Marthe på tur!: desember 2017

Jeg stakk over til Neira en solskinnsdag i midten av november. Både for å se på det tradisjonelle Kora-Kora-racet, og for å møte en kompis som kom hele veien fra Junaiten (USA). Er jo litt stas å få besøk da, for jeg har jo ikke akkurat valgt verdens navle som midlertidig bosted :). Jeg lider ingen nød her, men ost er det lite av i Indonesia, og det var da ekstra stas å få tre typer forskjellig oster, til og med en norsk en. Det hører også med til historien, at vi på et senere tidspunkt fikk fraktet restene (over halvparten) av disse ostene, sammen med ei flaske vin til øya mi, som en overraskelse. Tenke seg til å ha så mange fine venner!!!!

Kora kora race

Nok osteprat, jeg må en kjapp tur tilbake til kompisen min Jeff. Han koste seg veldig her, og ble så godt som et nytt familiemedlem han også. Angivelig det har vært forhandlinger om å finne ei indonesisk kone, og andre avtaler som var bisniss-realtert. Jeff selv var ikke helt sikker på innholdet, da han i likhet med meg er av og til er «lost in translation». Dessuten har jeg nå angivelig ødelagt Jeff for livet, på grunn av at han nå ikke kan dra andre steder for å snorkle. Dette er visst den ultimate plassen! Så Jeff, du må jo bare komme tilbake neste år, så kan vi begynner å se etter ei passelig kone til deg.

Jeff with the family!

Etter å ha sendt Jeff i «retur», jeg dro kjapt tilbake til øya mi. Jeg hadde nemlig blitt «invitert» til et bryllup. Ikke at man egentlig blir det, men det er er muligens for dem stas å ha hvite folk på besøk. Jeg personlig synes det er kleint, men eldste søstra mi insisterte på at jeg måtte bli med. Og kvelden før kvelden var det i tradisjon tro Joget. Den indonesiske dansen som jeg fortalte om på forrige blogg. Denne gangen hadde jeg mannet meg opp til en dans eller tre, og hadde nok av forespørsler den kvelden. Det var moro selv om jeg ble flirt av med min u-indonesiske dans (angivelig for mye armbevegelser).

Happily married....

Dagen etter festen dro vi i samlet flagg til Kampung Baru (den nye landsbyen) for å se på vielsen. Lokalet var utendørs, pyntet med plastikk-ornamenter under det provisoriske taket. Plastikkstoler er plassert som om det er en scene foran, og kvinner og menn sitter hver for seg. Snarlig etter ankomst får vi servert ferdig pakket kaker og jordbærdrikke. En knapp halvtime passerer, og den kommende brudgommen ankommer i grønt silke-antrekk. Han blir kjapt sluset inn blant herremennene som allerede sitter på bakrommet. Han skifter antrekk og kommer ut igjen etter at vielsen er over. Bruden forøvrig også har to antrekk, ett før og ett etter vielsen. Og det mangler ikke på stæsj må jeg si. Jeg er helt sikker på at jeg ikke under noen omstendigheter, har mulighet til å kjenne igjen bruden, uten lagene med sparkel aka kalt sminke.

weddingfood

Språkbarriere gjorde at jeg ikke skjønte veldig mye, men ble forklart litt underveis, og når applausen fra nærmere 4 eller 500 mennesker, var det et faktum at de var rette ektefolk. (NB: De måtte forøvrig gifte seg, da brura allerede var på vei til å få en liten en (vanligvis slik man blir gift her!))

Jambo-time

Jeg har prøvd engelskundervisning igjen, for voksne, uten særlig hell, igjen. Jeg må kanskje gjøre noe på PR siden i forhold til dette. Og med kort tid igjen, får jeg heller planlegge på nyåret. Jeg har betraktelig mer suksess med barna, og den siste søndagen før avreise, møtte første mann opp 0815. Neste pulje kom en time senere og jeg skjønte kjapt at jeg måtte ut av huset eller låse døra om jeg skulle få litt privatliv. Til slutt måtte jeg gå «undercover», men fra kl 1400 var det ingen bønn. Jeg ble eskortert av et hylekor hjem fra Ibu Noni, der jeg hadde undervisning hvordan lage Rujak. Først post på programmet var en times tegning, avbrutt av litt klatring i trær for å hente litt jambo (eple) og så etter det 11 masker til utlån og ut i havet det bar med flesteparten av dem.

