Gili Meno

Reisen fra Kuala Lumpur til den minste av tre øyer; Gili Meno, utenfor Lombok i Indonesia tok sin tid, og når man kommer til en plass som knappest har internett, strøm eller vann, ja så tar den sin tid å få skrevet ned en blogg. Vår ferd hit, begynte med et ettermiddagsflyet til hovedstaden på Bali. Derifra dro vi direkte til nærmeste havneby, Pandangbai for overnatting. Neste dag tok vi ferje i fem timer, før et par timers busstur til neste kai og båttur, og vi rakk akkurat ankomme Gili øyene i en nydelig solnedgang.

På forhånd hadde vi selvsagt forhørt oss angående bosted, og folk viftet med armene og sa: neida, det er knappest noen turister på disse øyene, så det er ikke vanskelig å få et sted å bo. Full av optimisme og entusiasme, la vi i vei over øya, for det så ut som fem minutters gange på kartet. Etter å ha travet i jevnt tempo i rundt en halv time med 30 kilo bagasje, kom vi fram til der vi skulle bo, og ble vel en smule skuffet da det var helt fullt. Naboene rundt var også helt fullbooket, vi vurderte sove på stranda før vi klarte samle nytt mot til å fortsette bungalowjakten i mørket. Etter en runde med hodelykt, på jakt etter rom, fant Marthe endelig et krypinn ca 20 minutters gange unna der vi lempet bagasjen. Været hadde klart og skyene var borte, så hodelykta ble rundt halsen og vi likk langs stranda i lyset av månen. Ganske så magisk egentlig, og attpåtil fullmåne.

Tidligere på kvelden gikk nemlig strømmen, så det var ikke mye lys å se rundt omkring på øya. Og når strømmen går her, så er det også en del andre ting som ikke fungerer, blant annet vannet fra brønnnen. Det visste ikke vi. Jeg kastet meg i dusjen og sverget høyt at dette må ha vært den beste dusjen jeg noen gang hadde tatt! Dette gjorde ikke Sivs forventninger til sin kommende dusj mindre… Hun hoppet inn i dusjen klar til aksjon men kom slukøret ut igjen fordi det ikke kom en eneste dråpe ut av dusjen. Ingen vann til å skylle ned i hull-i-gulvet-doet og ingen vann til fingervask i forhold til kontaktlinser. Men men, en av oss var hvertfall ren og duftet godt da vi krøp opp i senga i lysskinnet av et enslig stearinlys. Vi konkluderte med at vi egentlig bare kunne vi likesågodt ha sovet på stranda. Det hadde vært mer eksotisk å skrive hjem om...

Etter å ha tatt oss en tur rundt øya på morgenen, fant vi oss en plass helt syd på øya. Bari Meno. Her er det kun åtte bungalower i en fantastisk flott hage, ingen naboer på flere hundre meter og ganske så avslappet stemning. God karma som Marthe sier. Uansett. Dette er en fredfull oase som bare ”ropte” til oss, og vi har nå en kjempestor bungalow med egen sofa, veranda og stort bad. Og ordentlig ”porselen” også. Ikke disse skvette-doene, som man ikke får slappe av på. Jeg (Marthe) har nemlig fått en ny innsikt etter å ha vært på tur en stund. Jeg skjønner veldig godt mannfolk som bare nyter tida på porselenet... for det er fantastisk deilig å bare sette seg ned, og la kroppen ta hånd om det som måtte trenges å tas hånd om..

Nei nok tulleprat nå, men det som er poenget er at vi setter stor pris på faktisk å ha en vask, en do og litt rennende vann i dusjen. Og med utsikt og bodsted på stranda, turkisblått hav, 30 grader i skyggen på dagtid og mat som tilfredstiller magen, så kan vi ikke annet en kose oss. Det blir nok brukt for noen av de bøkene vi har drasset med oss nå ja, for ferden videre er ikke planlagt, for reisehåndbøkene skal ha litt ferie de også.

Litt frukt på stranda er ikke å forkaste