Mt. Bromo og Ijen Plateu

Etter å ha vært tre lange dager på landeveien, sitter jeg nå i Ubud (Bali) og ser utover rismarker, palmer og blomster i alle størrelser og fasonger. Skal slappe av nå et par dager før jeg gjør noe mer, men først må jeg fortelle om en både kronglete og fantastisk tur.

Det hele begynte kl 9 søndag morgen i Jogja. Sju stykker ble “stuet” inn i en minibuss og fraktet til landsbyen Cemoro Lawang. Det var for så vidt en grei tur, men trakk ut i det lengste laget. Da vi kom fra kl 22 på kvelden, hadde de overbooket standard rommene, og det ble en diskusjon med noen som hadde bestilt rom tidligere på dagen. Jeg skulle ha enerom, og de prøvde å stue meg inn med to franske tenåringsjenter, men etter 13 timer på landeveien er lunta litt kortere en vanlig, og jeg fikk til slutt et deluxe rom. Forskjellen fra det og et standardrom: en TV! Så som de sier i thailand, same same..

Uansett grunnen til at vi ble fraktet til Cemoro Lawang er fjellet og området rundt Mt. Bromo. Det er en samling med vulkaner, hvorav Bromo fortsatt er aktiv og ryker. For å få med soloppgangen over vulkanen, stod vi opp kl 0330, og ble fraktet med jeep en times tid (hompetitten tur) opp til et utsiktspunkt 2770 m.o.h. (sammen med andre horder av turister) Derifra så vi en fantastisk soloppgang, og en enda mer fantastisk utsikt over tre vulkaner. Røyken som steg opp fra Bromo, og tåken som lå nede og dekket landsbyen, gjorde at det hele fikk en trollsk stemning over seg.

Mt.Bromo

Etter at sola hadde kommet seg litt opp på himmelen dro vi ned igjen og til selve Mt. Bromo, og gikk opp til toppen av vulkanen. Det ryker som sagt fortsatt, men er ikke aktiv, så det er trygg å gå rundt. Utsikten er upåklagelig. “Nabo” vulkanen er mer grønnkledd, mens Bromo fortsatt er “lava”preget.
Været forandrer seg fra minutt til minutt, og røyk og tåke kjempert om kapp med solen som også stakk fram og varmet godt. I utgangspunktet er det temperaturer her på morgenen under 10 varmegrader, så fleecejakka kom godt med.

Frøkna har kjøpt en tradisjonell bukett som offergave til gudene... De er nok blide nå..

Men ferden måtte gå videre, og vi stappet oss inn i en minibuss med alt for mange folk, bagasje på taket og enkelte steder, krakker i stedet for seter. Etter en god halvannen time byttet vi buss i Probolingo, og det var som å komme til himmelen. For det var kun fem av oss som skulle videre til Ijen, og vi fikk da vår “egen” lille bil med aircon og gode seter. To nederlendere, en franskmann , en jente fra Indonesia (Borneo) , Harry (sjåfør) og meg la oss ut på landeveien. Vi kjørte forbi tobakk og kaffeplantasjer, peanøtt-åkre, mais og sukkerplantasjer. Vi så jordbruksdrift i ubeskrivelig bratte fjellsider og rismarker i trapper. Foruten en kjempedårlig vei og et stort ønske om sports-BH, var turen fin, og etter seks timers kjøring var vi framme i landsbyen Sempol. Her skulle vi overnatte i påvente av neste dags ekskursjon.
Vi kom akkurat for sent til den lokale volleyballturneringen som hadde samlet hundrevis med folk, og siden alle forsvant hvert til sitt, gikk vi en runde i landsbyen. I dette området er kaffe stor butikk og det er mange kaffeplantasjer her. Tilfeldigvis bodde vi på en, og etter å ha hils på en av “sikkerhetsvaktene” fikk vi omvisning på deler av fabrikken, og ikke minst “produksjonen” av verdens dyreste kaffe.
Det er en spesiell historie i seg selv. De har noen kattedyr som jeg ikke husker navnet på. De fanger disse i jungelen, og holder dem i bur. Kattene spiser kaffe-frukten, og de “skiter” ut igjen kaffebønnene. Det er hele kaffebønner som kommer ut, men fordøyelseprossessen gjør visstnok at kaffen er het spesiell. “Skiten” blir samlet inn hver morgen, og solgt til kaffeelskere verden over. Luwak kaffe kalles det her, og for å illustrere pris: 11 gram Luwak: 50.000 rupiah, og 150 gram arabica kaffe: 20.000 rupiah.

Kattedyret som spiser "kaffe"

Neste morgen ble vi vekket kl 0400 og rakk litt frokost før vi kom oss inn i bilen igjen. En god time med hompetatten vei og vi var framme ved foten av Ijen (1850 moh). Dette skulle vise seg å være høydepunktet for turen. For å komme seg til selve Ijen må man gå oppover meget bratt og ulent terreng i 3,5 kilometer, før man må klatre nedover (800m) til krateret av en vulkan. (2386moh) Her er det naturlig forekomst av sulfur (massiv gul sulfa) og det er en slags gruve/mine-virksomhet her. Arbeiderne henter sulfur og bærer det opp fra krateret i bambuskurver. De bærer mellom 80 og 100 kilo på skuldrene og får kun 600 rupiah/kiloen. Om de går to turer i det vanskelig terrenget kan de tjene mellom 50 og 60 kroner om dagen.
Stanken av sulfa er påtrengende om røyken slår mot en. Det putrer og koker av gassen som kommer fra jorda, og hele området er gulfarget av sulfur.

Mannen i røyken..

Verdens giftigste innsjø?

Flytende sulfur, 5 minutter så er det stivt.

Minst 80 kilo på skuldrene

Mennen hoster i den giftige lufta, og verdens mest giftige innsjø holder mellom 50 og 60 varmegrader og er både grønnfarget og noe gul aktig av sulfur. Stemningen her nede er ivrig, spesielt når de vet at de kan selge noen skulptur-souvernier.
Kjekspakkene forsvant som dugg for solen, og bilder ble ivrig knipset. Været forandrer seg fort her også, og på det tidspunkt vi var oppe igjen fra krateret var det overskyet.
Kort og godt en eventyrlig tur, med godt selskap.

Jogjakultur

Yogyakarta har mye å by på, og så lenge man holder seg unna hovedgatene og turistfellene, er byen veldig likanes. Det verste kaossjokket har gitt seg nå, og jeg har i tillegg lært meg å si nei takk på indonesisk, så nå koser jeg meg veldig. Jeg bor i et området med små ganger/gater, og til tross for mange turister, er de knapt synlige, og det føles sjarmerende autentisk. Til og med trafikken virker mer harmonisk enn de fleste andre steder i Asia: ingen som kjører på rødt lys!

Jogja som byen kalles av innbyggerne har en rik og multikulturell historie. Byen blir regnet som et sentrum når det gjelder kunst/håndverk og utdanning, og har sterke tradisjoner.
Hovedattraksjonen er Kraton (gamlebyen) og palasset til Sultanen. En becak (sykkeldrosje) tok meg dit fredag morgen, og jeg fikk automatisk tildelt en guide som het Johannes. En meget engasjert voksen mann. Og bortsett fra stedets flotte arkitektur og imponerende kunst, fikk jeg mye spennende informasjon, fra guiden. For når jeg først begynte å spørre om Indonesia, fikk jeg mer politiske og samfunnsmessige perspektiver, enn fakta om sultaner og palasser. Johannes fortalte at etter 1965, så har det regjert to presidenter (inntill da: sultan), og etter hans mening er Indonesia i dag et diktatur. Ikke bare mente han at økonomien er ødelagt, men at 95% av alle i Indonesia er korrupte. Propaganda er på TV og den første presidenten sammenligner han med Hitler og anklager han for mord på 4,5 millioner indonesiere.. Relativt sterk kost, og jeg må nok lese litt mer historie for å se nyansene og sammenhenger. Det som kan sies sikkert var at Johannes var meget opprørt om hvordan Indonesia var blitt, og tok seg mer enn en gang til hodet, lukket øyene og rettet på “lua” mens han sukket. En spennende mann.

Jeg gikk rett til fuglemarkedet etter å ha vært innenfor Sultanens vegger. Der var det yrende liv kan jeg berette og jeg var så “heldig” å få med en lokal fyr som viste meg rundt. Lonely Planet advarer mot disse, men det er ikke akkurat så lett å riste de av seg, når du knapt vet hvor du er hen. Han hang på som et slips, og jeg hadde god nytte av han et par timer. Til gjengjeld kjøpte jeg overpriset batikk av “tanten” hans, som han helt sikkert får kommisjon av. Jogja må for øvrig være batikk-hovedstaden i verden. Du kan ikke gå fem meter uten å finne en butikk med batikk!
På fulglemarkedet var det big business med duer, men du fikk kjøpt alt fra spurver, papegøyer og andre fargerike varianter. Apropos fargerik var det til og med en rosa-“spraylakkert” due der. Forruten fugler kunne man få kjøpt flere arter flaggermus, larver, pytonslanger, hunder, katter og diverse smågnagere. Sistnevne, noen bare ment for mat til slangene… I følge min personlige guide bringer det lykke å slippe løs fugler på toppen av vannslottet. Så da kjøpte jeg fire fugler til 8000 rupiah (koster egentlig 2000.. men jeg fikk nok en ekstra god pris!) og bærte dem i en bitte liten brun papirpose. Følges ikke godt med innestengte dyr i pose, men nå er de i alle fall frie!

På toppen av Vannslottet... Frihet..

Jogja har vær kultur fra ende til annet, og lørdag var det enda mer på tapetet.. Reiste kl 0500 om morgenen til Borobudur og Prambanan. Det første er et gigantisk buddhistisk tempel som er Indonesias svar på Ankor Wat. Prambanan er hinduistisk og har også en helt særegen sjarm.. Jeg har skrevet nok nå, lar bildene tale for seg…

Borobudur

Prambanan

For øvrig er maten her kjempegod, massasje på rygg og føtter er meget tilgjengelig og billig, og selv om jeg burde brukt et par ekstra dager her, vender jeg nesen mot Bali igjen. Skal bare litt opp i høyden på veien dit…

Yogyakarta

Det er både mye og lite som har skjedd siden sist, og forklaringen er som følger. Helt inntil for to dager siden har ikke vår hverdag inneholdt så mye mer enn strandliv, spise og sove. Dagene på Gili Meno har vært helt fantastiske, og det er på flere måter den helt perfekte plassen å feriere. Men etter 10 dager, en fin brunfarge og gjennomsnittslesehastighet på ei bok i løpet av to dager, er det på tide å tenke på noe annet. Dette gjelder for øvrig bare Marthe, for bortsett fra saltvann i dusjen, har Siv “slått” seg til ro, og hadde lyst på flere dager i øyparadiset. Vi splittet derfor lag for to dager siden, og disse dagene har inneholdt mye reising for min del.
Etter at reisehåndbøkene har også hadde lenge ferie var det på tide å ta de opp igjen. Bestilte meg først en “cruisebåt” tur med Perama båten fra Lombok til Bali. Dette var litt annen kost enn ferjeturen vi tok for å komme ut til øyne. Den sjarmerende trebåten, som nesten ser ut som et sjørøver-skip, hadde frokost og lunsj, og ikke minst ei grovkornet sandstrand på soldekk. Ikke langt unna solstikk gitt..


En god times busstur etter at vi ble landkrabber igjen, ankom vi Kuta på Bali. Den mest beryktede plassen som finnes. Enten så drar du hit for å shoppe eller feste (det har noen fortalt meg!), og shopping ble det selvsagt litt av. Men det viktigste var at Kuta er rett ved siden av flyplassen, og før kvelden var omme hadde jeg booket en flybillett til Yogyakarta påfølgende dag.

