Aloha Hawaii!

For ei forrykende uke det har vært på Hawaii. Det startet med å reise tilbake i tid, ved å krysse den internasjonale datolinjen, så jeg fikk den 31 både på Fiji og Hawaii.

Vel framme på Hawaii hadde jeg bestilt meg bil kvelden før, og det var opprinnelig en Dodge Charger. Visste jo at jeg ville ha en Mustang, men etter diverse telefoner før jeg reiste på tur, var jeg overbevist om at det knapt fantes en slikrelativt-rimelig-drømme-utleie-bil for meg. Men det første jeg ser hos bilutleieren er en svart Ford Mustang, med to eksos-potter og stoff-tak. Den ropte i mot meg, og med blanke øyne gikk jeg inn, og mot en liten sum ekstra dollar var kabrioleten min for ei uke!! Sett utenfra, tror jeg at jeg oppførte meg som en liten unge, hoppende og glad, og nesten litt skjelven.. Og jeg ber herved om unnskyldning for uvanlig mange bil-bilder! Det som på sin side er skammelig er at hverken jeg eller de som leier ut bilen aner hvor mye hestekrefter eller størrelse på motor, så det får jeg ikke blogget om (hu kjærringa visste det heller ikke kl. 0500 om morran). Men bilen går bra, det skal det ikke være tvil om. Jeg har kjørt mer på rødt (lovlig til høyre, i unaiten bare så det er sagt, og det har blitt noen hvinende lyder også... brom brom.. Bil er moro!)

Fra flyplassen og inn mot Honolulu sentrum og Waikiki hadde jeg også selskap av to meget trivelig nordmenn som jeg møtte på Fiji. De hadde også vurdert å leie bil, men de takket etterhvert ja til å bli mitt selskap rundt omkring. Jeg skulle jo se mesteparten av Oahu likevel, og selskap er jo bare hyggelig. Nesten ei hele uke med stavanger- og sørlandsdialekt har gitt mange gode og løye minner!

Jarl Ove og Inger, mitt gode selskap for mesteparten av turen

Og hvor skal jeg begynne? Det har vært ei flott uke, med stort sett utmerket vær bortsett fra en og annen regnbyge. Mye mye god mat og god vin og en drink i ny og ne, har det også blitt. Må bare si at det hyggelig å kjøpe alkohol her, da man alltid må vise legitimasjon. Og jeg som er godt over 21 år blir riktig så fornøyd hver gang. Noe pussig her er det også at man bare kan ha en alkoholholdig drink om gangen, og antall hoder sammen med leg må presenteres i baren før handelen inngås. Sånn er det bare på Hawaii!

Inger og meg med en daqiri... nam!

Endelig kyssa jeg frosken!!

Waikiki er plassen turistene samler seg, og er et fyrverkeri av en by, med masse å by på. Ikke skyskrapere, men mange hoteller som rager høyt oppe i lufta. Shoppingen er vanvittig bra, og undertegnede har blant annet gått bananas på Victoria Secret i tillegg til flere andre butikker. Nå må jeg nok sende ei pakke eller to hjem snart. Det er mye artig «people-watching», og den generelle amerikaner virker veldig hyggelig og ikke minst pratsom. De kan gjerne slå av en prat med deg i butikken eller på gata, og gir gjerne komplimenter. Noen ganger føles det ut som de er litt overfladiske, men det er jo hyggelig da. Japanere må jeg også nevne... Over halvparten av folka du ser rundt om ser japanske eller kinesiske ut, og det er en selvfølge at i alle fall en person i en butikk kan japansk! (De handler som om det var dommedag i morra, og kan faktisk ikke sammenlignes med meg! Og jeg er helt ærlig nå mor!)

Japanere i kø for å komme inn i butikken til Ugg

Utsikt over Waikiki, fra Diamond Head

Det travle turistområdet har også en mørkere side av seg. Mange uteliggere og det man trygt kan si er litt mer enn halvgærne folk preger gatebildet, spesielt på natten. Det antas at det er mange tusen hjemløse, og mange av disse er unge.

De første to dagene bodde jeg på vandrerhjem og det var greit nok det for vi skulle jo videre til nord og øst av øya. Det vi ikke tenkte på var at det var høysesong og ikke noen bosted og oppdrive hverken her eller der, og alternativet ble at vi ble værende på Waikiki hele uka. Så i total manko av billig herberge, ble det luksushotell for to dager. Halleluja så deilig! Og dette overgikk det jeg har bodd på før, og det gjorde forsåvidt prisen også! 14. etasje med to king-size senger, hjørnesofa og flatskjerm for å nevne noe. Så deilig å være for seg selv et par dager, for jeg kom kjapt tilbake til realiteten med å flytte inn på et firesengs-rom i et relativt loslitt og halv møkkete vandrerhjem. Selv om jeg bare flyttet et kvartal var det her, betraktelig mer snuskete gatelangs. Jeg måtte bare tenke at penger spart er penger tjent... (og jeg belønte meg selv med ei klokke som jeg tjente inn bare på å ikke sove i egyptisk bomull ei (!) natt!

I japansk stil, mæ ny klukke!

Har stort sett hatt innholdsrike dager med bilen susende rundt. Onsdag ble tilbrakt på vakre Lanikai, vest på øya. Ei perfekt hvit strand med korall-sand som er noe av det mykeste jeg har vært borti. Torsdag ble tilbrakt på travle og berømte Waikiki-stranden. Foruten litt kaldt vann og solbading, er det også mye rart å se på. Det som jeg tror toppet kaka var mannen med øreklokkene og våt-drakt uti vannet, som etterhvert viste seg å ha en metall-detektor i vannet.

Lanikai, en padler med surfbrett og hund..

En av metalldetektormennene

Lørdag ble det rundt-tur rundt hele øya og vi startet med Pearl Harbor. Det ble en kort visitt, for målet var North Shore, som er berømt for surfing og bølger. Var innom Halei'wa også som er nødt til å være hippie-inspirert. Trebygninger og hyggelig lav-bebyggelse, gallerier og morsomme butikker, og selvsagt et utvalg av alt man kan tenke seg av surfe-utstyr og klær. Vi var alle tre enige om at her hadde det vært hyggelig å vært lenger. Dog tok det bare en times tid fra Honolulu da, så øya er ikke stor fra nord til sør!

Pearl Harbor, med uss Bowfin i bakgrunnen (så mye mer såg je itte!)

Halei'wa, North Shore, sjarmerende som få..

Siste to dager var strand og shopping, shopping når det regnet og nabostranda til Waikiki som er betraktelig roligere når sola var oppe. En meget god kombinasjon!

Status presens 7 februar: Jeg har kjørt 240 miles som tilsvarer nesten 400 kilometer på ei uke, og jeg aner ikke hvor mye fattigere jeg er på grunn av utagerende shopping og vil heller ikke vite det, og til slutt; selve ferien er definitivt over.. nå er det tilbake på skolebenken i Guatemala.. (men dere trenger ikke være engstelige, det blir nok litt ferie innimellom!)

Malaho (takk) for meg!