Tyfon og avslutning!

 Vi fikk tyfonvarsel noen dager før ankomst, og jeg valgte å ikke kringkaste det før det var like før det smalt. Det var ikke noe hyggelig melding vi fikk, supertyfon med vind opp til 250 km/t (som økte til godt over 300 km/t nær sentrum). I etterkant antas det at tyfonen Haiyan er den største noen sinne.

To dager i forkant var det å tenke på hva som trengtes, det vil si mat, batterier, vann og annet nødvendige greier. Elektrisiteten kutta de lenge før tyfonen kom.. og lurt er nok det. De første som ble drept her på Filipinine ble faktisk drept av ledninger som hang og slang! På dagen da tyfonen skulle komme var vi samlet på dykkesenteret. Et tomt skall av en restaurant hadde noen få stoler og sandsekker for å beskytte mot vann. Alt av løse gjenstander og skilt var tatt ned. Noen få folk var ute å gikk, og strandselgerne aventerte tyfonpriser!

Resturanten og dykkesjappa er bare et tomt skall,
i påvente av Yolanda

Begynner å ta seg opp fredag morgen.. Uværet ble
værst utpå natta, sånn i ett tida.

Vinden økte på utover kvelden og ble så sterk at jeg ikke turte annet enn å gå hjem. Jeg bor i et digert murhus og anså det som en sikker base! I tillegg bød naboen på tyfon-party, med rom og chips, og det kunne jeg ikke si nei til.. Ikke så mye annet å gjøre på en dag med så dårlig vær!

Jeg var egentlig veldig nervøs i forkant. Vi sier vi er vikinger vi nordmenn, men tyfoner det har vi lite greie på gitt. Tror at når jeg var midt oppe i det, og faktisk fikk føle hvordan det var å stå der på stranda alene, så var det ganske mektig også! (Det gikk ann å være ute, dog med horisontal gange!)

Gjengen samlet for litt cocktails før en vindfull natt!

Dagen derpå var det skikkelig regnvær, men vinden hadde stilnet. Jeg våknet tidlig, etter å ha sovet overraskende godtmed tanke på situasjonen. Ut for å inspisere og se på eventuelle skader, og det viste seg å være overraskende lite. I umiddelbar nærhet her jeg bor er de eneste synlige noen «loslitte» planter og mer sand og søppel enn vanlig.

Vi har vært utrolig heldige. Vi har vært i utkanten, men på signal 3. Men takket være «bor» inne i et slags triangel, med fjell rundt oss og korte avstand mellom øyer/fastland, rakk aldri bølgene og bli kjempestore. Tror vi var oppe i 90-120 km/t vind... I Boracay, turistparadis nummer en, kjent for de kritthvite strendene, gikk det rykter om bølger opp mot 7-8 meter. Øya jeg var på i januar og dykka, Malapascua er totaltsmadret og det er virkelig trist å se bilder derifra. Ekstreme tidevannsforkjeller gjorde ikke saken bedre eller.

Det har vært litt surrealistisk her nede i etterkant av tyfonen. Vi er ikke berørt i særlig grad, og bortsett fra fravær av strøm, er det ikke mye å merke. Men skrekkbilder fra andre steder begynte etterhvert å dukke opp. Telefonlinjene er delvis i ustand, og det tok over en uke før vi så bilder på tv. Så folk i utlandet visste stort sett mer om hva som har skjedd her enn oss.

Både FN og filippinske Røde Kors kom igang relativ kjapt, men fortsatt er det flere områder der ikke noe nødhjelp enda har kommet fram til. Redningsarbeidet er nok relativt vanskelig, med så mange øyer og enkelte steder er hele infrastrukturen ødelagt. Det er helikopter eller skip som er eneste mulige nødhjelpsvei til visse områder akkurat nå. Jeg har en fantastisk sjef som har sagt att at om jeg kan bidra med noe her nede, så kan jeg utsette hjemreisen. Jeg har prøvd å kontakte forskjellige aktører som driver med nødhjelp, men det har ikke vært enkelt. Norske aktører er ønsker kursede deltakere, som i og for seg er forståelig nok. Filippinske Røde Kors har så langt ikke besvart noen telefoner eller mail. Norske Streetlight (vært i nyhetene, han med barnehjemmet) skal være i sikkerhet med barna og trenger ikke bistand fra meg. Oppi all elendighetene er det verdensomspennende engasjement for Filipinene, og det er flott å se.

Forøvrig veit du at du er fra en liten plass når Totens blad ringer opp og spør hvordan du har det. Gudene veit åkken hu hadde fått tips fra, men hu hadde prata med fadern først! (Og heme var det veldig lite stemning for å få journalist på besøk). Så nå er jeg avbildet i lokalavisa :-S

Vel nok om uvær og slikt! Tilbake til hverdagslivet...

Surrealtistisk og meget spesielt frierie fra the Cookie-
monster. Hongkong folka var virkelig gærne den kvelden.
Utrolig morsomt og sprøtt!

De siste dagene i Puerto Galera har vært travle og lite preget av tyfonen, bortsett fra lokale innsamlinger av penger og klær. Jeg har hatt en del å gjøre for å fullføre divemasterkurset, og fikk levert søknaden på torsdag.

Torsdag kveld ble jeg feiret på dykkeplassen, med gode ord, og den obligatoriske snorkeltesten. Jägermeister og øl var på menyen og det var bare å svelge unna!

Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv for å ha gjennomført dette. Har vært mange opp og nedturer og en del frustrasjoner underveis. Men også veldig mye morro! Jeg har 92 dykk på en og en halv måned, noen tusen bilder under vann, venner for livet og et «hjem» på Filipinene. Spørs nok om jeg ikke må tilbake en tur gitt!

Snorkeltesten... i startfasten

Going down!

Hjemreisen gikk forøvrig ikke akkurat smertefritt. Forsov meg med en time og når jeg kom til flyplassen (med grei margin) fikk jeg beskjed om at jeg måtte betale for 22 kilo overvekt a 60 dollar kiloen: 1200 dollar og over 7200 norske kroner. Det var mer enn flybiletten for å komme hit kostet!!! Fikk «pruta» det ned til 8 kilo og «slapp unna» med nesten 3000 kroner.. Jaja, godt jeg skal hjem å tjene litt penger! 24 timer på reisefot via 4 flyplasser, 14 episoder BigBangTheory og 2 filmer, så er jeg endelig hjemme.

Gave fra Blue Ribbon.. Ny tskjorte!
Its official!

Takk for oppmerksomheten for denne gang! Nyt livet folkens!