Kids waiting to take me home!

Barn er nå en gang barn da, og en kveld i butikken, kom en av barna bort til meg og tok meg på puppen. «Susu besar» sa frøkna og hiksta av latter (oversatt stor pupp, direkte oversatt: stor melk) I samme øyeblikk kom en av de eldre mødrene inn i kiosken, og jeg fikk klar beskjed om å slå til frøkna. Man må jo være høflig! Og det er jeg enig i, men jeg er nok ikke en del av den «gode gammeldagse» fysiske avstraffelsen som er vanlig her. Litt konebanking er ikke uvanlig også, spesielt hvis mannfolka har fått seg en dram eller to.

Og ja, kanskje innbyggerne her er litt mer uslepne i kantene når det gjelder språk og høflighet. Men i motsetning til meg da jeg var liten, hører faktisk disse barna på foreldrene sine. Det har respekt for eldre, og man kan for eksempel ikke sitte høyere enn voksne. Da får de beskjed kjapt om å sette seg på et lavere punkt. De har også respekt for at man må hvile, og hvis man sier det, får man relativt enkelt kidsa ut av huset. Vanlige høflige betegnelser for voksne blir også hyppig brukt; Ibu (mor) og Bapak (far).

Bortsett fra «hvor skal du» -spørsmålet, er «har du spist» det viktigste. Familien min er veldig opptatt av dette i likhet med resten av Indonesia, og jeg tror også at dette spørsmålet er en slags åpningsreplikk og. De vil gjerne at du skal spise mye, men de liker også at man er litt fjong i kroppen, så det henger ikke nødvendigvis helt sammen. Dessuten, hvis man tilfeldigvis er sulten, kan man nesten gå til hvilken som helst slags hus for å få seg litt mat.

Ibu Noni and Onco is making
my oleh-oleh. Manis pala

Ellers er det lite nytt fra huset jeg bor i. Har jevnlig besøk av en kakerlakk eller to på badet, men har også gode hjelpere i form av gekkoer.. Det har også vært en krabber taket og en rotte hengende fra gardina. En edderkopp har også vært på besøk, og da var jeg veldig glad jeg hadde venner rundt meg til å eskortere denne krabaten ut. Har også hatt diverse vanlige dyr i hagen, og en grønn tre-skapning som har skapt mye fascinasjon.

A green tree-animal

A chicken house on the wall..

Helicopter...

Kids looking for me...

I skrivende stund sitter jeg å ser ut på havet. Horisonten er hvit og borte på grunn av alt regnet, og det er hvite skum på bølgene. Regn hamrer ned på blikktaket og det er et faktum at monsun nummer to for året er her (det tropiske uforutsigbare klima er grunnen til at nettopp disse øyene blir kalt krydderøyene). Det blåser fra vest og sanden er i ferd med å emigrere fra den ene siden av øya, til den andre. Jeg har akkurat blandet meg en kopp «grutlignende» kaffe, som er det man får tak i den lokale kiosken. Et par kvister kanel brukes som rørepinne, og ei halvtørr kake holder meg med selskap. Det siste halve året har gått fort, og disse 3 månedene her, enda fortere. Og mens jeg tenker på nedpakking av utstyr, vandrer tankene avgårde på hva som kan skje videre. Tankerekka blir avbrutt av 4 barn som kommer vandrende inn i hagen. De spiser litt frukt de har knabbet fra treet og en av gutta sier: «Marthe sover». De står å ser utover sjøen, før de sakte finner veien tilbake til gata. Men ikke uten å presse ansiktet inntil den mørke ruta for å oppdage at jeg sitter å ser rett på dem. De smiler og ler, og skjønner at jeg trenger litt alene-tid, og forsvinner kjapt ut av hagen.

Jeg føler meg som en barnehagetante noen ganger, med åpent hus og et hylekor av barn som vil ditt og datt.

Hvor mye jeg får gjort, vites ikke, men hvis jeg kan gjøre en forskjell for en eller kanskje to personer, er det verdt det.

Flere lokale har spurt meg hvorfor i all verden jeg skal hjem til jul. Jeg kunne jo ferie her på øya! Og før avreise fra Hatta fikk jeg oleh-oleh (som betyr souvenir), av barn, voksne og selvsagt fra min familie. Jeg fylte faktisk opp en hel pappeske med kaker, muskat, nellik, banan og casava-chips og tørket pala. Og jeg vet, at når jeg kommer tilbake, er det til en eneste stor familie, med massevis av glede, latter og skrøner, humor og litt godartet kjefting. Først skal jeg hjem en tur, med et lite pitstop med dykking i Ambon, så en måned med snø, familie, venner, vin, ost og norsk mat!

Tusen takk til alle som har krysset min vei så langt. Takk til familie og venner, og de frivillige som har bidratt på øya, Banda Sea Trust, Mareike, Luminocean og Blue Motion og ikke minst alle innbyggeren på Hatta som har gitt meg den varmeste velkomsten jeg noen gang kunne drømme om å få! En siste spesiell hilsen og den største av alle må gå til Masha, som gjennom to år har blitt en av mine nærmeste venner. Uten deg ville jeg ikke vært her i det hele tatt. Takk!

ENGLISH:

I went over to Neira on a sunny day mid November. Not just to look at the traditional Kora-Kora-race, but to meet a friend who came all the way from the USA. Its kinda like a special treat to get visits out here, since i dont exactly chose a big metropol to stay in. And being far away from a lot of ordinary food, it was a fantastic suprice to get three types of cheeses, even a Norwegian one. To complete the story, a week later, we got a «shipment» to my island, with the remains (over half) of these cheeses, along with a bottle of wine. Imagine having so many nice friends !!!!)

Well, enough cheesetalk and back to Jeff. I think he had a really good time here, and became like a new family member too. Apparently there have been negotiations to find an Indonesian wife, and other deals that were business-realted. Jeff is still not sure of the content, as he is, like me, occasionally is lost in translation. Besides that, I've now destroyed Jeff for life. He claims after the stunning reefs of Hatta, he can’t go anywhere else to snorkel. So Jeff, you just have to come back next year, so we can start looking for a wife for you.

After escorting Jeff to Neira, I quickly went back to my island. I had a wedding to attend to! Not that I really got invited. But my younger «sister» insisted that I had to join. It might be some kind of nice thing to have white people to attend. I personally think white people are a bit overrated (and sometimes to rude for the local community’s), but I appreciate being able to join local partys and see whats going on culturally. And true to tradition, the evening before the wedding it was Joget. The Indonesian dance that I told you about on the previous blog. This time I had been looking forward to a dance, or three and had enough requests that evening. It was fun, even though I was «the laughingstock» with my non-indonesian way of dancing (apparently too much arm movements).

The compulsory selfie..

The day after we went as a group over to Kampung Baru (the new village) to look at the wedding ceremony. The event was outdoor, covered with plastic ornaments under the temporary roof. Plastic chairs was positioned as if there is a scene in front, and women and men were sitting separately. Immediately after arrival, we receive served plastick-packed cakes and strawberries-flavoured water. A half an hour passes by, and finally the groom to be arrives in a green silk suit. He is quickly escorted into the house, out of sight, with an older group of men. After 15 minute of loudspeaker and some rituals that I could not really see, he comes out again, in a different outfit. The bride also had two outfits, one before and one after the wedding ceremony. Both of them quite spectacular. And I’m absolutely sure I dont under any circumstances, have the opportunity to recognize the bride, without the heavy layers of makeup.

Language barriers meant that I did not understand very much, but was explained a bit along the way, and when the applause from closer to 4 or 500 people finished even I understood that they finally were married.

Drawing...

