt særegen sjarm.. Jeg har skrevet nok nå, lar bildene tale for seg…

Borobudur

Prambanan

For øvrig er maten her kjempegod, massasje på rygg og føtter er meget tilgjengelig og billig, og selv om jeg burde brukt et par ekstra dager her, vender jeg nesen mot Bali igjen. Skal bare litt opp i høyden på veien dit…

Yogyakarta

Det er både mye og lite som har skjedd siden sist, og forklaringen er som følger. Helt inntil for to dager siden har ikke vår hverdag inneholdt så mye mer enn strandliv, spise og sove. Dagene på Gili Meno har vært helt fantastiske, og det er på flere måter den helt perfekte plassen å feriere. Men etter 10 dager, en fin brunfarge og gjennomsnittslesehastighet på ei bok i løpet av to dager, er det på tide å tenke på noe annet. Dette gjelder for øvrig bare Marthe, for bortsett fra saltvann i dusjen, har Siv “slått” seg til ro, og hadde lyst på flere dager i øyparadiset. Vi splittet derfor lag for to dager siden, og disse dagene har inneholdt mye reising for min del.
Etter at reisehåndbøkene har også hadde lenge ferie var det på tide å ta de opp igjen. Bestilte meg først en “cruisebåt” tur med Perama båten fra Lombok til Bali. Dette var litt annen kost enn ferjeturen vi tok for å komme ut til øyne. Den sjarmerende trebåten, som nesten ser ut som et sjørøver-skip, hadde frokost og lunsj, og ikke minst ei grovkornet sandstrand på soldekk. Ikke langt unna solstikk gitt..


En god times busstur etter at vi ble landkrabber igjen, ankom vi Kuta på Bali. Den mest beryktede plassen som finnes. Enten så drar du hit for å shoppe eller feste (det har noen fortalt meg!), og shopping ble det selvsagt litt av. Men det viktigste var at Kuta er rett ved siden av flyplassen, og før kvelden var omme hadde jeg booket en flybillett til Yogyakarta påfølgende dag.

Yogyakarta er en by i midten av Java, som er verdens tettest befolkede øy. Kaoset er en del av gamet, det har jeg skjønt nå. Det gikk for så vidt smertefritt å komme seg til en plass og sove og alt de greiene der, men disse selgerne, transportørene og tiggerne tror jeg har en egen radar for nyankomne. For man blir totalt bombardert med spørsmål og tilbud. Fra Kutas tilbud om massasje og pedicure, blir man her tilbudt sykkeldrosjer (det er et helt vanvittig antall av dem her!!), hestedrosjer, vanlige drosjer og batikk.


Alle spør hvor du er i fra, eller hvor du skal hen, og alle vil gjerne vise deg ett eller annet. Og nøler du ett sekund blir du lurt inn i et galleri eller en butikk der prisene ikke er i nærheten av det som er på “gata” Det er ganske synd egentlig, for man er redd for å bli “lurt“, og man mister dermed de fleste sjanser til å snakke med lokalbefolkningen på en ordentlig måte (storbyfenomen?)
Det står forresten i guideboka at indonesiere gjerne har det moro på turistenes “bekostning” og at om de flirer i nærheten av deg, så er det sannsynligvis AV deg… I dag har jeg vel ikke akkurat blitt flirt av, men jeg har følt meg spesiell kan man si. Det er meget lite turister her, og folk stopper gjerne opp, og da i flokk , for å titte på meg. Barn holder seg for munnen for å vise at de ikke gliser, og peker, og jeg gjør samme gesten tilbake. Skulle tro jeg var et romvesen. Det er jo ganske så festlig egentlig, men innimellom kan det være greit med et par skygglapper , jevnt tempo og mørke solbriller også.

Ps: kassettene har overraskende stor markedsandel her!!
Ps2: jeg er allerede forlovet med turoperatøren borti gata. Effektiv by detta her..

Gili Meno

Reisen fra Kuala Lumpur til den minste av tre øyer; Gili Meno, utenfor Lombok i Indonesia tok sin tid, og når man kommer til en plass som knappest har internett, strøm eller vann, ja så tar den sin tid å få skrevet ned en blogg. Vår ferd hit, begynte med et ettermiddagsflyet til hovedstaden på Bali. Derifra dro vi direkte til nærmeste havneby, Pandangbai for overnatting. Neste dag tok vi ferje i fem timer, før et par timers busstur til neste kai og båttur, og vi rakk akkurat ankomme Gili øyene i en nydelig solnedgang.

På forhånd hadde vi selvsagt forhørt oss angående bosted, og folk viftet med armene og sa: neida, det er knappest noen turister på disse øyene, så det er ikke vanskelig å få et sted å bo. Full av optimisme og entusiasme, la vi i vei over øya, for det så ut som fem minutters gange på kartet. Etter å ha travet i jevnt tempo i rundt en halv time med 30 kilo bagasje, kom vi fram til der vi skulle bo, og ble vel en smule skuffet da det var helt fullt. Naboene rundt var også helt fullbooket, vi vurderte sove på stranda før vi klarte samle nytt mot til å fortsette bungalowjakten i mørket. Etter en runde med hodelykt, på jakt etter rom, fant Marthe endelig et krypinn ca 20 minutters gange unna der vi lempet bagasjen. Været hadde klart og skyene var borte, så hodelykta ble rundt halsen og vi likk langs stranda i lyset av månen. Ganske så magisk egentlig, og attpåtil fullmåne.

Tidligere på kvelden gikk nemlig strømmen, så det var ikke mye lys å se rundt omkring på øya. Og når strømmen går her, så er det også en del andre ting som ikke fungerer, blant annet vannet fra brønnnen. Det visste ikke vi. Jeg kastet meg i dusjen og sverget høyt at dette må ha vært den beste dusjen jeg noen gang hadde tatt! Dette gjorde ikke Sivs forventninger til sin kommende dusj mindre… Hun hoppet inn i dusjen klar til aksjon men kom slukøret ut igjen fordi det ikke kom en eneste dråpe ut av dusjen. Ingen vann til å skylle ned i hull-i-gulvet-doet og ingen vann til fingervask i forhold til kontaktlinser. Men men, en av oss var hvertfall ren og duftet godt da vi krøp opp i senga i lysskinnet av et enslig stearinlys. Vi konkluderte med at vi egentlig bare kunne vi likesågodt ha sovet på stranda. Det hadde vært mer eksotisk å skrive hjem om...

Etter å ha tatt oss en tur rundt øya på morgenen, fant vi oss en plass helt syd på øya. Bari Meno. Her er det kun åtte bungalower i en fantastisk flott hage, ingen naboer på flere hundre meter og ganske så avslappet stemning. God karma som Marthe sier. Uansett. Dette er en fredfull oase som bare ”ropte” til oss, og vi har nå en kjempestor bungalow med egen sofa, veranda og stort bad. Og ordentlig ”porselen” også. Ikke disse skvette-doene, som man ikke får slappe av på. Jeg (Marthe) har nemlig fått en ny innsikt etter å ha vært på tur en stund. Jeg skjønner veldig godt mannfolk som bare nyter tida på porselenet... for det er fantastisk deilig å bare sette seg ned, og la kroppen ta hånd om det som måtte trenges å tas hånd om..

Nei nok tulleprat nå, men det som er poenget er at vi setter stor pris på faktisk å ha en vask, en do og litt rennende vann i dusjen. Og med utsikt og bodsted på stranda, turkisblått hav, 30 grader i skyggen på dagtid og mat som tilfredstiller magen, så kan vi ikke annet en kose oss. Det blir nok brukt for noen av de bøkene vi har drasset med oss nå ja, for ferden videre er ikke planlagt, for reisehåndbøkene skal ha litt ferie de også.

Litt frukt på stranda er ikke å forkaste

Kuala Lumpur

Utsikt fra hotellet!!!

Ikke helt tilfeldig havnet vi i hovedstaden i Malaysia, Kuala Lumpur. Bare navnet høres jo kult ut, og byen har definitivt mye å by på. Siv hadde ordnet med hotel, og det skulle være litt luksus når vi førstes var her. Dog var vi litt usikre på hvordan hotellet kom til å være. Grand Seasons Hotel er midt i byen, byens høyeste, vi bor i 24. etasje , vi har et bad med marmorfliser og egen telefon, et badekar som glitrer av renhet og utsikt til store deler av byen og hovedattraksjonen Twin Towers (Petronas). Og med fantastisk service og vennlighet fra de som jobber her, tror neppe vi kunne hatt det bedre.
Byen i seg selv er en stor smeltedingel, muslimene, indere, kinesere og malyasiere. Du kan se damer heldekkende "burka-ting" der bare øynene synes og i neste øyeblikk ser man de med superkorte miniskjørt og små trange topper.

