Sjøreisa til paradis-plass nummer to var heldigvis ikke mer enn en halvtime, frøken Ødegård var grønn i trynet ved ankomst og greide ikke helt å nyte den hyggelige gitarspillende og syngende gjengen i regnet og blåsten, og heller ikke velkomstdrinken. Etter at frokost-muffinsene hadde roet seg i magen, var jeg innsjekket i et 6 sengs rom (dorm) med en gjeng med briter og en illeluktende østerriker.
Det er litt spesielt å være på ei øde øy og når det da regner er det særlig mye å gjøre. Heldigvis er denne nye plassen, Octopus Resort, en plass med aktiviteter hver dag. Og godt var det at det skjedde noe med gråvær i over 2 dager,! Blant annet har jeg laget smykker, sett film, besøkt landsbyen på andre siden av øya, spilt brettspill, bålkveld på stranda, deltatt i eremittkrabbe-race og nesten vunnet quizkveld... men bare nesten. Var inne på tanken om å dra tidligere til Hawaii, men så kom finværet igjen. Og jeg tar det som et godt tegn at dagboka ikke er åpna på flere dager, da har det vært fint vær.
Landsbyboere, store som små
Klæs-tørk i landsbyen
Kjøkken!Jeg må si noe om folka her, og da i hovedsak mine medgjester. For det har vært fantastisk mange hyggelige og trivelig folk på denne plassen. Blant annet har jeg møtt et norsk par, Inger og Jarl Ove, som jeg skal reise videre til Hawaii sammen med, og ikke minst Laura fra London har vært min «øyesten» fra jeg kom. Artigere dame skal du lete lenge etter!
Klok av skade med dårlig vær ved ankomst, valgte jeg å ikke dra videre oppover Yasawas øyene som jeg hadde planer om. Jeg syntes nemlig at 5 timer i båt hvis det ble dårlig vær, ikke var særlig attraktivt. Og takknemlig var jeg for det. Torsdag var det meldt syklon og folka på «resort'n» begynte allerede tirsdag å bolte fast ting. Tirsdag var også en dag ikke helt uten dårlig vær og utfordringer, og jeg ønsket virkelig den dagen at jeg hadde reist med båten til hovedøya dagen før. I 2,5 meter høye bølger, sterk vind, og piskende regn skulle vi over i en liten båt som fraktet oss ut til den store båten. Bare å sitte var en utfordring, og ikke minst komme seg over i den store båden med så høye bølger. Men vi kom oss om bord, og Laura var mer vettskremt enn meg. Etterhvert fikk jeg beskjed om at jeg var litt gul i ansiktet, og det gikk som det måtte gå, jeg rope på elgen cirka en halvtime ut i seilasen. Resten av turen gikk forøvrig ganske så greit, men jeg tror ikke jeg hadde noen særlig farge til tross bruning i høy stil, før vi hadde vært på flyplassen en time eller to!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar