Jeg har ikke så mye å skrive om fra Singapore. Det var jo ikke akkurat kaotisk, men fra ei lita øy i Indonesia, til en stor metropol, var utvilsomt kontrastfylt. Deilig også må jeg si, at man endelig kan forsvinne i mengden og nyte storbyens muligheter. 3 netter og dager fylt av shopping og mat, og plutselig var jeg tilbake i Indonesia.
 |
| Hatta from above |
Så, jeg bor i en liten landsby, og jobber hardt for å integrere meg. Språket blir bedre og bedre, og jeg har etablert kontakter både her og der. Dog begynner jeg å bli litt bekymret over hvordan sivilisasjonen vil behandle meg, når jeg besøker de vestlige strøk. Jeg begynner nemlig å bli mer og mer Indonesisk.
Alle her spør hvor man skal (og det er vanskelig å gå seg bort, tro meg), hvilket er det vanligste spørsmålet i Indonesia. For noen er det kanskje en start på en samtale, for andre er jeg helt sikker på at dette er ren nysgjerrighet. Jeg har glatt adaptert nettopp dette, og spør i hytt og gevær hvor folk skal. Nyskjerrigheten tar nestens overhånd. Jeg har dog ikke kommet dit hen, at jeg setter meg ned ved et hvilken som helst hus, slik enkelte indonesiere kan finne på å gjøre. Jeg er heller ikke helt komfortable med å stille meg opp og ni-glane, slik lokale gjør, hvis man spiller et spill på mobilen eller jobber på dataen.
En planlagt fest hos gikk av stabelen i gata utafor huset mitt forrige uke. Det kalles Joget, som direkte oversatt: dans, var satt opp til å feire avslutning av ungdomsskole eller en høyere skole. Det skulle egentlig være på lørdag, og siden det alltid sies i morra- i morra (manana-manana), trodde jeg at dette evenementet skulle gå av stabelen flere dager, uten at noe skjedde. Som kjent kan ting gå litt sakte her, og endelig, 3 dager etter annonsert start, fikk arrangøren endelig tillatelse fra politiet. En tinitus-fremkallende disko og en salig øredøvende støy kaldt indonesisk popmusikk og festen var et faktum. En tilhørende diskokule under det provisoriske taket, samt det mest etablert møbelet i de fleste indonesiske hjem: høyttalere, og arenaen for suksess var komplett. Fra ni-ti-tida på kvelden var det liv og røre, og relativt mange var deltakere, i en mer eller mindre rytmisk dans uten de store krumspring. Fest eller ikke, pysjamas er et standardantrekk (og jeg som var redd jeg ikke var passelig antrukket). Dessverre var jeg kun en beundrende tilskuer, og hadde vel i utgangspunktet planer om å delta. Men at jeg bare var supporter, fikk jeg ubønnhørlig høre dagen etter, da nabodamene (bestemødrene) klaget på mitt fravær. Det var visst ikke godkjent årsak å være sjenert.
Og dette med tid er alltid like spennende her i Indonesia. Jeg har sikkert snakket om jam-karet tidligere som betyr direkte oversatt: gummitid. De bruker også «besok» som betyr i morgen, for dager fremover, og «kemarin», som oversatt betyr i går, brukes for gårsdagen eller for noe som skjedde for to måneder siden, eller for den saks skyld flere år siden. Alltid er det nanti-nanti, som betyr senere, udefinert tidspunkt og det kan gå fort eller sakte (minutter eller år).
En annen meget forvirrende ting, er at de av og til bruker søndag kveld som en betegnelse på lørdag kveld, og forklaring er at et er jo kvelden før søndagen.. (om du ikke skjønte dette, skjønner jeg det veldig godt, skjønner det knapt sjøl!)
Familie er også viktig her, men jeg har ikke knekt koden for dette enda. Mange har kone og barn andre steder, og er ofte gift flere ganger. Skilsmisse eksisterer ikke (her i alle fall), man drar bare liksom. Og så gifter man seg bare på nytt (flerkoneri er akseptert sosialt). Mange har familie på andre øyer som er langt vekk, og jeg tipper noen også pendler, både mellom øyer og koner. Noen «deler» barna rundt om kring i familien, eller gir dem bort, slik vi også gjorde i «gamledager». Det er for eksempel en tvilling her som har sin bror (enegget) på ei øy flere dagsreiser unna. Når jeg spurte hvorfor de delte tvillinger, sa en av de lokale at grunnen var at: «hvordan kan de ellers se forskjell på dem??». Og denne stakkars lille gutten har en av de tristeste ansiktene jeg vet om..
 |
| The twin, only smiles when in the water.. |
Men fra trist historie til noe mer hyggelig, nemlig min familie. De er ganske så unike. Jeg er virkelig blitt inkludert som et familiemedlem, og til og mer min «fosterfar» har sagt at han må passe på meg, som om jeg var hans datter. De sørger også for alle mine behov og ønsker. Jeg får mat servert og oppvasken går av seg selv. Nesten annenhver dag kommer de med variert frukt, og om jeg spør, får jeg en av dem til å klatre opp og hente en kokosnøtt til mellommåltid. Kveldene er ikke forandret siden starten, og de kommer for å holde meg med selskap, spille gitar og skrøne.
Av og til føler jeg at jeg ikke har så mye tid for meg selv, men jeg er helt sikker på at jeg blir godt passet på. Faktisk kan jeg si at hele landsbyen passer på meg.
 |
| Angga and Ridu |
 |
| House on the street. Here you can buy ice and snacks! |
Religion er definitivt en utfordring da man kan ikke gifte seg med noen som har en annen religion (må evt konvertere). Over du gravid, er neste mulighet å gifte seg. I den muslimske verden koster en liten formue å gjøre det. Foreldrene til kommende hustru må betales, og alle skal på fest (alle er jo i slekt med hverandre), så det kan komme opp i 60.000 norske kroner. Med en månedslønn på godt under tusenlappen (125 euro) i beste fall, skjønner de flestes at dette er vanskelige, og tilnærmet umulig uten hjelp fra familie og venner. For meg personlig er ikke religion et problem, i alle fall ikke foreløbig. De aksepterer faktisk at jeg er såkalt fri, uten religion. Og det er ganske unikt i indonesisk sammenheng. For vanligvis her må man ha en religion!
Mitt største problem, er at jeg ikke er gift. Man kan visstnok havne rett i helvete om man ikke er gift. Så dette er en prekær oppgave for innbyggerne på Hatta: å finne en mann til meg. Og jeg har et hav av tilbud, uten at jeg kan si at noen er passende. Mange eldre menn, sier at de fortsatt er «sterke» og det å få flest barn er et visstnok et symbol på dette. Til og med sjefen (stutt-tjukk utgave) på skolen ba meg inn på kontoret sitt for et forhør, og spurte om jeg ikke kunne tenke meg et giftemål i nærmeste framtid. …. jaja, er det liv er det håp!. Heldigvis er jeg to hoder høyere enn de fleste og sier som svar til alle, at jeg må ha en som er høy nok! Og det blir oftest akseptert. Jeg kan også berolige dem som er nervøs på mine veiene, at tross mange kleine spørsmål, føler jeg at jeg både er respektert og ansett.
 |
| Early bird for catching Lola |
 |
| The lola it self! |
 |
| Grandmother is on a hunt! |
Men jeg har gjort framskritt også. Fra Singapore hadde jeg med meg dykkermasker. 8 stykker, for barn i forskjellig størrelse. Og hver ettermiddag fra klokken fire har det vært et salig rusj etter å «låne briller».
Fra jeg startet for noen uker siden, med svømming og lek i vannet (uten særlig struktur) kan jeg se en betydelig forskjell på barna. Ikke at det er målbart, men jeg kan se at de er mer komfortable i vannet. De kan gå lenger ut fra strandlinja, og er mindre avhengig av å klatre på meg som om jeg var en hvilken som helst flyte-vest!
Mye av æren for progresjonen må tilskrives diverse «forbipasserende» gjester som har bistått meg, spesielt i vannet, og som har både mer erfaring med barn, og mer pedagogisk bakgrunn.
 |
| The little girls has a scratch.. |
 |
| Adjusting masks |
 |
| Swimming-device: bamboo |
 |
| Me: the xmas tree that kids can climb on! |
 |
| Kids in the school! |
 |
| In the classroom! |
Søpplekapitelet:
Jeg er veldig glad for at jeg på ei lita øy der det ikke er mye søppel. Det er lite avfall av for eksempel drikkeflasker takket være gjestehus og bungalower som alle sammen har 25 liters dispensere med vann. Men det er fortsatt Indonesia, så folk kaster søppel alle steder. Havet som sagt tidligere, er en fin dumpingplass for feks bleier, batterier og knuste tallerkener. Ellers kan det også graves hull i sanda og begrave både bleier og rotten fisk.
Alt går forøvrig i samme søppelkasse, og ingenting blir sortert som organisk eller ikke organisk. Og det forundrer meg egentlig litt, da disse folka i utgangspunktet lever i pakt med naturen, mens kompostering har jeg enda ikke sett noe til. Enten frakter de alt søppel, det vil si tørre blader sammen med plastikk til hovedøya, ellers så brenner de alt som er, plastikk så vel som aluminiumsbokser.
 |
 |
| Jamiee and Jeff working with the kids to build a "what is plastic" poster |
 |
| Green books, about garbage |
 |
| Garbage game with the kids |
 |
| Should have been kids posing with this.. soon it will be.. Plastic project |
Jeg har allerede startet å fokusere på kildesortering med barna, men er ikke alltid like lett. De er ivrige nok, men gjennomføringsevnen eller rettere sagt fokuset, er lett justerbart. Jeg trenger også lokale voksne som rollemodeller, og det å finne disse føles som mission impossible akkurat nå, men pelan-pelan som de sier her.. sakte sakte.
Jeg trenger en solid forankring i lokalsamfunnet også, og det kommer først etter at man forandrer vaner og det igjen kommer etter at man har fått kunnskap.
 |
| My Hatta kids.. |
Forøvrig er været relativt bra, og vi har hatt noen dager med såkalt november-speil vær, som er helt speilblankt sjø som vanskelig kan skilles fra himmelen. Det er har vel knapt vært dykking, men jeg er ute med maske og snorkel nesten hver dag, så kan ikke klage på det. Øylivet er ikke noe glansbildet, og som alt annet går det opp og ned. Og det kan også føles som om tida går veldig fort uten at man egentlig for gjort så veldig mye. Jeg føler meg faktisk tålmodig her og nå. Uten at det nødvendigvis er mye som skjer..(jada, det er ikke mange som kjenner meg som tror på akkurat det!).
Ellers er svinger jeg meg opp i hengekøya daglig, og svinser rundt med solbrent nese og en lysere manke enn jeg har hatt på lenge.
 |
| Will never be tired of this view! |
ENGLISH:
I do not have any big news from Singapore. It wasn´t chaotic, but from a small island in Indonesia, to a large metropolis, was undoubtedly a contrast. It was fantastic too, I would have to say. To finally get lost in the crowd and enjoy the big-city-possibilities. 3 nights and days filled with shopping and food passed by pretty quickly. And at a blink of an eye I was back in Indonesia again.
 |
| Kids in the water |
So, I live in a small village, and work hard to integrate myself. The language is improving and I have established some contacts and friends. However, I begin to get a little worried about how civilization will treat me when I visit the western world again. This is because I'm beginning to become more and more Indonesian.
For example, the Indonesian way of asking «how are you» is: "where are you going", and this is actually normal. So here, if I go to the next village or anywhere on the street really, a bunch of people will ask me where Im going. And for western people this might feel a slight bit intrusive. Im know the question doubles both as a conversational starter and for satisfying curiosity. And what I’m really worried about, its that I’m starting to adapt this habit. However, I have yet to get to the stage where I randomly stand behind people at their computer or phone, just to stare .
A planned graduation-party went off in the only street, next to my house last week. It is called Joget, which directly translated to dance. It was scheduled to be on Saturday, but days went on without anything happening. As a well known fact, island times can be a bit slow. And when the permission from the police was finalized, the disco-ball was already spinning. The party blasted off with deafening disco noise called Indonesian pop music. The temporary ceiling was protecting the most established furniture in Indonesian homes: loud-speakers. And from nine o'clock in the streets was full of people of all ages , dancing in a more or less rhythmic dance way without any mind-blowing moves. Party or not, the pajama outfit was ever present! (And I who was worried about appropriate attire….)
I was an admiring spectator to it all, and the following day the neighboring ladies, rightfully so, complained about my lack of participation. That I happened to be a bit shy, was not a good enough excuse.
And this time-concept is always a challenge here in Indonesia. I have probably talked about jam-karet earlier, which directly translated: rubber time. They also use «besok» which means tomorrow, for days to come, and "kemarin", which translates to yesterday, can be used for yesterday, or for something that happened two months ago, or several years ago for that matter. It is always nanti-nanti, which means later, undefined time and it can be fast or slow.
Another very confusing thing is that they occasionally use Sunday evening as a term for Saturday night, and the explanation is that one is the night before Sunday (confused you said.. yes, so am I.)
 |
| Boy drinking "ice" at Ibu Noni |
Family is very important here, but I have yet to understand the whole perspective. Although a few things are quite different from the western world. Divorce doesnt exist, and polygami (to marry more than one) is socially accepted. Many men have wives and children on other islands. Some people «give away» children, if you can’t afford or simply if you have to many, just like we also did in the "old days". For example, there is a twin here, who’s brother (identical twin) is on an island several days trip away. He has one of the saddest faces I know right now (the only time I have actually seen him smile is in the water).
But from a story of a sad face to something more enjoyable, my family. They are quite unique. I have really been included as a family member, and even my "foster father" has said that he must take care of me as if I were his daughter. They also cater for all my needs and wishes. I get food served and almost every other day they come with variety of fruit. I ask, I get one of them to climb up to get a coconut from the garden tree. The evening rutine havs not changed since the start of my stay, and they come to keep me company every evening, playing guitar and telling stories.
Occasionally, I feel I do not have much time for myself, but thats a luxury problem really. In fact, I can say that the whole village looks after me. How lucky am I!?!
 |
| My nephew Ridu. Always up for a bit of fun! |
 |
| Brother Raju |
Religion is definitely a problem if you want marry someone who has a different religion (have to convert). But then if you have a kid, there is not a whole lot of options, respectably you would have to get married. And it costs a a small fortune to do this. The parents of the of the wife must be paid dowry, and everyone in the village and nearby have to be invited to the party. A sum of 6000 euros is not unlikely for a wedding. And with a monthly salary on average being 125 euros at best, anyone can understand that marriage is difficult and literally impossible without the help of family and friends.
 |
| Sometimes a hammock is just to much fun! |
What is quite extraordinary here is that Im accepted as a person who does not have a religion, and in Indonesian context. Im so called free, and normally you would have to have a religion written down in any ID card or passport. However I do have one major problem, to them that is. I am not married. And apparently here, if not married, you would end up in hell! This has now become quite the task for the local people, and also a fun thing to joke about. And I constantly get offers from many men, mostly in the older category. Even if they say that they still are strong (a direct translation for their libido), I can’t say that I find any of them suitable. Even the head-master in school (who is as short as he is wide) called me into the office one day, and had a whole line of questions for me. And the final question was If I would consider marrying him! Well, as long as I have offers, I guess there is hope, even for me!
Despite of this «problem» for the locals, I would have to say, I do feel very much respected and regarded in the community.
Back to the project itself. I had a slow start after Singapore, and I guess that is island life. There has been a semester termination with the exam and test for children in school. And then we have the famous Lola. The sea-snail that had a «no-pick» local regulation for 3 years (local ban is called Sasi). So a two weeks collection permit, before a new ban starts for 3-4 years again. On a Monday, the madness began; the school was closed and everyone was out on the beach or in the canoe. The oldest generation, even grandmothers in their long dresses was walking in sandals on top of coral. The snails are a local delicacy and can also be sold. Sea cucumbers have also been picked up and this is boiled, dried and shipped to China.
 |
| The sea-cucumber is soon off to China |
From Singapore I brought snorkeling masks. 8 pieces, for children of different sizes. And almost every afternoon from four o'clock there has been a constant demand to borrow masks. Since I started a few weeks ago, swimming and playing in the water I can see a difference in the children. Not that it is measurable, but I can see that they are more comfortable. May go further out from the shore, and are less dependent on climbing me like I was any floating-device! Much of the credit for progression has to go toward various helping volunteers and friends. Sometimes I have had 20 kids in the water, and thankfully a couple of adults to, in addition to myself.
 |
| Sometimes secrets can be told on the beach |
 |
| Kids and me in the water |
 |
| Christian, one of the volunteers that has been helping me |
From teaching English at my home, I have now started to help the english teacher at school. I think it is a much better way to reach the kids, and not just the most eager ones who are coming here, but I might be wrong. The children attend school 6 days a week and have homework, so in the long run, school is probably a better educational arena. Then here in the house I would rater focus on games and experiments for the kids. But we can also speak English. And although "adult classes» have been announced a couple of times, it has not had more than one partisipant so far. Maybe my PR skills needs improvement? The english school teacher will work with me on this project to, so lets see!
 | ||||
| Sebastian from Germany came to Hatta to build solar powered lamp with the kids
|
The garbage chapter:
I am very glad that I'm on a small island where there is not a lot of garbage. There is little waste of for example drinking bottles, and a big credit for that goes to the many guesthouses on the island. They all have 25 liter freshwater dispensers, free for all the guests to bring. But than again it is still Indonesia, so people are throwing plastic garbage everywhere. The ocean, as mentioned earlier, is a nice dumping spot for example diapers, batteries and broken plates. Otherwise, holes can be dug in the sand and bury both diapers and rotten fish. Everything goes in the same garbage bin, and nothing is sorted as organic or non organic. And it really amazes me, as these people basically live more in pact with nature than the western world, yet I have not seen any compost being done. Either they carry all the garbage, witch is dry leaves along with plastic to the main island, or they burn it, plastic as well as aluminum cans. I have already started teaching the kids about what is plastic, and not to throw garbage everywhere. I can’t say it is easy though. They are keen enough, but the feasibility or rather the focus, is easily distorted . I also need local adults as role models, and finding them feels like mission impossible right now, but the pelan-pelan as they say here .. slowly slowly. I need a solid foundation in the community as well, and it only comes after changing habits, and that again comes after knowledge has been gained.
 |
| November mirror |
Besides that, it's been good and we have had a few days of so-called November-mirror weather, which is a completely spectacular sea, you can't see the difference between sea and heaven. I’ve hardly been diving, but I snorkel every day. And life is good. It's not a glossy picture, and it goes up and down like everything else. Sometimes nothing is happening, but the "comfort" is, that even I feel patient (not many who know me who believe in that!). Otherwise I'm in the hammock on a daily basis, and my tanned face maches my extremely blond hair at the moment.
