Hverdag og fest!

Tiden med skole går nå sin vante gang. Det har vært oppturer og nedturer, og jeg tror uka som har gått har vært den vanskeligste så langt. Vurderte til og med å rømme til Mexico! Veldig mye pugging som skal til, noen jeg ikke skjønte før etter en stund. Det er år siden jeg har hatt bøyninger av verb på skolen,og det var tross alt norsk. Poco a poco sier læreren min.. Litt om litt, ja, jeg er nok litt av det utålmodige slaget!

Lille jenta som selger sjokolade sammen med sin mor..

Hverdagslivet går sin vante gang ellers også. Fattigdom er ofte i bybildet, og jeg har ikke tall på hvor mange som livnærer seg av å selge tyggegummi, pusse sko, selge skjerf, eller for den saks skyld være selskapsdame (ikke mye selskapsdamer her, men det er et par tre stykker på hjørnet, hvorav den ene nokså sikkert ikke er ei dame). Klimaet er forsåvidt røft for de som ikke har noe hjem. Her en morgen var det nede i -3, og det er ikke sjelden man ser folk sovende på fortauene. 

Jeg har også vært en tur innom det lokale barnehjemmet. Hadde lyst til å jobbe frivillig når jeg var her, men etter et kort besøk veit jeg faktisk ikke om jeg har mage nok til å jobbe der. Skjønner at det er lite jeg får gjort, og at ikke å være der, hvertfall ikke hjelper.

Lago de Atitlán

Helgene har i motsetning til hverdagene bare vært opptur. Eneste bakdelen er at de er tilbrakt med en gjeng amerikanere, og selvfølgelig går det bare i engelsk... Mandag og spansk igjen er alltid like vanskelig. Men det er prisen man må betale, og det gjør jeg med glede! Litt språkforvirra? JEPP!!

To helger på rad nå har vi reist til Panajachel, en landsby ved innsjøen Atitlán. Første helgen tok vi inn på et hotel med en relativt dyr prislapp her omkring, men så verdt det. Dusjen på denna plassen var i nærheten av det gudommelig. Spesielt sammenlignet med dusjen min i Xela, uten trykk og varme... Og så glasposten på hotellrommet da. Bare sitte der i sola, og se på folk i gata. Spesielt moro var det å lese bloggen min som ble publisert for nesten fem år siden. Var i Panajachel da også, og hatet plassen. Nå, etter å ha vært i Xela lenge, synes jeg det er deilig med mye hvite folk aka gringoer, og billig shopping.

Første «pana» helga dro vi med båt til landsbyen Santa Cruz. En sted med relativt ungdommelig preg og som den lørdagen feiret sin 16 års dag. Det betydde en fest med mye gratis og god mat.

Festen folkens, jada, jeg veit at det ikke er spesielt moro å lese om andres sine festivitaser, men dette tok av! Kostymefest/transe-utkledning/eller-hva-man-måtte-finne-av-gamle-klær var temaet for festen og plassen hadde eget hus med klær til utlån. Jeg hadde englevinger, bikini utapå klærne og rosa fuskepels. Mange av de andre var relativt mer fascinerende i habbiten, og jeg tror kanskje jeg lar bildene tale for seg. OBS -advarsel: noen av disse bildene kan være av støtende karakter!!!!

Evans, kledelig i dameantrekk

Nok ei dame i et flott antrekk

Lani,vår alles transe i antrekk nr.1 ,
 med  Krishika og Amanda

Lani i antrekk nr.2

Lani i antrekk nr 3.

Man kan faktisk ikke sitte sånn når man er dame!

Et fantastisk bilde av to slitne karer i baren..

Dagen derpå var håndterbar og med over 170 bilder på kameraet, var dette også en spennende dag. Når det gjelder Lani, så tror jeg det finnes seks forskjellige antrekk den "dama" hadde i løpet av kvelden, som er dokumentert på digital film! Flirer fortsatt når jeg ser på bildene..

Pana»-helg den påfølgende uka var spesielt rolig og høydepunktet var et besøk på en tapas-resturant. Har ikke engang et bilde å vise fra, men at maten var en høydare, det kan jeg love!

"Rom"-kamerat Nina og jeg på dansegulvet!

Planen videre er spanskpugging, at jeg skal lære litt mer salsa igjen og få praktisert det, og så får vi se hva tid og muligheter bringer. Har ikke så mye planer akkurat, og det er deilig!