Onsdag skulle være den store shoppingdagen, men vi kom oss verken ut av senga eller hotelldøra i rimelig tid, så det ble bare litt shopping før middag. Siv har noen bekjente her nede, og vi spiste middag med dem. Utrolig hyggelige og gjestfrie mennesker som ordner opp, bestiller og styrer verre for at vi skal ha det bra. De tok oss til og med ut av byen til en tradisjonsrik lokal kafe som hadde flere spesialiteter og for ikke snakke om god kaffe (Siv som snakker nå...) Så det ble en relativt rolig bursdagsfeiring. Takker for alle hyggelige hilsner forresten.

På torsdag skulle jeg ta igjen for det jeg ikke rakk å shoppe på onsdag og reiste rett til Chinatown. Huff... vet ikke helt om jeg orker å fortelle dette, men jeg har shoppet alt for mye og har nå ikke mye å være stolt av nå vi snakker om pakking... Hehe.. Væskemani, er det det man kan kalle det?? Jaja, det er jo uansett moro å prute.
På kvelden møte vi vennene til Siv igjen, Ting-Ting og Lim, og spiste nok en fantastisk middag på en lokal resturant. Virkelig god mat og ikke minst godt selskap.

Skulle gjerne vært her mye lengre, særlig på grunn av "luksushotellet" men bestilte billetter til Bali før vi kom hit, og jeg tror ikke vi får dedt så aller verst der heller...

Ankor Wat

Vi begynte kl ni om morgenen og hadde bestilt guide og tuk-tuk sjåfør kvelden før, så nå skulle Ankor Wat erobres!!
For de som ikke vet det så er Ankor Wat et av verdens åttende underverk, og en samling med templer og palasser som kan få en traust normann til å miste pusten mer enn en gang. Ankor var hovedstaden i det mektige dynastiet til Khmerene fra den 9. århundre til det 14. Det ble bygget i løpet av en periode på 300 år og både arkitetur og religion forandret seg i disse årene (fra hinduistisk til å bli buddistisk) 90% av Khmerene er fortsatt buddistiske i dag, og Ankor er fortsatt en hellig plass.

Ankor Wat

Vi besøkte Ankor Wat først, som er hovedtemplet som hele komplekset er oppkalt etter. Wat'et er det best bevarte og det var fint å se dette først, for da forsto vi virkelig hvor fantastiske detaljert resten av de andre templene var også. Bygningene har utstmykninger og utskjæringer som egentlig er en stor historiefortelling. Vanskelig å beskrive hvor mektig det føltes der...

Neste stopp var Ankor Thom, som var selve hovedsetet. Innenfor bymurene på 3 x 3 km bodde det en million mennesker. Byggemassene her var falt sammen mer, og mindre bevart fra naturens side, enn selveste Ankor. Man blir ikke mindre imponerende for det.

Nonne som mediterer i templet

I ly et kortvarig regnvær inntok vi en lunsj før det bar ut på tur igjen. Tuk-tuk sjåføren, guide og to hvite turister. Vi ankom den siste turistattraskjonen, og den viste seg å være den aller beste. Ta Prohm er mest kjent for innspillingen av filmen Thomb Raider, og etter å ha vært der sitter man igjen med at stedet er et helt spesielt og magisk. Tempelet ble opprinnelig bygget til kongens mor (ikke spør meg hvilken konge..) og er lite i forhold til de andre templene. Naturen har hersket og mye er ødelagt, og som Siv sa, "naturen tar tilbake" Det vokser trær over alt, og de slynger seg rundt ruiner og murvegger som ormer. Massive steinblokker ligger hulter til bulter, og dyreskrik og summing av insekter gjør dette nesten til en Indiana Jones- opplevelse.

Ta Phrom, helt trollsk...

Etter middag på kvelden dro vi til nattmarkedet i byen. Der hadde vi hørt om fiskemassasje og bestemte oss for å prøve ut det. I et basseng på ca 2 x 2 meter, er det en stim med fisk som spiser død hud av beina til folk. Når de ser bein komme ned, stimer de i flokk bort til beina og begynner iherdig å arbeide. Følelsen er helt merkelig og er vel noe av det rareste som jeg har gjort hittill. Kanskje det kan beskrives som spisse sugekopper som suger seg fast til beina??
En bra avslutning på kvelden var det i alle fall.

Her smilte vi faktisk,
men i løpet av seansen hadde vi mange rare ansiktsuttrykk...

