Yogyakarta

Det er både mye og lite som har skjedd siden sist, og forklaringen er som følger. Helt inntil for to dager siden har ikke vår hverdag inneholdt så mye mer enn strandliv, spise og sove. Dagene på Gili Meno har vært helt fantastiske, og det er på flere måter den helt perfekte plassen å feriere. Men etter 10 dager, en fin brunfarge og gjennomsnittslesehastighet på ei bok i løpet av to dager, er det på tide å tenke på noe annet. Dette gjelder for øvrig bare Marthe, for bortsett fra saltvann i dusjen, har Siv “slått” seg til ro, og hadde lyst på flere dager i øyparadiset. Vi splittet derfor lag for to dager siden, og disse dagene har inneholdt mye reising for min del.
Etter at reisehåndbøkene har også hadde lenge ferie var det på tide å ta de opp igjen. Bestilte meg først en “cruisebåt” tur med Perama båten fra Lombok til Bali. Dette var litt annen kost enn ferjeturen vi tok for å komme ut til øyne. Den sjarmerende trebåten, som nesten ser ut som et sjørøver-skip, hadde frokost og lunsj, og ikke minst ei grovkornet sandstrand på soldekk. Ikke langt unna solstikk gitt..


En god times busstur etter at vi ble landkrabber igjen, ankom vi Kuta på Bali. Den mest beryktede plassen som finnes. Enten så drar du hit for å shoppe eller feste (det har noen fortalt meg!), og shopping ble det selvsagt litt av. Men det viktigste var at Kuta er rett ved siden av flyplassen, og før kvelden var omme hadde jeg booket en flybillett til Yogyakarta påfølgende dag.

Yogyakarta er en by i midten av Java, som er verdens tettest befolkede øy. Kaoset er en del av gamet, det har jeg skjønt nå. Det gikk for så vidt smertefritt å komme seg til en plass og sove og alt de greiene der, men disse selgerne, transportørene og tiggerne tror jeg har en egen radar for nyankomne. For man blir totalt bombardert med spørsmål og tilbud. Fra Kutas tilbud om massasje og pedicure, blir man her tilbudt sykkeldrosjer (det er et helt vanvittig antall av dem her!!), hestedrosjer, vanlige drosjer og batikk.


Alle spør hvor du er i fra, eller hvor du skal hen, og alle vil gjerne vise deg ett eller annet. Og nøler du ett sekund blir du lurt inn i et galleri eller en butikk der prisene ikke er i nærheten av det som er på “gata” Det er ganske synd egentlig, for man er redd for å bli “lurt“, og man mister dermed de fleste sjanser til å snakke med lokalbefolkningen på en ordentlig måte (storbyfenomen?)
Det står forresten i guideboka at indonesiere gjerne har det moro på turistenes “bekostning” og at om de flirer i nærheten av deg, så er det sannsynligvis AV deg… I dag har jeg vel ikke akkurat blitt flirt av, men jeg har følt meg spesiell kan man si. Det er meget lite turister her, og folk stopper gjerne opp, og da i flokk , for å titte på meg. Barn holder seg for munnen for å vise at de ikke gliser, og peker, og jeg gjør samme gesten tilbake. Skulle tro jeg var et romvesen. Det er jo ganske så festlig egentlig, men innimellom kan det være greit med et par skygglapper , jevnt tempo og mørke solbriller også.

Ps: kassettene har overraskende stor markedsandel her!!
Ps2: jeg er allerede forlovet med turoperatøren borti gata. Effektiv by detta her..