Quetzaltenango y Escuela de español!

Etter to døgn på reisefot og kun flysete-søvn (som betyr maks 1/2 time sammenhengende søvn) i to netter var det deilig å sette foten på Guatemalsk jord. Etter å ha blitt minibusset til en såkalt busstasjon og kjøpt billett var jeg klar for en fire timers tur på en buss, også såkalt første klasse! Første klasse er hvis girspak og girkasse høres ut til å være totalt ødelagt ved hver giring og eksosrøret har sjarmerende hull, så man hører godt hver eneste på-gassing fra bussjåføren.

For å komme fra Guatemala City til Quetzaltenango eller Xela som det ofte kalles, må man også «fortære» en vei som i mange tilfeller minner meg om trollstigen i Norge! Mye svinger, og bratte skrenter, veg som snirkler seg oppover bratte fjell og ned igjen i dype daler. Naturen er flott, men berg med søppel over alt, gjør at det hele får en bismak!

Vel framme i Xela, 2335 meter over havet, Guatemalas neste største by med 160 000 innbyggere, ble jeg møtt av Petra, koordinatoren på skolen, som etter litt ventetid introduserte meg til min nye familie, som bestod av en søt liten dame ved navn Albina. Hun er maks en og en halv meter og snakker i en rasende fart, men viser stor forståelse for at jeg kan meget lite spansk. Hun er pensjonist, tidligere vært barneskole-lærer, mor til fire, hvorav de to yngste bor hjemme (men de er nå mest ute da). Hjemme hos henne er mine bo-fasiliteter er ganske så bra. Jeg har mitt eget rom med skrivepult (!) og seng, do og dusj rett over terrassen og flott utsikt over Xela. Det er noe man kanskje kan kalle varmt vann i dusjen, men da er trykket lik null, så man må passe på å dusje når det er varmt på dagen.

Albina på kjøkkene, med tortillas som blir konsumert hver da!

Utsikten fra toppetasjen

Nabo'n

Jeg skal mest sannsynlig bo her en måneds tid, men jeg har ingen helt spesifikke planer her, jeg får se hvordan det går på skolen. Og så er det en annen viktig faktor også, været. Å komme fra Fiji og Hawaii hit er en kald opplevelse. Fra nesten førti pluss og trope-vær, til meget kald fjell-luft. Det var overgang. Jeg har vært sjeleglad for at jeg handlet både superundertøy og dunjakke i Japan.. Det kommer godt med her! (To lag klær under sommerdyne, to tepper og et laken, da holdt jeg varmen). En trøst er at dagene stort sett er varme med levelig temperatur, og så blir jeg nok akklimatisert litt her også..

Centro historico, i hjertet av Xela

Første kvelden var det to andre studenter i samme «familie» som meg, så de forbarmet seg over meg, og tok meg ut for å spise dessert. Litt livemusikk og sjokoladekake smakte utrolig bra før senga kallet.. De andre studentene fortalte også at maten jeg får servert her jeg bor, veldig bra, spesielt i forhold til flere andre familier. Og dette kan jeg trygt bekrefte, jeg blir godt tatt vare på og lider ingen nød! Dog må jeg si at pannekaker med sirup til frokost nok er i søteste laget for meg.

Jeg kom onsdag og allerede torsdag hadde jeg sagt ja til undervisning på skolen. Like greit å hoppe i det. Og dette er tilbake til barneskolenivå, med verb, og substantiver og det som verre er. Ord som jeg knapt husker hva er, eller betyr, og visste jeg det har jeg i alle fall fortrengt det! Jeg har fått bekreftet at jeg knapt kan skrive og spansken ellers er så som så. Det hjelper faktisk at man har en hyggelig lærerinne (maestro) som heter Ilse og som er tålmodigheten selv. Jeg synes jeg ser meg selv utenfra, og ser på alle forskjellige utrykkene jeg har i ansiktet. Tror mesteparten av tiden at jeg ser ut som et spørsmålstegn, med et og annet rullende øyne som flimrer forbi, fordi jeg egentlig vet, men ikke greier å si det. Det største sjokket var vel egentlig at jeg fikk lekser.. haha (vet ikke hva jeg tenkte på der, men...)

Skolegården.. her sitter vi ute i friluft og lærer....

Fredagen hadde skolen, som forøvrig virker veldig bra, arrangert tur til et marked i nærheten. I San Fransisco de Alto, en halvtimes kjøring herifra, som til slutt ble nærmere to timers kjøring med «chicken-bus», er Guatemalas største marked på fredager. Her kan man handle det aller meste, alt fra dyr som gris og ku, til kopper, kar, frukt, klær, hatter og brukte leker. Det ble ingen handel på meg, for jeg hadde nok med å ta bilder.

"Chicken-bus", som gjerne er overdådig dekorert, og kjører som den har stjålet både drivstoff og selve kjerra. Og da skulle man tro at de var kjappe, neida, for de skal ha med så mange som mulig, og stopper over alt, og når man trodde at det var helt fullt, får de innpå et par ekstra. Nemo problemos!

Mor og barn, og et utvalg tekstiler...

Damene her fasinerer meg virkelig, og det gjør også ungene. De henger bakpå mødrene og sover kostant.

Og så bærer de absolutt alt på hodet, alt fra høner til annen mat

Beste bildet fra markedet ever! Grisen hyler akkurat som en stukket gris og han har nok kjøpt grisen for han virker veldig fornøyd.

Lørdagskvelden tok jeg meg sammen, og i stedet for å sitte inne, dro jeg ned til byen. Jeg ble sittende på en relativ liten pub, og fikk en vannpipe og et glass rødvin. Bar-dama kom å satte seg, skravla litt og ba til slutt om at jeg måtte sette meg ved baren så vi kunne forsette praten der. Og tenk dere; jeg forstår veldig mye og greide faktisk å «holde» flere samtaler denne kvelden. Det var ikke de mest intrikate problemene som ble diskutert, og jeg skjønner mer enn jeg greier å uttrykke. Men ting kommer seg virkelig! Virkelig artig!

Aloha Hawaii!

For ei forrykende uke det har vært på Hawaii. Det startet med å reise tilbake i tid, ved å krysse den internasjonale datolinjen, så jeg fikk den 31 både på Fiji og Hawaii.

Vel framme på Hawaii hadde jeg bestilt meg bil kvelden før, og det var opprinnelig en Dodge Charger. Visste jo at jeg ville ha en Mustang, men etter diverse telefoner før jeg reiste på tur, var jeg overbevist om at det knapt fantes en slikrelativt-rimelig-drømme-utleie-bil for meg. Men det første jeg ser hos bilutleieren er en svart Ford Mustang, med to eksos-potter og stoff-tak. Den ropte i mot meg, og med blanke øyne gikk jeg inn, og mot en liten sum ekstra dollar var kabrioleten min for ei uke!! Sett utenfra, tror jeg at jeg oppførte meg som en liten unge, hoppende og glad, og nesten litt skjelven.. Og jeg ber herved om unnskyldning for uvanlig mange bil-bilder! Det som på sin side er skammelig er at hverken jeg eller de som leier ut bilen aner hvor mye hestekrefter eller størrelse på motor, så det får jeg ikke blogget om (hu kjærringa visste det heller ikke kl. 0500 om morran). Men bilen går bra, det skal det ikke være tvil om. Jeg har kjørt mer på rødt (lovlig til høyre, i unaiten bare så det er sagt, og det har blitt noen hvinende lyder også... brom brom.. Bil er moro!)

Fra flyplassen og inn mot Honolulu sentrum og Waikiki hadde jeg også selskap av to meget trivelig nordmenn som jeg møtte på Fiji. De hadde også vurdert å leie bil, men de takket etterhvert ja til å bli mitt selskap rundt omkring. Jeg skulle jo se mesteparten av Oahu likevel, og selskap er jo bare hyggelig. Nesten ei hele uke med stavanger- og sørlandsdialekt har gitt mange gode og løye minner!

Jarl Ove og Inger, mitt gode selskap for mesteparten av turen

Og hvor skal jeg begynne? Det har vært ei flott uke, med stort sett utmerket vær bortsett fra en og annen regnbyge. Mye mye god mat og god vin og en drink i ny og ne, har det også blitt. Må bare si at det hyggelig å kjøpe alkohol her, da man alltid må vise legitimasjon. Og jeg som er godt over 21 år blir riktig så fornøyd hver gang. Noe pussig her er det også at man bare kan ha en alkoholholdig drink om gangen, og antall hoder sammen med leg må presenteres i baren før handelen inngås. Sånn er det bare på Hawaii!

Inger og meg med en daqiri... nam!

Endelig kyssa jeg frosken!!

Waikiki er plassen turistene samler seg, og er et fyrverkeri av en by, med masse å by på. Ikke skyskrapere, men mange hoteller som rager høyt oppe i lufta. Shoppingen er vanvittig bra, og undertegnede har blant annet gått bananas på Victoria Secret i tillegg til flere andre butikker. Nå må jeg nok sende ei pakke eller to hjem snart. Det er mye artig «people-watching», og den generelle amerikaner virker veldig hyggelig og ikke minst pratsom. De kan gjerne slå av en prat med deg i butikken eller på gata, og gir gjerne komplimenter. Noen ganger føles det ut som de er litt overfladiske, men det er jo hyggelig da. Japanere må jeg også nevne... Over halvparten av folka du ser rundt om ser japanske eller kinesiske ut, og det er en selvfølge at i alle fall en person i en butikk kan japansk! (De handler som om det var dommedag i morra, og kan faktisk ikke sammenlignes med meg! Og jeg er helt ærlig nå mor!)

Japanere i kø for å komme inn i butikken til Ugg

Utsikt over Waikiki, fra Diamond Head

Det travle turistområdet har også en mørkere side av seg. Mange uteliggere og det man trygt kan si er litt mer enn halvgærne folk preger gatebildet, spesielt på natten. Det antas at det er mange tusen hjemløse, og mange av disse er unge.

De første to dagene bodde jeg på vandrerhjem og det var greit nok det for vi skulle jo videre til nord og øst av øya. Det vi ikke tenkte på var at det var høysesong og ikke noen bosted og oppdrive hverken her eller der, og alternativet ble at vi ble værende på Waikiki hele uka. Så i total manko av billig herberge, ble det luksushotell for to dager. Halleluja så deilig! Og dette overgikk det jeg har bodd på før, og det gjorde forsåvidt prisen også! 14. etasje med to king-size senger, hjørnesofa og flatskjerm for å nevne noe. Så deilig å være for seg selv et par dager, for jeg kom kjapt tilbake til realiteten med å flytte inn på et firesengs-rom i et relativt loslitt og halv møkkete vandrerhjem. Selv om jeg bare flyttet et kvartal var det her, betraktelig mer snuskete gatelangs. Jeg måtte bare tenke at penger spart er penger tjent... (og jeg belønte meg selv med ei klokke som jeg tjente inn bare på å ikke sove i egyptisk bomull ei (!) natt!

I japansk stil, mæ ny klukke!

Har stort sett hatt innholdsrike dager med bilen susende rundt. Onsdag ble tilbrakt på vakre Lanikai, vest på øya. Ei perfekt hvit strand med korall-sand som er noe av det mykeste jeg har vært borti. Torsdag ble tilbrakt på travle og berømte Waikiki-stranden. Foruten litt kaldt vann og solbading, er det også mye rart å se på. Det som jeg tror toppet kaka var mannen med øreklokkene og våt-drakt uti vannet, som etterhvert viste seg å ha en metall-detektor i vannet.

Lanikai, en padler med surfbrett og hund..

En av metalldetektormennene

Lørdag ble det rundt-tur rundt hele øya og vi startet med Pearl Harbor. Det ble en kort visitt, for målet var North Shore, som er berømt for surfing og bølger. Var innom Halei'wa også som er nødt til å være hippie-inspirert. Trebygninger og hyggelig lav-bebyggelse, gallerier og morsomme butikker, og selvsagt et utvalg av alt man kan tenke seg av surfe-utstyr og klær. Vi var alle tre enige om at her hadde det vært hyggelig å vært lenger. Dog tok det bare en times tid fra Honolulu da, så øya er ikke stor fra nord til sør!

Pearl Harbor, med uss Bowfin i bakgrunnen (så mye mer såg je itte!)

Halei'wa, North Shore, sjarmerende som få..

Siste to dager var strand og shopping, shopping når det regnet og nabostranda til Waikiki som er betraktelig roligere når sola var oppe. En meget god kombinasjon!