Fra Mekong til Kambodsja

Vi fant ut av vi skulle være litt "flokkdyr" og gjøre som mange andre turister gjør i Saigon, nemlig ta båt oppover Mekong elven til Phnom Penh, hovedstanden i Kambodsja. Vi trodde nemlig at båt var båt, og valgte til og med å betale ekstra for å overnatte på et flytende hotell slik at vi skulle få oppleve mest mulig av Mekong. Det viste seg raskt at informasjon fra turselskapet ikke var veldig bra, og den første dagen kjørte vi buss i over sju timer til sammen, og var ute i båt bare et par timer. Innholdsmessig var første dagen bestående av et besøk på en kokos-fabrikk som laget godterier av diverse typer, og et stopp med lunsj på ei øy inne i Mekongdeltaet. Der hadde vi muligheter til å spise elefantøre-fisk, men etter at noen viste oss det irr-grønne vannet som fisken suste rundt i, så det ble bare med tanken. På kvelden ble vi fraktet til et flytendehotell ved elvebredden, og hadde et luftig måltid med god mat og lyset fra havnebyen Chau Doc, så dagen endte tross alt veldig bra. Det ble ei varm natt på båten/hotellet, og det gikk opp for oss hvor utrolig bortskjemte vi hadde blitt med aircondition...:)

Ved det flytende hotellet.

Andre dagen oppover elva var heldigvis mye og det virket som vi skulle fraktes med en slow-boat hele veien inn i Kambodsja, som brosjyren hadde lovet. Vi var full av optimisme. Forøvrig inneholdt dag to par attraksjoner som ikke er verdt spalteplass. Elva gikk i smale sund og mellom øyer og land, og åpnet seg vidt på grensen til Kambosja. Avstand mellom fastland på hver sin side av elva ble relativt stor. Oppigjennom elva har vi sett mye rart. Mekong blir brukt til det meste, såpass har vi skjønt. Kuer og mennesker badet om hverandre, toalett er en selvfølge, og fisking og opptaking av sand ble gjort over alt. Og en kommentar i Lonely Planet om elva sier det meste. Om du ikke har jernhelse og er oppvokst i nærheten av elva, så bader du ikke der...


Det gikk som smurt å få visum og krysse grensen til Kambodsja, så enkelte fordeler er det å reise i flokk. Det var en liten nedtur at vi måtte reise den siste biten i en overfyllt liten minibuss med små maur kravlende rundt på kroppen og med for liten plass til å røre på seg for å klø. Et og et halvt døgn etter vi startet på turen var vi vel framme i Phnom Phen, varme, klamme, gjennomsvette, slitne men veldig glade for
å være framme i hovedstanden. Turen oppover elva Mekong var en opplevelse.

På kvelden, fortsatt noe dovne etter turen, men etter en fantastisk dusj, tok vi tuk-tuk til en enda mer fantastisk resturant i byen. På en tapasresturant nede ved havna fikk vi helt fantastisk mat, akkompaniert av avkjølt rødvin (ja den må faktisk være det i denne varmen...) og spansk musikk. Vi spiste og skravla i flere timer og var noen av de siste som gikk. Da vi kom tilbake på hotellet maste Siv om fotmassasje, og 40 kroner fattigere og en time senere, var vi nærmere i koma, enn våken tilstand. Helt i ørska bare stupte vi i seng. Det er verdt å nevne at vi synes folket her, Khmerene, er veldig godhjeta, vennlige og gjestfrie, og bortsett fra mas om tuk-tuk, så er vi imponerte over hvor hjelpsomme de er.. Det er smil overalt hvor vi snur oss.

1 mai ble feiret høvelig med god mat og godt drikke. Dagen ble også en dag med mye ettertanke og grusomme bilder. Vi besøkte nemlig Toul Sleng. Dette var opprinnelig en skole, men Pol Pot gjorde det om til et fengsel og et torturkammer. I dag er det museum, med bilder, hodeskaller og gjennværende turturinstrumenter. Historien er grusom og som det sies flere steder.. "vi må aldri glemme".
Vi fortsatte turen til "Killingfields", der Pol Pot myrdet enda flere mennesker. Noen kjenner sikkert monumentet som inneholder 8000 hodeskaller. Vi gikk rundt flere massegraver på et relativt lite område. Ufattelig, men likeså virkelig.

Killingfields, og monumentet med 8000 hodeskaller

Etter et meget kort besøk i hovedstaden blir det busstur til Siem Reap, der Ankor Wat, et av verdens største underverker venter på oss....

Saigon

Det siste døgnet i Hanoi ble innholdsrikt, både med besøk til skredder (Siv fikk sydd seg tre kjoler). Siste kvelden skulle vi gå på kino, men da vi kom fram til kinoen etter en svett og lang fottur viste det seg at kinoen stengte kl.20.30, så det ble bare et besøk på en restaurant/bar istedet. Vi ble oppvartet av en svært blid og sympatisk kelner som ikke visste hva godt han skulle gjøre for oss. Men han var en liten vimsekopp, så da vi skulle gå og la igjen tips på bordet, snudde heldigvis Siv seg for å følge med at han faktisk så pengene og gikk for å hente dem. Men det gjorde han ikke, han svimet rundt og plutselig snek det seg inn en fyr fra gata som strenet rett bort til bordet der vi hadde sittet, han tok tipspengene og var på vei til å stappe dem i lomma...Men han skvatt bra da jeg rykket pengene ut av hendene på han. Tror ikke han så den komme, og etter å ha levert tipspengene til den blide svimepetter kelneren, hadde vi oss en god og lang latterkule. Ansiktsuttrykket til tyven idet han blir overrasket av den minst 30 cm høyere superstrenge blonde dama som bare nappet pengene ut av fingrene hans var ubetallelig.

Etter tre netter i Hanoi, tok vi flyet til Ho Chi Minh City eller Saigon som byen heter for alle som faktisk bor her nede. Vi fikk flybilletter for 400 kroner ( bestilt dagen før), spiste nudler på flyet til 6 kroner (de var utsolgt for stekt ris) og kjørt drosje i over en halv time for 50 kroner. Så ja, det er relativt billig her, og pruting hører definitivt med til en del av spillet.

Vi spiser Pho (nudler på vietnamesisk) på flyet.

Må bare kommentere en ting i forhold til flyreisen. Den var faktisk en opplevelse. Hundre meter lang kø foran "gate"en, og vi tenkte med en gang at vi hadde god tid. Men den forsvant på 2 minutter og plutselig kom vi nesten for sent. Inne i flyet hadde vi regnet med det vanlige kaoset, slik man er vant til fra Norge, men neida, alle var på plass i setene sine på en to tre og alle satt i ro når de skulle sitte i ro, med setebeltet festet... Vi var skikkelig imponert! Vietnamesere kan virkelig dette med å organisere massene.

I Saigon bor vi i det typiske "turistdistriktet" og har funnet ut at her er det veldig fint. Større plass, mer orden i kaostrafikken (ja, her har de trafikklys til og med!) og det virker som det er en renere by også.. Hotellet er veldig rent og pent (nummer en på lista hittil). Siv som er selverklært dusjoman var veldig glad for å kunne innta badet på det nye hotellet. Sitat " Æ like å være rein, og det hadde vært knall hvis andre var det også" Siv lar seg stadig fascinere av alle som peller buser, både gamle og unga, totalt åpenlyst overalt, og hva de får seg til å gjøre med busene etterpå. Det knipses og det spises, veldig lite som forsvinner inn i et lommetørkle eller servietter. Stakkar.. hehe.. Jeg prøver å be henne ikke se jeg...
Vi har stort sett vandret rundt og sett på livet. Litt shopping og litt spising. Har vært skikkelige turister nå et par dager. Var på krigsmuseum på søndag, og kikket på Vietnams historie i krigssammenheng. Mandag var vi i Cu Chi Tunnellene, 2 timer med buss hver vei fra Saigon. Det er tunneller som VC-geriljaen gravde under jorda under vietnamkrigen, i tre lag. Vi fikk forsøke krype gjennom en tunnell, vel og merke i det øverste laget, der det er bredest og høyest, men selv der var det klaustrofobisk. Utrolig at det er mulig å bevege seg på enda mindre plass, enda lengre ned under jorda. Fikk også ta i øyesyn mange av de hjemmesnekra fellene VC lagde for å drepe/skade amerikanske soldater. Turen var en skikkelig gå-i-flokk-turist-tur, men interessant å ha fått det med seg.

Marthe kommer opp fra en av tunnellene i CuChi

Vietnam er notorisk når det gjelder kopiering, og dette fortjener sin plass i bloggen. Det sies at 90 % av all programvare i datamaskiner her er kopiert, og det er nok ikke bare i den bransjen det er sånn. Tror jevnt over at 90 % av alt man ser av merker (bortsett fra motorkjøretøy da!) er fake! Jeg har for eksempel akkurat kjøpt en Lonely Planet bok og den kostet meg litt over 30 kroner. Ikke brukt, men ny og kopiert.. hehe... At de ikke har brydd seg med å lage kopi av en ny Lonelyplanet bok, men faktisk massekopiert opp en brukt bok, med personlige beskjeder og merker er utrolig festlig. Kjekt med ferdigunderstrekde reisetips?!? Ellers har vi et utvalg av merkeklær, solbriller og klokker, som alt bare er jøggel.. Man får kjøpt dvd filmer for 5 NOK, musikk cd'er er enda billigere. Og programvare som koster flere tusen hjemme, selges for 8 NOK. Shoppinggatene her i Vietnam er også vært en kommentar. For kommer man inn i en vanlig gate (utenfor turiststrøket) så har gaten stort sett bare en slags type varer. Feks knapp og glidelåsgata, vaskemaskingata, solbrillegata og malingsgata. I Hanoi bodde vi forresten i ei hengelåsgate..

PS: Til alle mine sykepleierkollegaer. De har masse butikker for sykepleieartikler også, masse sterilt utstyr som pinsetter og sakser, stetoskop, dostoler (ikke veldig aktulet å ta med hjem da) og i går kjøpte jeg med en saks til 17000 dong, altså 6 kroner og femti øre. Festlig å gå og se. Man kan jo skaffe seg litt av hvert... Hørte jeg eget sutursett??
Og for ikke å snakke om apotekene her nede. De har alt, og man behøver ikke resept, og det er fasinerende for en nordmann som hjemme trenger resept nesten alt.

Marthe går bananas på apoteket...

Arbeidsledigheten her i Vietnam er visstnok bare på 2%. Det er gateselgere over alt, og det vil ikke bare si salgsboder, her bærer de faktisk rundt på varene sine, enten på magen eller på stativer på sykkelen/mopeden sin. I starten var dette et imponerende skue, men etterhvert blir man dessverre ganske lei alt kjøpepresset og maset. Disse selgerne kommer bort til bordene også når man sitter inne på en restaurant...så eneste plassen vi ikke blir bedt om å handle er faktisk inne på hotellrommet vårt. Vi har tv på rommet med 2 filmkanaler så innimellom er det sjokkis og tvtitting. Vi koser oss og synes det er fantastisk å tenke på at vi ennå har 2 hele måneder igjen av turen:) For noen heldiggriser vi er!
Takker forresten for alle hilsner og hyggelig mailer som har kommet!!

Hanoi

Jaja, vi kom oss nå fra Phi Phi da.. Men det tok sin tid. For det første trodde vi at vi ikke kom tili å rekke båten som gikk fra øya, for familien som skulle være med satt å spiste frokost da vi skulle dra. I tilllegg til å vente på dem og hele skokken med barn og bagger, og til og med en hund, ja her snakker vi puddel med klær! (og det er varmt sykt varmt om noen skulle være i tvil om det) og til slutt de voksne som knapt kunne bli våte på beina. Vi rakk båten med to minutts margin, så vi kunne le av det hele i etterkant. Resten av turen gikk knirkefritt og vi landet i Hanoi i Vietnam, som planlagt seint på kvelden.
Endelig på flyplassen, og klare til å ta ut våre millioner, (1 million = 380 kr) så var det to svært suspekte damer som stod arm i arm og fulgte god med når vi tok ut penger. Og ikke nok med det, så fulgte de med oss rundt på flyplassen. Enten var det avledere eller så hadde de snart planer om en forbryterkarriære...

Hotellet vi bor på er ganske så rent og pent, men har en helt vanvittig stram lukt. Mulig det er for å dekke over mugglukt atlså. Uansett; de har sånne fiffige "wunderbaum"-dingser på rommet. Ikke bare en, men to, og disse har så sterk lukt at jeg nesten utviklet migren! Ubeskrivelig lukt egentlig, men møllkule-lukt blandet med en dæsj dårlig manneparfyme, så tenker jeg vi har det... Snakk om å filleriste luktesansen.
Vi har forøvrig vår egen litt tak terrasse og har det ganske så rolig å fint. Sover godt gjør vi også... aircon er luksus.

Torsdagens ferd ut i byen, begynte like kaotisk som vi hadde forespeilet oss. Det er horder av biler, sykler og farligst av alt: mopeder. Det spiller ingen rolle om det er grønn mann på et fotgjengerovergang, eller om det er fotgjengerovergang i det hele tatt. Dødsangsten satt relativ hardt i. Men vi har funnet oppskriften (!),og lært veldig mye om trafikken her. Du må bare bestemme deg for å krysse gata når det er sånn passe mange kjøretøy. Gå rett over i passe avmålt tempo, sånn at det som kjører kan beregne kjøreavstande og kjøre rundt deg på den ene eller andre kanten. Og så må man på ingen måte seg seg tilbake, eller slakke av på tempoet, men bare se rett frem og gå med målbevisst mine. Så kommer man greit over.