Yogyakarta er en by i midten av Java, som er verdens tettest befolkede øy. Kaoset er en del av gamet, det har jeg skjønt nå. Det gikk for så vidt smertefritt å komme seg til en plass og sove og alt de greiene der, men disse selgerne, transportørene og tiggerne tror jeg har en egen radar for nyankomne. For man blir totalt bombardert med spørsmål og tilbud. Fra Kutas tilbud om massasje og pedicure, blir man her tilbudt sykkeldrosjer (det er et helt vanvittig antall av dem her!!), hestedrosjer, vanlige drosjer og batikk.


Alle spør hvor du er i fra, eller hvor du skal hen, og alle vil gjerne vise deg ett eller annet. Og nøler du ett sekund blir du lurt inn i et galleri eller en butikk der prisene ikke er i nærheten av det som er på “gata” Det er ganske synd egentlig, for man er redd for å bli “lurt“, og man mister dermed de fleste sjanser til å snakke med lokalbefolkningen på en ordentlig måte (storbyfenomen?)
Det står forresten i guideboka at indonesiere gjerne har det moro på turistenes “bekostning” og at om de flirer i nærheten av deg, så er det sannsynligvis AV deg… I dag har jeg vel ikke akkurat blitt flirt av, men jeg har følt meg spesiell kan man si. Det er meget lite turister her, og folk stopper gjerne opp, og da i flokk , for å titte på meg. Barn holder seg for munnen for å vise at de ikke gliser, og peker, og jeg gjør samme gesten tilbake. Skulle tro jeg var et romvesen. Det er jo ganske så festlig egentlig, men innimellom kan det være greit med et par skygglapper , jevnt tempo og mørke solbriller også.

Ps: kassettene har overraskende stor markedsandel her!!
Ps2: jeg er allerede forlovet med turoperatøren borti gata. Effektiv by detta her..

Gili Meno

Reisen fra Kuala Lumpur til den minste av tre øyer; Gili Meno, utenfor Lombok i Indonesia tok sin tid, og når man kommer til en plass som knappest har internett, strøm eller vann, ja så tar den sin tid å få skrevet ned en blogg. Vår ferd hit, begynte med et ettermiddagsflyet til hovedstaden på Bali. Derifra dro vi direkte til nærmeste havneby, Pandangbai for overnatting. Neste dag tok vi ferje i fem timer, før et par timers busstur til neste kai og båttur, og vi rakk akkurat ankomme Gili øyene i en nydelig solnedgang.

På forhånd hadde vi selvsagt forhørt oss angående bosted, og folk viftet med armene og sa: neida, det er knappest noen turister på disse øyene, så det er ikke vanskelig å få et sted å bo. Full av optimisme og entusiasme, la vi i vei over øya, for det så ut som fem minutters gange på kartet. Etter å ha travet i jevnt tempo i rundt en halv time med 30 kilo bagasje, kom vi fram til der vi skulle bo, og ble vel en smule skuffet da det var helt fullt. Naboene rundt var også helt fullbooket, vi vurderte sove på stranda før vi klarte samle nytt mot til å fortsette bungalowjakten i mørket. Etter en runde med hodelykt, på jakt etter rom, fant Marthe endelig et krypinn ca 20 minutters gange unna der vi lempet bagasjen. Været hadde klart og skyene var borte, så hodelykta ble rundt halsen og vi likk langs stranda i lyset av månen. Ganske så magisk egentlig, og attpåtil fullmåne.

Tidligere på kvelden gikk nemlig strømmen, så det var ikke mye lys å se rundt omkring på øya. Og når strømmen går her, så er det også en del andre ting som ikke fungerer, blant annet vannet fra brønnnen. Det visste ikke vi. Jeg kastet meg i dusjen og sverget høyt at dette må ha vært den beste dusjen jeg noen gang hadde tatt! Dette gjorde ikke Sivs forventninger til sin kommende dusj mindre… Hun hoppet inn i dusjen klar til aksjon men kom slukøret ut igjen fordi det ikke kom en eneste dråpe ut av dusjen. Ingen vann til å skylle ned i hull-i-gulvet-doet og ingen vann til fingervask i forhold til kontaktlinser. Men men, en av oss var hvertfall ren og duftet godt da vi krøp opp i senga i lysskinnet av et enslig stearinlys. Vi konkluderte med at vi egentlig bare kunne vi likesågodt ha sovet på stranda. Det hadde vært mer eksotisk å skrive hjem om...

Etter å ha tatt oss en tur rundt øya på morgenen, fant vi oss en plass helt syd på øya. Bari Meno. Her er det kun åtte bungalower i en fantastisk flott hage, ingen naboer på flere hundre meter og ganske så avslappet stemning. God karma som Marthe sier. Uansett. Dette er en fredfull oase som bare ”ropte” til oss, og vi har nå en kjempestor bungalow med egen sofa, veranda og stort bad. Og ordentlig ”porselen” også. Ikke disse skvette-doene, som man ikke får slappe av på. Jeg (Marthe) har nemlig fått en ny innsikt etter å ha vært på tur en stund. Jeg skjønner veldig godt mannfolk som bare nyter tida på porselenet... for det er fantastisk deilig å bare sette seg ned, og la kroppen ta hånd om det som måtte trenges å tas hånd om..

Nei nok tulleprat nå, men det som er poenget er at vi setter stor pris på faktisk å ha en vask, en do og litt rennende vann i dusjen. Og med utsikt og bodsted på stranda, turkisblått hav, 30 grader i skyggen på dagtid og mat som tilfredstiller magen, så kan vi ikke annet en kose oss. Det blir nok brukt for noen av de bøkene vi har drasset med oss nå ja, for ferden videre er ikke planlagt, for reisehåndbøkene skal ha litt ferie de også.

Litt frukt på stranda er ikke å forkaste

Kuala Lumpur

Utsikt fra hotellet!!!

Ikke helt tilfeldig havnet vi i hovedstaden i Malaysia, Kuala Lumpur. Bare navnet høres jo kult ut, og byen har definitivt mye å by på. Siv hadde ordnet med hotel, og det skulle være litt luksus når vi førstes var her. Dog var vi litt usikre på hvordan hotellet kom til å være. Grand Seasons Hotel er midt i byen, byens høyeste, vi bor i 24. etasje , vi har et bad med marmorfliser og egen telefon, et badekar som glitrer av renhet og utsikt til store deler av byen og hovedattraksjonen Twin Towers (Petronas). Og med fantastisk service og vennlighet fra de som jobber her, tror neppe vi kunne hatt det bedre.
Byen i seg selv er en stor smeltedingel, muslimene, indere, kinesere og malyasiere. Du kan se damer heldekkende "burka-ting" der bare øynene synes og i neste øyeblikk ser man de med superkorte miniskjørt og små trange topper.

Onsdag skulle være den store shoppingdagen, men vi kom oss verken ut av senga eller hotelldøra i rimelig tid, så det ble bare litt shopping før middag. Siv har noen bekjente her nede, og vi spiste middag med dem. Utrolig hyggelige og gjestfrie mennesker som ordner opp, bestiller og styrer verre for at vi skal ha det bra. De tok oss til og med ut av byen til en tradisjonsrik lokal kafe som hadde flere spesialiteter og for ikke snakke om god kaffe (Siv som snakker nå...) Så det ble en relativt rolig bursdagsfeiring. Takker for alle hyggelige hilsner forresten.

På torsdag skulle jeg ta igjen for det jeg ikke rakk å shoppe på onsdag og reiste rett til Chinatown. Huff... vet ikke helt om jeg orker å fortelle dette, men jeg har shoppet alt for mye og har nå ikke mye å være stolt av nå vi snakker om pakking... Hehe.. Væskemani, er det det man kan kalle det?? Jaja, det er jo uansett moro å prute.
På kvelden møte vi vennene til Siv igjen, Ting-Ting og Lim, og spiste nok en fantastisk middag på en lokal resturant. Virkelig god mat og ikke minst godt selskap.

Skulle gjerne vært her mye lengre, særlig på grunn av "luksushotellet" men bestilte billetter til Bali før vi kom hit, og jeg tror ikke vi får dedt så aller verst der heller...

Ankor Wat

Vi begynte kl ni om morgenen og hadde bestilt guide og tuk-tuk sjåfør kvelden før, så nå skulle Ankor Wat erobres!!
For de som ikke vet det så er Ankor Wat et av verdens åttende underverk, og en samling med templer og palasser som kan få en traust normann til å miste pusten mer enn en gang. Ankor var hovedstaden i det mektige dynastiet til Khmerene fra den 9. århundre til det 14. Det ble bygget i løpet av en periode på 300 år og både arkitetur og religion forandret seg i disse årene (fra hinduistisk til å bli buddistisk) 90% av Khmerene er fortsatt buddistiske i dag, og Ankor er fortsatt en hellig plass.

Ankor Wat

Vi besøkte Ankor Wat først, som er hovedtemplet som hele komplekset er oppkalt etter. Wat'et er det best bevarte og det var fint å se dette først, for da forsto vi virkelig hvor fantastiske detaljert resten av de andre templene var også. Bygningene har utstmykninger og utskjæringer som egentlig er en stor historiefortelling. Vanskelig å beskrive hvor mektig det føltes der...

Neste stopp var Ankor Thom, som var selve hovedsetet. Innenfor bymurene på 3 x 3 km bodde det en million mennesker. Byggemassene her var falt sammen mer, og mindre bevart fra naturens side, enn selveste Ankor. Man blir ikke mindre imponerende for det.

Nonne som mediterer i templet

I ly et kortvarig regnvær inntok vi en lunsj før det bar ut på tur igjen. Tuk-tuk sjåføren, guide og to hvite turister. Vi ankom den siste turistattraskjonen, og den viste seg å være den aller beste. Ta Prohm er mest kjent for innspillingen av filmen Thomb Raider, og etter å ha vært der sitter man igjen med at stedet er et helt spesielt og magisk. Tempelet ble opprinnelig bygget til kongens mor (ikke spør meg hvilken konge..) og er lite i forhold til de andre templene. Naturen har hersket og mye er ødelagt, og som Siv sa, "naturen tar tilbake" Det vokser trær over alt, og de slynger seg rundt ruiner og murvegger som ormer. Massive steinblokker ligger hulter til bulter, og dyreskrik og summing av insekter gjør dette nesten til en Indiana Jones- opplevelse.

Ta Phrom, helt trollsk...

Etter middag på kvelden dro vi til nattmarkedet i byen. Der hadde vi hørt om fiskemassasje og bestemte oss for å prøve ut det. I et basseng på ca 2 x 2 meter, er det en stim med fisk som spiser død hud av beina til folk. Når de ser bein komme ned, stimer de i flokk bort til beina og begynner iherdig å arbeide. Følelsen er helt merkelig og er vel noe av det rareste som jeg har gjort hittill. Kanskje det kan beskrives som spisse sugekopper som suger seg fast til beina??
En bra avslutning på kvelden var det i alle fall.

Her smilte vi faktisk,
men i løpet av seansen hadde vi mange rare ansiktsuttrykk...