Status presens 7 februar: Jeg har kjørt 240 miles som tilsvarer nesten 400 kilometer på ei uke, og jeg aner ikke hvor mye fattigere jeg er på grunn av utagerende shopping og vil heller ikke vite det, og til slutt; selve ferien er definitivt over.. nå er det tilbake på skolebenken i Guatemala.. (men dere trenger ikke være engstelige, det blir nok litt ferie innimellom!)

Malaho (takk) for meg!

Fiji-paradis nummer to!

Sjøreisa til paradis-plass nummer to var heldigvis ikke mer enn en halvtime, frøken Ødegård var grønn i trynet ved ankomst og greide ikke helt å nyte den hyggelige gitarspillende og syngende gjengen i regnet og blåsten, og heller ikke velkomstdrinken. Etter at frokost-muffinsene hadde roet seg i magen, var jeg innsjekket i et 6 sengs rom (dorm) med en gjeng med briter og en illeluktende østerriker.

Det er litt spesielt å være på ei øde øy og når det da regner er det særlig mye å gjøre. Heldigvis er denne nye plassen, Octopus Resort, en plass med aktiviteter hver dag. Og godt var det at det skjedde noe med gråvær i over 2 dager,! Blant annet har jeg laget smykker, sett film, besøkt landsbyen på andre siden av øya, spilt brettspill, bålkveld på stranda, deltatt i eremittkrabbe-race og nesten vunnet quizkveld... men bare nesten. Var inne på tanken om å dra tidligere til Hawaii, men så kom finværet igjen. Og jeg tar det som et godt tegn at dagboka ikke er åpna på flere dager, da har det vært fint vær.

Tradisjonell fiji-dans

Historieforteller Tai Voli

Laura på tur til landsbyen, det var fint vær, men hadde vært mye regn! Søletur...

Landsbyboere, store som små

Klæs-tørk i landsbyen

Kjøkken!

Jeg må si noe om folka her, og da i hovedsak mine medgjester. For det har vært fantastisk mange hyggelige og trivelig folk på denne plassen. Blant annet har jeg møtt et norsk par, Inger og Jarl Ove, som jeg skal reise videre til Hawaii sammen med, og ikke minst Laura fra London har vært min «øyesten» fra jeg kom. Artigere dame skal du lete lenge etter!

Ikke pent å geipe, men...

Klok av skade med dårlig vær ved ankomst, valgte jeg å ikke dra videre oppover Yasawas øyene som jeg hadde planer om. Jeg syntes nemlig at 5 timer i båt hvis det ble dårlig vær, ikke var særlig attraktivt. Og takknemlig var jeg for det. Torsdag var det meldt syklon og folka på «resort'n» begynte allerede tirsdag å bolte fast ting. Tirsdag var også en dag ikke helt uten dårlig vær og utfordringer, og jeg ønsket virkelig den dagen at jeg hadde reist med båten til hovedøya dagen før. I 2,5 meter høye bølger, sterk vind, og piskende regn skulle vi over i en liten båt som fraktet oss ut til den store båten. Bare å sitte var en utfordring, og ikke minst komme seg over i den store båden med så høye bølger. Men vi kom oss om bord, og Laura var mer vettskremt enn meg. Etterhvert fikk jeg beskjed om at jeg var litt gul i ansiktet, og det gikk som det måtte gå, jeg rope på elgen cirka en halvtime ut i seilasen. Resten av turen gikk forøvrig ganske så greit, men jeg tror ikke jeg hadde noen særlig farge til tross bruning i høy stil, før vi hadde vært på flyplassen en time eller to!

Bula Fiji!!!

Nesten to døgn på reisefot fra kalde Japan, og jeg var endelig på en av Yasawas-øyne på Fiji. Etter å ha hoppet av katamaranen og fått båt-passet mitt (så jeg kan reise videre), kom jeg ombord i en mindre båt, og ble fraktet til øya Wayalailai og Naqalia Logde. På stranda ble jeg møtt av tre gitarspillende smilende menn i Hawaiiskjorter. For å få dem til «å slutte» å spille måtte jeg si Bula! som betyr hei, velkommen, selve livet eller skål.

Gitarspillende og syngende velkomstkomite

Dette er litt tilbake til en rustikk tilværelse, eller helt basic om jeg kan si det. Det er ingenting fancy ved denne plassen. Det mangler noen steiner dusjgulvet, det bor en fredelig kakerlakk i hjørnet under vasken, i tillegg til en bie. Dører kan ikke låses, hverken på do eller utgangsdøra, og lys er det bare noen få timer om kvelden, da aggregatet er oppe og går. Unødvendig å si at det ikke slikt internet her kanskje?? Klær blir vasket for hånd og den lille 9 måneder gamle jenta blir badet i ei bøtte.

Lille frøkna tar seg et bad

Men, når alt det er sagt så tror jeg dette kommer til å bli ett av de beste Fiji-plassen. Jeg er uten tvil blitt innlemmet som en del av familien, og alle er veldig hyggelige. Servicen er upåklagelig og de er veldig takknemlige for å ha gjester. Alle sammen er flotte mennesker, og de er genuint interessert i deg som person og vil gjerne snakke med deg. Unger løper rundt, gjerne i nettoen, bader og koser seg i vannet. Gitar og ukulele med tilhørende sang blir brukt med hyppig frekvens, og spesielt under måltider og på kvelden. Hengekøyene er også flittig i bruk, både av små og store, og det slår nesten aldri feil at jeg totalt koder av (sovner) når jeg kommer meg opp i en sånn en. Hagen i seg selv er forseggjort med frukt-busker, urter og blomster og veier opp med at stranda er litt for steinete..

Jeg må prate litt om menneskene også.. Ikke at det er så blide og hyggelige, men hvordan de ser ut. Noen av Fiji-mennene, og forøvrig også kvinnene er veldig høye, med afrikanske trekk, og det er i godt hold nesten alle sammen. Dog er det ett eller annet med hårsveisen her nede. Jeg diskuterte det med to nordmenn på båten over hit til øyene og de var ikke uenige med meg. Litt Jackson-5 epoke-hårsveis er det nærmeste jeg kommer en beskrivelse. Det er så tykt og uregjerlig at til og med vannet bare preller av. Men de pynter seg da. Med tropiske blomster i håret, gjerne mannfolka også, er de sjarmerende som få. For å smile og le, det kan de! Onkelen på plassen der jeg bodde gikk alltid rundt og lo, nesten litt sånn brølende. Som bilde røper, har mannen en relativt dårlig tannstatus, med bare tre stilker i overmunnen. Tross det, får både smilet og latteren deg bare til å være glad.

Første kvelden var en spesiell kveld, nemlig en torsdag. Da har det kava-seremoni og festmiddag med tradisjonell fijiansk mat. Kava er et slags rusmiddel, eller sedativa (beroligende) som jeg vil kalle det. Man blir trøtt og søvnig (visstnok). De morter en type rot, filtrerer det i et stykke tøy og blander det med vann. Resultatet blir servert i kokosnøtt-skall, ser ut som sølevann, og smaker ikke så langt fra heller og gir deg en nummen følelse i tunga. Jeg var ganske så tilbakeholden med inntaket, og merket ingen effekt. Dog tror jeg at mine husverter fikk seg en god natt søvn.

Kava-seremoni-sjefene

Lille jenta på 9 mnd får også være med!

Til og med de innfødte synes det ikke smaker veldig godt!

I forkant av seremonien hadde damer og menn pyntet seg som hør og bør, og de med ansvar for utdeling og blanding av kava hadde bast-kjeder rundt halsen. Kava blir servert når man får viktige gjester på besøk eller når noen reiser bort, og man tar man alltid med seg kava når man skal besøke høvdingen i landsbyen.

Etter kava-drikking fikk vi tradisjonell fiji-matlaging er en spesiell måte å tilberede mat på. De fyrer opp bål, legger bananstammer over det når det er glødene, og så en rusten rist. Dernest bananblader og kurver flettet av kokospalmer med mat i, og kokosnøtt-skall, også med mat i. Blader over dette igjen pluss gjennomvåte klær og en presenning, og så spar de over med jord. Smakte veldig godt.

Tradisjonell lovo-matlaging

Hverdagens gjøremål, altså sol og bad, er ikke så mye å skrive hemmat om, og det skjer hver dag, men ble mandag avbrutt av regn. Jeg skulle videre til nytt bosted, og heldigvis var det bare 25 minutter med båt. Og det holdt i massevis. Kvalm og grønn i trynet kom jeg fram til min andre destinasjon på Fiji... og fortsettelse følger!