Neppe orden i kaoset... men et system er det faktisk

Det hører med til historien at vi rotet oss nesten bort også.
Marthe spør etter vei, og hjelper tegner kart.

Vi suste rundt på et par lokale markeder (les: plastikk fantastik) og et par kjøpesentre. De siste kjøpesentret hadde også egen avdeling med resturanter. Vi prøvde oss på en av de mer fancy resturantene med orange interiør i litt 60-70 talls amerikansk stil. Etter å ha gått igjennom det meste av menyen endte vi opp med tre retter, og det tok ikke lang tid før den første retten stod på bordet. Problemet var at vi ikke skjønte helt hva vi skulle gjøre med maten. Det var stekt svinekjøtt, risnudler, nøtter, en asjett med salat og noe gjennomsiktige greier. Ingenting så ut som det var klart til å spises, heldigvis så mangageren på resturanten sitt snitt til å forbarme seg over oss, og kom bort med sine rosa-lakkerte negler, og viste oss hvordan vi skulle rulle en vårrull. Høres kanskje ikke så morro ut, men vi hylte av latter! God mat var det i alle fall!

Her er Siv, nesten ødelagt av latter, og før vi fikk hjelp til å
rulle tynne nok vårruller så vi faktisk kunne spise dem

Siv vil gjerne legge til følgende i denne bloggen:
"Vi har det VELDIG BRA! Hanoi er en opplevelse, mye interessant og man kan få en hel dag til å gå bare ved å sitte på gata og observere det myldrende folkelivet. Det syder av mennesker, lukter, farger, lyder! Og det er spennende å få oppleve alt sammen. Vi føler oss til tider rimelig skitne og vi er i himmelen når det byr seg en anledning til å få vasket fingrene. Hittil på turen har vi vært veldig heldig når det gjelder overnatting, ingen bedbugs, svært få kakelakker og reine håndklær på rommet, luksus for en backpacker med andre ord. Vi har støtt på noen få som har forsøkt lure oss, men de fleste er veldig hyggelige. I sør-Thailand kan man merke stor forskjell fra midten av nittitallet og til nå på måten lokalbefolkningen tar imot turister, de begynner nok å bli smålei av alle de masete og storforlangende turistene...og det kan jeg godt forstå! At de i tillegg anstrenger seg for å lære seg svensk for å imøtekomme hordene av charterturister er egentlig bare trist. Her i Vietnam er det mindre turiststress og folk er generelt litt mer positiv og vennlig innstilt, men her gjelder samme regel som overalt ellers: med positivitet, vennlighet, tålmodighet og et stort smil kommer man langt...og selv når man holder på å eksplodere av mas og tjas så gjelder det å ta ting med ro og smile pent. Vi gleder oss veldig til alle de opplevelsene som venter på oss de neste 2 månedene! Vi nyter hver dag. Hittil har vi ikke lagt så mange planer,og forsøker ta dagene som de kommer og det fungerer utmerket. Vi stresser lite, kanskje for lite fordi jeg nok kan bruke veldig lang tid i dusjen på mårran. Marthe er kjappere på den fronten og jeg er imponert over hvor fort en dusj faktisk kan unnagjøres, har nok litt å lære der:) Nytt er det at det ser ut som om vi rekker noen uker på Filippinene før vi vender nesene hjemover, og det blir stas."

Adios Phi Phi

Vi kan ikke akkurat skryte på oss at det har skjedd fryktelig mye siden sist innlegg. Det største må vel ha vært at vi flyttet fra utsikten oppe i "hillen", til "resorten" nede på stranda. Lite å klage over ved å forflytte seg hit, plutselig fikk vi kjøleskap, myggnett og aircondition. Og med noen få sandalskritt, er vi er midt på stranda.
Forøvrig heter alle plasser "resort" her, enten de koster 50 kroner natta eller 5000 kroner natta.

Ellers har Siv hatt det ganske så festlig. De fleste veit jo ikke hvem hun er, men poenget
er at dama er nesten blind og bruker briller/linser i type minus 15 osv. Tingen er at dama forskjellig syn på øynene, og har den siste uka (inntill i går) gått med tåkesyn og har sett med et øye av gangen. Men, i går fant hun ut at det ikke var solkrem som hadde gjort at hun så dårligere. Hun hadde byttet om høyre og venstre linse!
Næremere presentasjon og bilder av min reisekamerat vil komme senere!

Er her nå et par dager på overtid, både fordi det er fantastisk deilig her, og fordi vi var for trege med å bestille oss billetter videre. Siste dag her i dag, nå går ferden til Vietnam og Hanoi...

Latmannsliv...

Siv og jeg soser nå rundt her på Phi Phi.. Litt solig, litt bading, litt mat og drikke og mye avslapping. Dette må være en helt perfekt start på ferien. Det er vel 32 grader i skyggen, rundt 28 grader i vannet, strålende sol og nydelig utsikt (vi bor høyt oppe)
Onsdag var vi en tur inne i "byen", mest for å ta ut litt penger. Det er relativt turistifisert by, som er blottet for genuine thai-tradisjoner. Der er hundrevis av forskjellige boder, som selger stort sett det samme skrotet, diverse barer med høy partyfaktor, og alt for mange briter og andre "fulle" folkeslag surrer rundt med ei bøtte med alkohol. Okey, nå svartmaler jeg kanskje mye, men det er noe positivt også. Ciao Bella blant annet, en italiensk resturant, som vi "feiret" startet på ferieturen vår. En knakende god cocktail, etterfulgt av hjemmelaget italiensk steinovnsbakt pizza. Mmmmmm..

Torsdag gjorde vi ikke stort mye mer enn vanlig bading og soling. Ettermiddagen var fylt med en kjempefin solnedgang på stranda og på kvelden undte vi oss et par mojito i baren før senga kalte.

Har egentlig ikke så mye annet å berette. Dagene her nede går relativt fort selv om vi ikke gjør noen ting. Vi ligger nok litt på "lading" til ferden videre.

24 timer!

Jeg kom fram ved første destinasjon etter døgn på reisefot. Det var en lang dag og en kort natt. I løpet av 24 timer kjørte jeg en god del mil i bil, sittet på flyet i nærmere15 timer, gått endeløse korridorer på flyplasser, hatt en tyngre bedugget russer ved min side (gud hjelpe meg som jeg trodde han kom til å bli en plage, heldigvis sov han som et barn), sovet med åpen munn og med hengede hode, og spist dårlig flymat.

Etter tre opp og nedturer med fly kom jeg endelig fram til Phuket. Etter å ha bestilt hotell, og båttur til dagen etter, måtte jeg også bestille meg drosje inn til Phuket Town. Fikk beskjed om at det kunne ta en til to timer, da det er noen helligdag/festival her nede og dermed mangel på taxier i hele byen. Sprinta lett ut på gårsplassen og sto der kanskje et par minutter før det kom en politimann bort til meg.. Lite skjønte jeg hva han mente, men men, man hører jo på onkel! Han spurte hvor jeg skulle, tok "billetten" min til drosja, og ba meg bli med. Så det hele endte med at jeg fikk politieskorte fram til hotelldøra (de skulle samme vei uansett, og han tok jo pengene som jeg hadde betalt for drosja.. hehe). Måtte være den blonde sjarmen min som slo til!

Framme i byen, og fra et hotellrom som er nesten dobbelt så stor som stua mi, ja her snakker vi Deluxe rom!, tok jeg beina fatt ut på markedet.. Sulten som jeg var, startet jeg friskt. Spiste rå blekksprut (anbefales ikke) ris og kylling (greit nok) og kokosmelk med frukt til dessert (overraskende godt!) Som avslutnig på dagen speidet jeg nøye etter et spa, og en times thaimassasje veide godt opp for krokete sovestillinger på diverse fly. Jeg må få nevne at jeg er relativt imponert over dama som masserte meg, for jeg tror hun samtidig greide å skrive like mange tekstmeldinger på en time som jeg gjør på en hel dag.

24 timer senere, startet jeg dagen med en bedre frokost, før jeg ble henta til ferja som fraktet meg til Phi Phi. Hadde fått nøye instrukser av reisekompis Siv, så løypa var klarlagt og problemfri. Etter en kort båttur fra havna og en god del trappetrinn var jeg på Phi Phi Hill Resort. Usikten er upåklagelig, været er flott og temperaturen er kokheit. Bading og soling står på trappene.

Nå gjelder det bare å bli kvitt forkjølelsen. Eventyret er virkelig i gang!

Ko Phi Phi Leh (søsterøya til Ko Phi Phi Don)