Mt. Bromo og Ijen Plateu

Etter å ha vært tre lange dager på landeveien, sitter jeg nå i Ubud (Bali) og ser utover rismarker, palmer og blomster i alle størrelser og fasonger. Skal slappe av nå et par dager før jeg gjør noe mer, men først må jeg fortelle om en både kronglete og fantastisk tur.

Det hele begynte kl 9 søndag morgen i Jogja. Sju stykker ble “stuet” inn i en minibuss og fraktet til landsbyen Cemoro Lawang. Det var for så vidt en grei tur, men trakk ut i det lengste laget. Da vi kom fra kl 22 på kvelden, hadde de overbooket standard rommene, og det ble en diskusjon med noen som hadde bestilt rom tidligere på dagen. Jeg skulle ha enerom, og de prøvde å stue meg inn med to franske tenåringsjenter, men etter 13 timer på landeveien er lunta litt kortere en vanlig, og jeg fikk til slutt et deluxe rom. Forskjellen fra det og et standardrom: en TV! Så som de sier i thailand, same same..

Uansett grunnen til at vi ble fraktet til Cemoro Lawang er fjellet og området rundt Mt. Bromo. Det er en samling med vulkaner, hvorav Bromo fortsatt er aktiv og ryker. For å få med soloppgangen over vulkanen, stod vi opp kl 0330, og ble fraktet med jeep en times tid (hompetitten tur) opp til et utsiktspunkt 2770 m.o.h. (sammen med andre horder av turister) Derifra så vi en fantastisk soloppgang, og en enda mer fantastisk utsikt over tre vulkaner. Røyken som steg opp fra Bromo, og tåken som lå nede og dekket landsbyen, gjorde at det hele fikk en trollsk stemning over seg.

Mt.Bromo

Etter at sola hadde kommet seg litt opp på himmelen dro vi ned igjen og til selve Mt. Bromo, og gikk opp til toppen av vulkanen. Det ryker som sagt fortsatt, men er ikke aktiv, så det er trygg å gå rundt. Utsikten er upåklagelig. “Nabo” vulkanen er mer grønnkledd, mens Bromo fortsatt er “lava”preget.
Været forandrer seg fra minutt til minutt, og røyk og tåke kjempert om kapp med solen som også stakk fram og varmet godt. I utgangspunktet er det temperaturer her på morgenen under 10 varmegrader, så fleecejakka kom godt med.

Frøkna har kjøpt en tradisjonell bukett som offergave til gudene... De er nok blide nå..

Men ferden måtte gå videre, og vi stappet oss inn i en minibuss med alt for mange folk, bagasje på taket og enkelte steder, krakker i stedet for seter. Etter en god halvannen time byttet vi buss i Probolingo, og det var som å komme til himmelen. For det var kun fem av oss som skulle videre til Ijen, og vi fikk da vår “egen” lille bil med aircon og gode seter. To nederlendere, en franskmann , en jente fra Indonesia (Borneo) , Harry (sjåfør) og meg la oss ut på landeveien. Vi kjørte forbi tobakk og kaffeplantasjer, peanøtt-åkre, mais og sukkerplantasjer. Vi så jordbruksdrift i ubeskrivelig bratte fjellsider og rismarker i trapper. Foruten en kjempedårlig vei og et stort ønske om sports-BH, var turen fin, og etter seks timers kjøring var vi framme i landsbyen Sempol. Her skulle vi overnatte i påvente av neste dags ekskursjon.
Vi kom akkurat for sent til den lokale volleyballturneringen som hadde samlet hundrevis med folk, og siden alle forsvant hvert til sitt, gikk vi en runde i landsbyen. I dette området er kaffe stor butikk og det er mange kaffeplantasjer her. Tilfeldigvis bodde vi på en, og etter å ha hils på en av “sikkerhetsvaktene” fikk vi omvisning på deler av fabrikken, og ikke minst “produksjonen” av verdens dyreste kaffe.
Det er en spesiell historie i seg selv. De har noen kattedyr som jeg ikke husker navnet på. De fanger disse i jungelen, og holder dem i bur. Kattene spiser kaffe-frukten, og de “skiter” ut igjen kaffebønnene. Det er hele kaffebønner som kommer ut, men fordøyelseprossessen gjør visstnok at kaffen er het spesiell. “Skiten” blir samlet inn hver morgen, og solgt til kaffeelskere verden over. Luwak kaffe kalles det her, og for å illustrere pris: 11 gram Luwak: 50.000 rupiah, og 150 gram arabica kaffe: 20.000 rupiah.

Kattedyret som spiser "kaffe"

Neste morgen ble vi vekket kl 0400 og rakk litt frokost før vi kom oss inn i bilen igjen. En god time med hompetatten vei og vi var framme ved foten av Ijen (1850 moh). Dette skulle vise seg å være høydepunktet for turen. For å komme seg til selve Ijen må man gå oppover meget bratt og ulent terreng i 3,5 kilometer, før man må klatre nedover (800m) til krateret av en vulkan. (2386moh) Her er det naturlig forekomst av sulfur (massiv gul sulfa) og det er en slags gruve/mine-virksomhet her. Arbeiderne henter sulfur og bærer det opp fra krateret i bambuskurver. De bærer mellom 80 og 100 kilo på skuldrene og får kun 600 rupiah/kiloen. Om de går to turer i det vanskelig terrenget kan de tjene mellom 50 og 60 kroner om dagen.
Stanken av sulfa er påtrengende om røyken slår mot en. Det putrer og koker av gassen som kommer fra jorda, og hele området er gulfarget av sulfur.

Mannen i røyken..

Verdens giftigste innsjø?

Flytende sulfur, 5 minutter så er det stivt.

Minst 80 kilo på skuldrene

Mennen hoster i den giftige lufta, og verdens mest giftige innsjø holder mellom 50 og 60 varmegrader og er både grønnfarget og noe gul aktig av sulfur. Stemningen her nede er ivrig, spesielt når de vet at de kan selge noen skulptur-souvernier.
Kjekspakkene forsvant som dugg for solen, og bilder ble ivrig knipset. Været forandrer seg fort her også, og på det tidspunkt vi var oppe igjen fra krateret var det overskyet.
Kort og godt en eventyrlig tur, med godt selskap.