To
dager i forkant var det å tenke på hva som trengtes, det vil si
mat, batterier, vann og annet nødvendige greier. Elektrisiteten
kutta de lenge før tyfonen kom.. og lurt er nok det. De første som
ble drept her på Filipinine ble faktisk drept av ledninger som hang
og slang! På dagen da tyfonen skulle komme var vi samlet på
dykkesenteret. Et tomt skall av en restaurant hadde noen få stoler
og sandsekker for å beskytte mot vann. Alt av løse gjenstander og
skilt var tatt ned. Noen få folk var ute å gikk, og strandselgerne
aventerte tyfonpriser!
 |
| Resturanten og dykkesjappa er bare et tomt skall, i påvente av Yolanda |
 |
| Begynner å ta seg opp fredag morgen.. Uværet ble værst utpå natta, sånn i ett tida. |
Vinden
økte på utover kvelden og ble så sterk at jeg ikke turte annet enn
å gå hjem. Jeg bor i et digert murhus og anså det som en sikker
base! I tillegg bød naboen på tyfon-party, med rom og chips, og det
kunne jeg ikke si nei til.. Ikke så mye annet å gjøre på en dag
med så dårlig vær!
Jeg
var egentlig veldig nervøs i forkant. Vi sier vi er vikinger vi
nordmenn, men tyfoner det har vi lite greie på gitt. Tror at når
jeg var midt oppe i det, og faktisk fikk føle hvordan det var å stå
der på stranda alene, så var det ganske mektig også! (Det gikk ann
å være ute, dog med horisontal gange!)
 |
| Gjengen samlet for litt cocktails før en vindfull natt! |
Dagen
derpå var det skikkelig regnvær, men vinden hadde stilnet. Jeg
våknet tidlig, etter å ha sovet overraskende godtmed tanke på
situasjonen. Ut for å inspisere og se på eventuelle skader, og det
viste seg å være overraskende lite. I umiddelbar nærhet her jeg
bor er de eneste synlige noen «loslitte» planter og mer sand og
søppel enn vanlig.
Vi
har vært utrolig heldige. Vi har vært i utkanten, men på signal 3.
Men takket være «bor» inne i et slags triangel, med fjell rundt
oss og korte avstand mellom øyer/fastland, rakk aldri bølgene og
bli kjempestore. Tror vi var oppe i 90-120 km/t vind... I Boracay,
turistparadis nummer en, kjent for de kritthvite strendene, gikk det
rykter om bølger opp mot 7-8 meter. Øya jeg var på i januar og
dykka, Malapascua er totaltsmadret og det er virkelig trist å se
bilder derifra. Ekstreme tidevannsforkjeller gjorde ikke saken bedre
eller.
Det
har vært litt surrealistisk her nede i etterkant av tyfonen. Vi er
ikke berørt i særlig grad, og bortsett fra fravær av strøm, er
det ikke mye å merke. Men skrekkbilder fra andre steder begynte
etterhvert å dukke opp. Telefonlinjene er delvis i ustand, og det
tok over en uke før vi så bilder på tv. Så folk i utlandet
visste stort sett mer om hva som har skjedd her enn oss.
Både
FN og filippinske Røde Kors kom igang relativ kjapt, men fortsatt er
det flere områder der ikke noe nødhjelp enda har kommet fram til.
Redningsarbeidet er nok relativt vanskelig, med så mange øyer og
enkelte steder er hele infrastrukturen ødelagt. Det er helikopter
eller skip som er eneste mulige nødhjelpsvei til visse områder
akkurat nå. Jeg har en fantastisk sjef som har sagt att at om jeg
kan bidra med noe her nede, så kan jeg utsette hjemreisen. Jeg har
prøvd å kontakte forskjellige aktører som driver med nødhjelp,
men det har ikke vært enkelt. Norske aktører er ønsker kursede
deltakere, som i og for seg er forståelig nok. Filippinske Røde
Kors har så langt ikke besvart noen telefoner eller mail. Norske
Streetlight (vært i nyhetene, han med barnehjemmet) skal være i
sikkerhet med barna og trenger ikke bistand fra meg. Oppi all
elendighetene er det verdensomspennende engasjement for Filipinene,
og det er flott å se.
Forøvrig
veit du at du er fra en liten plass når Totens blad ringer opp og
spør hvordan du har det. Gudene veit åkken hu hadde fått tips fra,
men hu hadde prata med fadern først! (Og heme var det veldig lite
stemning for å få journalist på besøk). Så nå er jeg avbildet i
lokalavisa :-S
Vel nok om uvær og slikt! Tilbake til hverdagslivet...
 |
| Surrealtistisk og meget spesielt frierie fra the Cookie- monster. Hongkong folka var virkelig gærne den kvelden. Utrolig morsomt og sprøtt! |
De
siste dagene i Puerto Galera har vært travle og lite preget av
tyfonen, bortsett fra lokale innsamlinger av penger og klær. Jeg har
hatt en del å gjøre for å fullføre divemasterkurset, og fikk
levert søknaden på torsdag.
Torsdag
kveld ble jeg feiret på dykkeplassen, med gode ord, og den
obligatoriske snorkeltesten. Jägermeister og øl var på menyen og
det var bare å svelge unna!
Jeg
er faktisk veldig stolt av meg selv for å ha gjennomført dette. Har
vært mange opp og nedturer og en del frustrasjoner underveis. Men
også veldig mye morro! Jeg har 92 dykk på en og en halv måned,
noen tusen bilder under vann, venner for livet og et «hjem» på
Filipinene. Spørs nok om jeg ikke må tilbake en tur gitt!
 |
| Snorkeltesten... i startfasten |
 |
| Going down! |
Hjemreisen gikk forøvrig ikke akkurat smertefritt. Forsov meg med en time og
når jeg kom til flyplassen (med grei margin) fikk jeg beskjed om at
jeg måtte betale for 22 kilo overvekt a 60 dollar kiloen: 1200
dollar og over 7200 norske kroner. Det var mer enn flybiletten for å
komme hit kostet!!! Fikk «pruta» det ned til 8 kilo og «slapp
unna» med nesten 3000 kroner.. Jaja, godt jeg skal hjem å tjene
litt penger! 24 timer på reisefot via 4 flyplasser, 14 episoder
BigBangTheory og 2 filmer, så er jeg endelig hjemme.
 |
| Gave fra Blue Ribbon.. Ny tskjorte! Its official! |
Takk
for oppmerksomheten for denne gang! Nyt livet folkens!