Fra Mekong til Kambodsja

Vi fant ut av vi skulle være litt "flokkdyr" og gjøre som mange andre turister gjør i Saigon, nemlig ta båt oppover Mekong elven til Phnom Penh, hovedstanden i Kambodsja. Vi trodde nemlig at båt var båt, og valgte til og med å betale ekstra for å overnatte på et flytende hotell slik at vi skulle få oppleve mest mulig av Mekong. Det viste seg raskt at informasjon fra turselskapet ikke var veldig bra, og den første dagen kjørte vi buss i over sju timer til sammen, og var ute i båt bare et par timer. Innholdsmessig var første dagen bestående av et besøk på en kokos-fabrikk som laget godterier av diverse typer, og et stopp med lunsj på ei øy inne i Mekongdeltaet. Der hadde vi muligheter til å spise elefantøre-fisk, men etter at noen viste oss det irr-grønne vannet som fisken suste rundt i, så det ble bare med tanken. På kvelden ble vi fraktet til et flytendehotell ved elvebredden, og hadde et luftig måltid med god mat og lyset fra havnebyen Chau Doc, så dagen endte tross alt veldig bra. Det ble ei varm natt på båten/hotellet, og det gikk opp for oss hvor utrolig bortskjemte vi hadde blitt med aircondition...:)

Ved det flytende hotellet.

Andre dagen oppover elva var heldigvis mye og det virket som vi skulle fraktes med en slow-boat hele veien inn i Kambodsja, som brosjyren hadde lovet. Vi var full av optimisme. Forøvrig inneholdt dag to par attraksjoner som ikke er verdt spalteplass. Elva gikk i smale sund og mellom øyer og land, og åpnet seg vidt på grensen til Kambosja. Avstand mellom fastland på hver sin side av elva ble relativt stor. Oppigjennom elva har vi sett mye rart. Mekong blir brukt til det meste, såpass har vi skjønt. Kuer og mennesker badet om hverandre, toalett er en selvfølge, og fisking og opptaking av sand ble gjort over alt. Og en kommentar i Lonely Planet om elva sier det meste. Om du ikke har jernhelse og er oppvokst i nærheten av elva, så bader du ikke der...


Det gikk som smurt å få visum og krysse grensen til Kambodsja, så enkelte fordeler er det å reise i flokk. Det var en liten nedtur at vi måtte reise den siste biten i en overfyllt liten minibuss med små maur kravlende rundt på kroppen og med for liten plass til å røre på seg for å klø. Et og et halvt døgn etter vi startet på turen var vi vel framme i Phnom Phen, varme, klamme, gjennomsvette, slitne men veldig glade for
å være framme i hovedstanden. Turen oppover elva Mekong var en opplevelse.

På kvelden, fortsatt noe dovne etter turen, men etter en fantastisk dusj, tok vi tuk-tuk til en enda mer fantastisk resturant i byen. På en tapasresturant nede ved havna fikk vi helt fantastisk mat, akkompaniert av avkjølt rødvin (ja den må faktisk være det i denne varmen...) og spansk musikk. Vi spiste og skravla i flere timer og var noen av de siste som gikk. Da vi kom tilbake på hotellet maste Siv om fotmassasje, og 40 kroner fattigere og en time senere, var vi nærmere i koma, enn våken tilstand. Helt i ørska bare stupte vi i seng. Det er verdt å nevne at vi synes folket her, Khmerene, er veldig godhjeta, vennlige og gjestfrie, og bortsett fra mas om tuk-tuk, så er vi imponerte over hvor hjelpsomme de er.. Det er smil overalt hvor vi snur oss.

1 mai ble feiret høvelig med god mat og godt drikke. Dagen ble også en dag med mye ettertanke og grusomme bilder. Vi besøkte nemlig Toul Sleng. Dette var opprinnelig en skole, men Pol Pot gjorde det om til et fengsel og et torturkammer. I dag er det museum, med bilder, hodeskaller og gjennværende turturinstrumenter. Historien er grusom og som det sies flere steder.. "vi må aldri glemme".
Vi fortsatte turen til "Killingfields", der Pol Pot myrdet enda flere mennesker. Noen kjenner sikkert monumentet som inneholder 8000 hodeskaller. Vi gikk rundt flere massegraver på et relativt lite område. Ufattelig, men likeså virkelig.

Killingfields, og monumentet med 8000 hodeskaller

Etter et meget kort besøk i hovedstaden blir det busstur til Siem Reap, der Ankor Wat, et av verdens største underverker venter på oss....