I have tried English lessons again, for adults, without luck, again. I may have to do something to gain with some improved PR-skills regarding this. And with not much time left on the island, Ill to a plan for the next year. I have considerably more success with the children, and on the last Sunday before departure, the first kid came 0815 in the morning. The next bunch came an hour later, and I soon realized that I had to leave the house or lock the door if I were to get some time to myself and some work done. I went «undercover» but from two in the afternoon I had no chance of escaping. I was escorted home, from a cooking-lesson of making rujak with Ibu Noni. A deafening choir of kids, became a bit more quite when the drawing-session started. A few interruptions of kids climbing in my tree to get jambo (apple). More or less an hour later they all figured out it was time to get into the water. And from the beach 11 kids got masks for snorkeling, and off they went.

Rujak in the making

Kids love the sea

Children will always be children. And one evening in the store, one of the children approached me, and deterrently touch my boob. "Susu besar" she said, with a mischievous look on her face, accompanied with a rolling laughter (susu besar directly translated is big milk). Simultaneously one of the older mothers entered the kiosk, and I was told to give the kid a proper slap! She said they have to learn to be polite. And that I can certainly agree with, but I'm probably not part of the "good old-fashioned" physical punishment that I think is fairly common here. I also think slapping the wife a little bit is «normal», especially if they’ve gotten a drink or two.

And perhaps, the inhabitants here are a bit more unpolite and «rough». But unlike me when I was little, these children actually belong to their parents (maybe the slapping has an effect). Kids can’t sit higher than the elderly. They also have respect for the need to rest, and thats actually a relatively easy way to get kids out of the house. Common polite names for adults are also frequently used; Ibu (mother) and Bapak (father).

Otherwise, there is nothing new from the house I live in. Have a regular visit of a cockroach or two in the bathroom but also have geckos to help me. There has also been a crab in roof and a rat hanging from the curtain. A spider has also been visiting, and then I was very glad I had friends around me to escort this fella out.

"Stealing" jambo

At the time of writing, I sit looking at the sea. The horizon is white and gone because of all the rain and there is white foam on the waves. Rain is hammering down, and it is a fact that monsoon number two for the year is here (the tropical unpredictable climate is the reason why these islands are called spice-island). The wind is from the west and the sand is about to migrate from one side of the island to the other. I just mixed myself with a cup of «porridge» coffee, which is what you get in the local kiosk. A few twigs of cinnamon is used as a stirring stick, and a half-dry cake keeps me company. The last half year has gone fast, and these 3 months here, even faster. And while I'm thinking of packing up equipment, the thoughts wander on what can happen in the future. A small break in the rain, and the train of thoughts is interrupted by 4 children coming into the garden. They eat some fruit they have collected from the tree, and one of the boys says, "Marthe is sleeping." They stand looking out at sea before they slowly find their way back to the street. But not without pushing their face into the dark windows, to find out that I'm looking straight at them. They smile and wave, and realize that I need a little bit of time and disappear quickly from the garden. I feel like a kindergarten-auntie sometimes, with an open house and an entourage of children who wants to do this and that. How much I get done is not known, but if I can make a difference for one or maybe two people, it's worth it. And I do have some plans!

Some of my favorite people on Hatta

Several local people have asked me why I'm going home for Christmas. I could just stay and celebrate here on the island, right?!!

Before leaving Hatta, I got oleh-oleh (meaning souvenir), from children, adults and of course from my family. I actually filled up a whole cardboard box of cakes, nuts, cloves, banana and casava chips and dried pala.

And I know that when I come back next year, it's to a whole island that I consider family.

The slow return to Norway has started. And first «leg» will be in Ambon, diving a bit of much before heading over to Bali. Ill be home on the 19 of december for a month of snow, family, friends, wine, cheese and Norwegian food!

My "dad" and his oldest brother..

Thank you very much to everyone who’s crossed my path so far. Thanks to family and friends, and the volunteers who have contributed to the island, Banda Sea Trust, Mareike, Luminocean and Blue Motion and last but not least all Hatta residents who have given me the warmest welcome I could ever dream of getting! One last special greeting and the greatest of all must go to Masha, which for the last two years has become one of my closest friends. Without you I would not have been here at all. Thanks.