Jogjakultur

Yogyakarta har mye å by på, og så lenge man holder seg unna hovedgatene og turistfellene, er byen veldig likanes. Det verste kaossjokket har gitt seg nå, og jeg har i tillegg lært meg å si nei takk på indonesisk, så nå koser jeg meg veldig. Jeg bor i et området med små ganger/gater, og til tross for mange turister, er de knapt synlige, og det føles sjarmerende autentisk. Til og med trafikken virker mer harmonisk enn de fleste andre steder i Asia: ingen som kjører på rødt lys!

Jogja som byen kalles av innbyggerne har en rik og multikulturell historie. Byen blir regnet som et sentrum når det gjelder kunst/håndverk og utdanning, og har sterke tradisjoner.
Hovedattraksjonen er Kraton (gamlebyen) og palasset til Sultanen. En becak (sykkeldrosje) tok meg dit fredag morgen, og jeg fikk automatisk tildelt en guide som het Johannes. En meget engasjert voksen mann. Og bortsett fra stedets flotte arkitektur og imponerende kunst, fikk jeg mye spennende informasjon, fra guiden. For når jeg først begynte å spørre om Indonesia, fikk jeg mer politiske og samfunnsmessige perspektiver, enn fakta om sultaner og palasser. Johannes fortalte at etter 1965, så har det regjert to presidenter (inntill da: sultan), og etter hans mening er Indonesia i dag et diktatur. Ikke bare mente han at økonomien er ødelagt, men at 95% av alle i Indonesia er korrupte. Propaganda er på TV og den første presidenten sammenligner han med Hitler og anklager han for mord på 4,5 millioner indonesiere.. Relativt sterk kost, og jeg må nok lese litt mer historie for å se nyansene og sammenhenger. Det som kan sies sikkert var at Johannes var meget opprørt om hvordan Indonesia var blitt, og tok seg mer enn en gang til hodet, lukket øyene og rettet på “lua” mens han sukket. En spennende mann.

Jeg gikk rett til fuglemarkedet etter å ha vært innenfor Sultanens vegger. Der var det yrende liv kan jeg berette og jeg var så “heldig” å få med en lokal fyr som viste meg rundt. Lonely Planet advarer mot disse, men det er ikke akkurat så lett å riste de av seg, når du knapt vet hvor du er hen. Han hang på som et slips, og jeg hadde god nytte av han et par timer. Til gjengjeld kjøpte jeg overpriset batikk av “tanten” hans, som han helt sikkert får kommisjon av. Jogja må for øvrig være batikk-hovedstaden i verden. Du kan ikke gå fem meter uten å finne en butikk med batikk!
På fulglemarkedet var det big business med duer, men du fikk kjøpt alt fra spurver, papegøyer og andre fargerike varianter. Apropos fargerik var det til og med en rosa-“spraylakkert” due der. Forruten fugler kunne man få kjøpt flere arter flaggermus, larver, pytonslanger, hunder, katter og diverse smågnagere. Sistnevne, noen bare ment for mat til slangene… I følge min personlige guide bringer det lykke å slippe løs fugler på toppen av vannslottet. Så da kjøpte jeg fire fugler til 8000 rupiah (koster egentlig 2000.. men jeg fikk nok en ekstra god pris!) og bærte dem i en bitte liten brun papirpose. Følges ikke godt med innestengte dyr i pose, men nå er de i alle fall frie!

På toppen av Vannslottet... Frihet..

Jogja har vær kultur fra ende til annet, og lørdag var det enda mer på tapetet.. Reiste kl 0500 om morgenen til Borobudur og Prambanan. Det første er et gigantisk buddhistisk tempel som er Indonesias svar på Ankor Wat. Prambanan er hinduistisk og har også en helt særegen sjarm.. Jeg har skrevet nok nå, lar bildene tale for seg…

Borobudur

Prambanan

For øvrig er maten her kjempegod, massasje på rygg og føtter er meget tilgjengelig og billig, og selv om jeg burde brukt et par ekstra dager her, vender jeg nesen mot Bali igjen. Skal bare litt opp i høyden på veien dit…