Marthe på tur!: oktober 2014

Etter å ha kommet fra Lembeh har jeg følt meg litt som en sigøyner. Først en natt på hotel i Manado før fly til Lombok (øya ved der jeg bor nå). Så ble jeg henta med båt fra hovedøya til lille Gili Trawangan. Dumpa bare fra meg litt saker og ting, møtte kursdirektøren for instruktørkurset fant en bolig, før jeg dro videre til Bali etter bare to netter. Padangbai heter landsbyen, som egentlig bare en en sovende liten hub for drøssevis av turister som skal til Gili-øyene. Og det er nesten så jeg tror det er en godt bevart hemmelighet, at dykking her er superbra!

Husrommet i Padangbai.
Tradisjonelt balinesisk

Her var mitt første møte med Mola Mola, eller oceanic sunfish som den også kalles..To stykker til og med! Den kan bli opp til tre meter og kan sees i disse områdene noen få måneder i året. De kommer når det er kaldt i vannet, og takk meg til tre våtdrakter oppå hverandre, men sjelven og følesesløse fingre ja, det hadde vi! Bortsett fra det var det også litt muck-dykking, og jeg fikk endelig se Rhinopia (se bilder for «forklaring»).

Så etter tre dager, tok jeg taxi videre i en og en halv time (for jeg måtte jo innom en butikk på veien) til en ny havneby (Sanur) og tok speedbåt over til Lembongan, ei lita øy rett uten for Bali. Og gjett hva de har der?? Dykking!!!!!

Tre fantastiske netter med husrom inkludert varmvann, og det hører bra sammen med kalde dykk. Det var helt nedi 16 grader på ett dykk, og det var nesten som å dykke i Norge. Lembongan er berømt for Mola også, men ingen ble sett her, dog så vi Manta, opp mot 7 stykker samtidig. Nesten så man blir religiøs!

Evighetsbassenget på Blue Corner, Lembongan

Tilbake på Gili har det vært rolige dager (bortsett fra den den j/"&#% jallinga fra moskeen (selv strømbrudd stopper ikke hylinga) og enda mer kakling fra haner og høner). Preppen av instruktørkurset har startet og før det hadde jeg nesa begravet i teori. Litt dykking har det også blitt, men nå blir det nok en stund til det blir blogg igjen. Har igjen 2 prepdager og 10-14 kursdager, så da er det bare å krysse fingrer og tær folkens!

Nå: picturetime:

Under Padangbai Jetty

Rhinophia

enda en rhinophia

Veiviser i Padangbai

MolaMola, ikke akkurat god kvalitet,
men det beste jeg fikk til!

Mantaheaven

Manta

Solnedgang Lembongan

Twofish Divers Lembeh

Trekvarters båttur fra Bunaken og knappe to timer i bil har ført meg østover på Sulawesi. Jeg har kommet til Lembeh, endelig! Omringet av vulkanske fjell og klippestener, sort sand og grønt tropisk landskap er det ganske å idyllisk. Bortsett fra Sulawesis største havn i nær horisont. Heldigvis kommer tankbåtene og de store skipene ikke inn i smalsundet der vi dykker.

Om det fantes paradis på jord, under vann. Så ville det vært denne plassen. Ved første øyekast ser det ikke sånn ut. Noen få gresstuster på sandbunnen og litt søppel her og der. Men å dykke her er virkelig skattejakt, for bak enhver stein eller begravd i sanden kan det skjule seg noen av de mest sjeldne små juvelene som havet har å by på. Første dykket jeg hadde her, så jeg pygmesjøhest, noe som jeg har ønsket å se leeeenge… Og med dykk som «blåser» huet av deg nesten hver gang, og du kommer opp med et smil om munnen og det eneste du har lyst til er å se bildene du har tatt, så er ikke opprinnelig plan på seks dagers-pakke nok!

Så det måtte jo fikses på. Etter å ha sjekket om det var ledig kapasitet på køye-fronten, og en runde eller to med flyselskapet på telefon uten å komme helt igjennom, gav jeg oppdraget til den veldig søte skeive resepsjonisten her. Først skulle jeg bare være et par dager ekstra, men så ble det tre og til slutt fire, og etterå ha utsatt flyvningen eks antall ganger var søte Hanni i resepsjonen lettere betutta, himlende med øya og med litt passende fekting med armer mente han at nå måtte det være nok. Jeg fikk ikke lov å komme i morgen og utsette enda en dag. Det engelske vertskapet prøvde sindig å forklare en lettere enterert Hanni, at dette var jo normalt, for det var jo så fint å være her, og det tødde litt opp på stemninga. Dog måtte jeg jo bare le hele veien, for makan til ubesluttsomhet har jeg ikke hatt på lenge. Men gud så deilig det er å ikke nødvendigvis ha alt planlagt og kunne leve litt i nuet! Og dykke på det jeg vil karakterisere som hellige gral!!!!! Intet mindre! Og så har det jo skapt litt humor også da, dem som har vært her lengst, spør hele tiden om jeg er sikker på at jeg skal dra nå da, helt sikker? eller?

Folka som bor og jobber her er veldig søte. Og dette er virkelig den beste plassen jeg har vært på. Både med tanke på hvordan ting gjøres, og hvordan stedet drives og ikke minst lengden på dykkene. Rekorden til nå er 91 minutter! Til og med internett fungerer ganske så bra.

Jeg har feiret bursdager og drukket lokal palmevin med lokale helter, og til å med fått et frieri! Ikke akkurat planlagt, og jeg kunne gjerne trengt hjelp til å forklare en 21 åring på 150 cm over bakken, at du nok er litt for ung for gamlemor for Norge! Jeg har dog fått beskjed om at alder ikke er noen hindring, og at han elsker meg (det tok knappe uka eller?)!! Og for ikke å snakke om kameraten hans på 20 år som var sammen med ei på 42! Minn meg på denne situasjonen her om 10 år når jeg er enda mer desperat, men konstante skygglapper og har bestemt meg for å importere en liten mann til Norge!

Vel, nok om gærne mænnfolk! Maten er jo alltid en viktig del av en reise for meg, og her som på forrige plass har den vært super. Det har vært sjokolademousse, kaker, frukt i alle former og fa, og det har blitt mye sambal (chillikompott) og i et bytte mot et bilde sammen med en av gutta her, fikk jeg oppskriften. Så da blir det chillifest når jeg kommer hjem!

Bortsett fra en dag med litt feber og spraylakkering av porselenet (beklager språket) så har det vært 8 dager med fantastisk dykking som jeg sent kommer til å glemme. Her kommer noen godbiter: