Kids, cheese and a wedding!

Jeg stakk over til Neira en solskinnsdag i midten av november. Både for å se på det tradisjonelle Kora-Kora-racet, og for å møte en kompis som kom hele veien fra Junaiten (USA). Er jo litt stas å få besøk da, for jeg har jo ikke akkurat valgt verdens navle som midlertidig bosted :). Jeg lider ingen nød her, men ost er det lite av i Indonesia, og det var da ekstra stas å få tre typer forskjellig oster, til og med en norsk en. Det hører også med til historien, at vi på et senere tidspunkt fikk fraktet restene (over halvparten) av disse ostene, sammen med ei flaske vin til øya mi, som en overraskelse. Tenke seg til å ha så mange fine venner!!!!

Kora kora race

Nok osteprat, jeg må en kjapp tur tilbake til kompisen min Jeff. Han koste seg veldig her, og ble så godt som et nytt familiemedlem han også. Angivelig det har vært forhandlinger om å finne ei indonesisk kone, og andre avtaler som var bisniss-realtert. Jeff selv var ikke helt sikker på innholdet, da han i likhet med meg er av og til er «lost in translation». Dessuten har jeg nå angivelig ødelagt Jeff for livet, på grunn av at han nå ikke kan dra andre steder for å snorkle. Dette er visst den ultimate plassen! Så Jeff, du må jo bare komme tilbake neste år, så kan vi begynner å se etter ei passelig kone til deg.

Jeff with the family!

  

Etter å ha sendt Jeff i «retur», jeg dro kjapt tilbake til øya mi. Jeg hadde nemlig blitt «invitert» til et bryllup. Ikke at man egentlig blir det, men det er er muligens for dem stas å ha hvite folk på besøk. Jeg personlig synes det er kleint, men eldste søstra mi insisterte på at jeg måtte bli med. Og kvelden før kvelden var det i tradisjon tro Joget. Den indonesiske dansen som jeg fortalte om på forrige blogg. Denne gangen hadde jeg mannet meg opp til en dans eller tre, og hadde nok av forespørsler den kvelden. Det var moro selv om jeg ble flirt av med min u-indonesiske dans (angivelig for mye armbevegelser). 

Happily married....

Dagen etter festen dro vi i samlet flagg til Kampung Baru (den nye landsbyen) for å se på vielsen. Lokalet var utendørs, pyntet med plastikk-ornamenter under det provisoriske taket. Plastikkstoler er plassert som om det er en scene foran, og kvinner og menn sitter hver for seg. Snarlig etter ankomst får vi servert ferdig pakket kaker og jordbærdrikke. En knapp halvtime passerer, og den kommende brudgommen ankommer i grønt silke-antrekk. Han blir kjapt sluset inn blant herremennene som allerede sitter på bakrommet. Han skifter antrekk og kommer ut igjen etter at vielsen er over. Bruden forøvrig også har to antrekk, ett før og ett etter vielsen. Og det mangler ikke på stæsj må jeg si. Jeg er helt sikker på at jeg ikke under noen omstendigheter, har mulighet til å kjenne igjen bruden, uten lagene med sparkel aka kalt sminke. 

weddingfood

Språkbarriere gjorde at jeg ikke skjønte veldig mye, men ble forklart litt underveis, og når applausen fra nærmere 4 eller 500 mennesker, var det et faktum at de var rette ektefolk. (NB: De måtte forøvrig gifte seg, da brura allerede var på vei til å få en liten en (vanligvis slik man blir gift her!))

Jambo-time

Jeg har prøvd engelskundervisning igjen, for voksne, uten særlig hell, igjen. Jeg må kanskje gjøre noe på PR siden i forhold til dette. Og med kort tid igjen, får jeg heller planlegge på nyåret. Jeg har betraktelig mer suksess med barna,  og den siste søndagen før avreise, møtte første mann opp 0815. Neste pulje kom en time senere og jeg skjønte kjapt at jeg måtte ut av huset eller låse døra om jeg skulle få litt privatliv. Til slutt måtte jeg gå «undercover», men fra kl 1400 var det ingen bønn. Jeg ble eskortert av et hylekor hjem fra Ibu Noni, der jeg hadde undervisning hvordan lage Rujak. Først post på programmet var en times tegning, avbrutt av litt klatring i trær for å hente litt jambo (eple) og så etter det 11 masker til utlån og ut i havet det bar med flesteparten av dem.  

Kids waiting to take me home!

Barn er nå en gang barn da, og en kveld i butikken, kom en av barna bort til meg og tok meg på puppen. «Susu besar» sa frøkna og hiksta av latter (oversatt stor pupp, direkte oversatt: stor melk) I samme øyeblikk kom en av de eldre mødrene inn i kiosken, og jeg fikk klar beskjed om å slå til frøkna. Man må jo være høflig! Og det er jeg enig i, men jeg er nok ikke en del av den «gode gammeldagse» fysiske avstraffelsen som er vanlig her. Litt konebanking er ikke uvanlig også, spesielt hvis mannfolka har fått seg en dram eller to. 

Og ja, kanskje innbyggerne her er litt mer uslepne i kantene når det gjelder språk og høflighet. Men i motsetning til meg da jeg var liten, hører faktisk disse barna på foreldrene sine. Det har respekt for eldre, og man kan for eksempel ikke sitte høyere enn voksne. Da får de beskjed kjapt om å sette seg på et lavere punkt. De har også respekt for at man må hvile, og hvis man sier det, får man relativt enkelt kidsa ut av huset. Vanlige høflige betegnelser for voksne blir også hyppig brukt;  Ibu (mor) og Bapak (far). 

Bortsett fra «hvor skal du» -spørsmålet, er «har du spist» det viktigste. Familien min er veldig opptatt av dette i likhet med resten av Indonesia, og jeg tror også at dette spørsmålet er en slags åpningsreplikk og. De vil gjerne at du skal spise mye, men de liker også at man er litt fjong i kroppen, så det henger ikke nødvendigvis helt sammen. Dessuten, hvis man tilfeldigvis er sulten, kan man nesten gå til hvilken som helst slags hus for å få seg litt mat. 

Ibu Noni and Onco is making
my oleh-oleh. Manis pala

Ellers er det lite nytt fra huset jeg bor i. Har jevnlig besøk av en kakerlakk eller to på badet, men har også gode hjelpere i form av gekkoer.. Det har også vært en krabber taket og en rotte hengende fra gardina. En edderkopp har også vært på besøk, og da var jeg veldig glad jeg hadde venner rundt meg til å eskortere denne krabaten ut. Har også hatt diverse vanlige dyr i hagen, og en grønn tre-skapning som har skapt mye fascinasjon.  

A green tree-animal

A chicken house on the wall..

Helicopter...

Kids looking for me...

I skrivende stund sitter jeg å ser ut på havet. Horisonten er hvit og borte på grunn av alt regnet, og det er hvite skum på bølgene. Regn hamrer ned på blikktaket og det er et faktum at monsun nummer to for året er her (det tropiske uforutsigbare klima er grunnen til at nettopp disse øyene blir kalt krydderøyene). Det blåser fra vest og sanden er i ferd med å emigrere fra den ene siden av øya, til den andre. Jeg har akkurat blandet meg en kopp «grutlignende» kaffe, som er det man får tak i den lokale kiosken. Et par kvister kanel brukes som rørepinne, og ei halvtørr kake holder meg med selskap. Det siste halve året har gått fort, og disse 3 månedene her, enda fortere. Og mens jeg tenker på nedpakking av utstyr, vandrer tankene avgårde på hva som kan skje videre. Tankerekka blir avbrutt av 4 barn som kommer vandrende inn i hagen. De spiser litt frukt de har knabbet fra treet og en av gutta sier: «Marthe sover». De står å ser utover sjøen, før de sakte finner veien tilbake til gata. Men ikke uten å presse ansiktet inntil den mørke ruta for å oppdage at jeg sitter å ser rett på dem. De smiler og ler, og skjønner at jeg trenger litt alene-tid, og forsvinner kjapt ut av hagen. 

Jeg føler meg som en barnehagetante noen ganger, med åpent hus og et hylekor av barn som vil ditt og datt.  

Hvor mye jeg får gjort, vites ikke, men hvis jeg kan gjøre en forskjell for en eller kanskje to personer, er det verdt det. 

Flere lokale har spurt meg hvorfor i all verden jeg skal hjem til jul. Jeg kunne jo ferie her på øya! Og før avreise fra Hatta fikk jeg oleh-oleh (som betyr souvenir), av barn, voksne og selvsagt fra min familie. Jeg fylte faktisk opp en hel pappeske med kaker, muskat, nellik, banan og casava-chips og tørket pala. Og jeg vet, at når jeg kommer tilbake, er det til en eneste stor familie, med massevis av glede, latter og skrøner, humor og litt godartet kjefting. Først skal jeg hjem en tur, med et lite pitstop med dykking i Ambon, så en måned med snø, familie, venner, vin, ost og norsk mat! 

Tusen takk til alle som har krysset min vei så langt. Takk til familie og venner, og de frivillige som har bidratt på øya, Banda Sea Trust, Mareike, Luminocean og Blue Motion og ikke minst alle innbyggeren på Hatta som har gitt meg den varmeste velkomsten jeg noen gang kunne drømme om å få!  En siste spesiell hilsen og den største av alle må gå til Masha, som gjennom to år har blitt en av mine nærmeste venner. Uten deg ville jeg ikke vært her i det hele tatt. Takk!

ENGLISH: 

I went over to Neira on a sunny day mid November. Not just to look at the traditional Kora-Kora-race, but to meet a friend who came all the way from the USA. Its kinda like a special treat to get visits out here, since i dont exactly chose a big metropol to stay in. And being far away from a lot of ordinary food, it was a fantastic suprice to get three types of cheeses, even a Norwegian one. To complete the story, a week later, we got a «shipment» to my island, with the remains (over half) of these cheeses, along with a bottle of wine. Imagine having so many nice friends !!!!)

Well, enough cheesetalk and back to Jeff. I think he had a really good time here, and became like a new family member too. Apparently there have been negotiations to find an Indonesian wife, and other deals that were business-realted. Jeff is still not sure of the content, as he is, like me, occasionally is lost in translation. Besides that, I've now destroyed Jeff for life. He claims after the stunning reefs of Hatta, he can’t go anywhere else to snorkel. So Jeff, you just have to come back next year, so we can start looking for a wife for you.

After escorting Jeff to Neira, I quickly went back to my island. I had a wedding to attend to! Not that I really got invited. But my younger «sister» insisted that I had to join. It might be some kind of nice thing to have white people to attend. I personally think white people are a bit overrated (and sometimes to rude for the local community’s), but I appreciate being able to join local partys and see whats going on culturally. And true to tradition, the evening before the wedding it was Joget. The Indonesian dance that I told you about on the previous blog. This time I had been looking forward to a dance, or three and had enough requests that evening. It was fun, even though I was «the laughingstock» with my non-indonesian way of dancing (apparently too much arm movements).

The compulsory selfie..

The day after we went as a group over to Kampung Baru (the new village) to look at the wedding ceremony. The event was outdoor, covered with plastic ornaments under the temporary roof. Plastic chairs was  positioned as if there is a scene in front, and women and men were sitting separately. Immediately after arrival, we receive served plastick-packed cakes and strawberries-flavoured water. A half an hour passes by, and finally the groom to be arrives in a green silk suit. He is quickly escorted into the house, out of sight, with an older group of men. After 15 minute of loudspeaker and some rituals that I could not really see, he comes out again, in a different outfit. The bride also had two outfits, one before and one after the wedding ceremony. Both of them quite spectacular. And I’m absolutely sure I dont under any circumstances, have the opportunity to recognize the bride, without the heavy layers of makeup.

Language barriers meant that I did not understand very much, but was explained a bit along the way, and when the applause from closer to 4 or 500 people finished even I understood that they finally were married.

Drawing...

I have tried English lessons again, for adults, without luck, again. I may have to do something to gain with some improved PR-skills regarding this. And with not much time left on the island, Ill to a plan for the next year. I have considerably more success with the children, and on the last Sunday before departure, the first kid came 0815 in the morning. The next bunch came an hour later, and I soon realized that I had to leave the house or lock the door if I were to get some time to myself and some work done. I went «undercover» but from two in the afternoon I had no chance of escaping. I was escorted home, from a cooking-lesson of making rujak with Ibu Noni. A deafening choir of kids, became a bit more quite when the drawing-session started. A few interruptions of kids climbing in my tree to get jambo (apple). More or less an hour later they all figured out it was time to get into the water. And from the beach 11 kids got masks for snorkeling, and off they went. 

Rujak in the making

Kids love the sea

Children will always be children. And one evening in the store, one of the children approached me, and deterrently touch my boob. "Susu besar" she said, with a mischievous look on her face, accompanied with a rolling laughter (susu besar directly translated is big milk). Simultaneously one of the older mothers entered the kiosk, and I was told to give the kid a proper slap! She said they have to learn to be polite.  And that I can certainly agree with, but I'm probably not part of the "good old-fashioned" physical punishment that I think is fairly common here. I also think slapping the wife a little bit is «normal», especially if they’ve gotten a drink or two. 

And perhaps, the inhabitants here are a bit more unpolite and «rough». But unlike me when I was little, these children actually belong to their parents (maybe the slapping has an effect). Kids can’t sit higher than the elderly. They also have respect for the need to rest, and thats actually a relatively easy way to get kids out of the house. Common polite names for adults are also frequently used; Ibu (mother) and Bapak (father). 

Otherwise, there is nothing new from the house I live in. Have a regular visit of a cockroach or two in the bathroom but also have geckos to help me. There has also been a crab in roof and a rat hanging from the curtain. A spider has also been visiting, and then I was very glad I had friends around me to escort this fella out. 

"Stealing" jambo

At the time of writing, I sit looking at the sea. The horizon is white and gone because of all the rain and there is white foam on the waves. Rain is hammering down, and it is a fact that monsoon number two for the year is here (the tropical unpredictable climate is the reason why these islands are called spice-island). The wind is from the west and the sand is about to migrate from one side of the island to the other. I just mixed myself with a cup of «porridge» coffee, which is what you get in the local kiosk. A few twigs of cinnamon is used as a stirring stick, and a half-dry cake keeps me company. The last half year has gone fast, and these 3 months here, even faster. And while I'm thinking of packing up equipment, the thoughts wander on what can happen in the future. A small break in the rain, and the train of thoughts is interrupted by 4 children coming into the garden. They eat some fruit they have collected from the tree, and one of the boys says, "Marthe is sleeping." They stand looking out at sea before they slowly find their way back to the street. But not without pushing their face into the dark windows, to find out that I'm looking straight at them. They smile and wave, and realize that I need a little bit of time and disappear quickly from the garden. I feel like a kindergarten-auntie sometimes, with an open house and an entourage of children who wants to do this and that. How much I get done is not known, but if I can make a difference for one or maybe two people, it's worth it. And I do have some plans!

Some of my favorite people on Hatta

Several local people have asked me why I'm going home for Christmas. I could just stay and celebrate here on the island, right?!! 

Before leaving Hatta, I got oleh-oleh (meaning souvenir), from children, adults and of course from my family. I actually filled up a whole cardboard box of cakes, nuts, cloves, banana and casava chips and dried pala. 

And I know that when I come back next year, it's to a whole island that I consider family. 

The slow return to Norway has started. And first «leg» will be in Ambon, diving a bit of much before heading over to Bali. Ill be home on the 19 of december for a month of snow, family, friends, wine, cheese and Norwegian food! 

My "dad" and his oldest brother.. 

Thank you very much to everyone who’s crossed my path so far. Thanks to family and friends, and the volunteers who have contributed to the island, Banda Sea Trust, Mareike, Luminocean and Blue Motion and last but not least all Hatta residents who have given me the warmest welcome I could ever dream of getting! One last special greeting and the greatest of all must go to Masha, which for the last two years has become one of my closest friends. Without you I would not have been here at all. Thanks.

PICTURES FROM PROJECTS: 

Students from ambon showing kids in school
how to recycle plastic and making cool stuff out of it

This time with the kids, and not me,
infant of the plastic poster. 

Off do digging down trash!

Kids are working hard..

Now, lets see what will happen to this bottle
while Im away.. Will it rotten?

Done digging!

Islandlife

Jeg har ikke så mye å skrive om fra Singapore. Det var jo ikke akkurat kaotisk, men fra ei lita øy i Indonesia, til en stor metropol, var utvilsomt kontrastfylt. Deilig også må jeg si, at man endelig kan forsvinne i mengden og nyte storbyens muligheter. 3 netter og dager fylt av shopping og mat, og plutselig var jeg tilbake i Indonesia. 

Hatta from above

Så, jeg bor i en liten landsby, og jobber hardt for å integrere meg. Språket blir bedre og bedre, og jeg har etablert kontakter både her og der. Dog begynner jeg å bli litt bekymret over hvordan sivilisasjonen vil behandle meg, når jeg besøker de vestlige strøk. Jeg begynner nemlig å bli mer og mer Indonesisk. 

Alle her spør hvor man skal (og det er vanskelig å gå seg bort, tro meg), hvilket er det vanligste spørsmålet i Indonesia.  For noen er det kanskje en start på en samtale, for andre er jeg helt sikker på at dette er ren nysgjerrighet. Jeg har glatt adaptert nettopp dette, og spør i hytt og gevær hvor folk skal. Nyskjerrigheten tar nestens overhånd. Jeg har dog ikke kommet dit hen, at jeg setter meg ned ved et hvilken som helst hus, slik enkelte indonesiere kan finne på å gjøre. Jeg er heller ikke helt komfortable med å stille meg opp og ni-glane, slik lokale gjør, hvis man spiller et spill på mobilen eller jobber på dataen. 

En planlagt fest hos gikk av stabelen i gata utafor huset mitt forrige uke. Det kalles Joget, som direkte oversatt: dans, var satt opp til å feire avslutning av ungdomsskole eller en høyere skole. Det skulle egentlig være på lørdag, og siden det alltid sies i morra- i morra (manana-manana), trodde jeg at dette evenementet skulle gå av stabelen flere dager, uten at noe skjedde. Som kjent kan ting gå litt sakte her, og endelig, 3 dager etter annonsert start, fikk arrangøren endelig tillatelse fra politiet. En tinitus-fremkallende disko og en salig øredøvende støy kaldt indonesisk popmusikk og festen var et faktum. En tilhørende diskokule under det provisoriske taket, samt det mest etablert møbelet i de fleste indonesiske hjem: høyttalere, og arenaen for suksess var komplett. Fra ni-ti-tida på kvelden var det liv og røre, og relativt mange var deltakere, i en mer eller mindre rytmisk dans uten de store krumspring. Fest eller ikke, pysjamas er et standardantrekk (og jeg som var redd jeg ikke var passelig antrukket). Dessverre var jeg  kun en beundrende tilskuer, og hadde vel i utgangspunktet planer om å delta. Men at jeg bare var supporter, fikk jeg ubønnhørlig høre dagen etter, da nabodamene (bestemødrene) klaget på mitt fravær. Det var visst ikke godkjent årsak å være sjenert. 

Og dette med tid er alltid like spennende her i Indonesia. Jeg har sikkert snakket om jam-karet tidligere som betyr direkte oversatt: gummitid. De bruker også «besok» som betyr i morgen, for dager fremover, og «kemarin», som oversatt betyr i går, brukes for gårsdagen eller for noe som skjedde for to måneder siden, eller for den saks skyld flere år siden. Alltid er det nanti-nanti, som betyr senere, udefinert tidspunkt og det kan gå fort eller sakte (minutter eller år). 

En annen meget forvirrende ting, er at de av og til bruker søndag kveld som en betegnelse på lørdag kveld, og forklaring er at et er jo kvelden før søndagen.. (om du ikke skjønte dette, skjønner jeg det veldig godt, skjønner det knapt sjøl!)

Familie er også viktig her, men jeg har ikke knekt koden for dette enda. Mange har kone og barn andre steder, og er ofte gift flere ganger. Skilsmisse eksisterer ikke (her i alle fall), man drar bare liksom. Og så gifter man seg bare på nytt (flerkoneri er akseptert sosialt). Mange har familie på andre øyer som er langt vekk, og jeg tipper noen også pendler, både mellom øyer og koner. Noen «deler» barna rundt om kring i familien, eller gir dem bort, slik vi også gjorde i «gamledager». Det er for eksempel en tvilling her som har sin bror (enegget) på ei øy flere dagsreiser unna. Når jeg spurte hvorfor de delte tvillinger, sa en av de lokale at grunnen var at: «hvordan kan de ellers se forskjell på dem??».  Og denne stakkars lille gutten har en av de tristeste ansiktene jeg vet om.. 

The twin, only smiles when in the water..

Men fra trist historie til noe mer hyggelig, nemlig min familie. De er ganske så unike. Jeg er virkelig blitt inkludert som et familiemedlem, og til og mer min «fosterfar» har sagt at han må passe på meg, som om jeg var hans datter. De sørger også for alle mine behov og ønsker. Jeg får mat servert og oppvasken går av seg selv. Nesten annenhver dag kommer de med variert frukt, og om jeg spør, får jeg en av dem til å klatre opp og hente en kokosnøtt til mellommåltid. Kveldene er ikke forandret siden starten, og de kommer for å holde meg med selskap, spille gitar og skrøne. 

Av og til føler jeg at jeg ikke har så mye tid for meg selv, men jeg er helt sikker på at jeg blir godt passet på. Faktisk kan jeg si at hele landsbyen passer på meg. 

Angga and Ridu

House on the street. Here you can buy
ice and snacks!

Religion er definitivt en utfordring da man kan ikke gifte seg med noen som har en annen religion (må evt konvertere). Over du gravid, er neste mulighet å gifte seg. I den muslimske verden koster en liten formue å gjøre det. Foreldrene til kommende hustru må betales, og alle skal på fest (alle er jo i slekt med hverandre), så det kan komme opp i 60.000 norske kroner. Med en månedslønn på godt under tusenlappen  (125 euro) i beste fall, skjønner de flestes at dette er vanskelige, og tilnærmet umulig uten hjelp fra familie og venner. For meg personlig er ikke religion et problem, i alle fall ikke foreløbig. De aksepterer faktisk at jeg er såkalt fri, uten religion. Og det er ganske unikt i indonesisk sammenheng. For vanligvis her må man ha en religion!

Mitt største problem, er at jeg ikke er gift. Man kan visstnok havne rett i helvete om man ikke er gift. Så dette er en prekær oppgave for innbyggerne på Hatta: å finne en mann til meg. Og jeg har et hav av tilbud, uten at jeg kan si at noen er passende. Mange eldre menn, sier at de fortsatt er «sterke» og det å få flest barn er et visstnok et symbol på dette. Til og med sjefen (stutt-tjukk utgave) på skolen ba meg inn på kontoret sitt for et forhør, og spurte om jeg ikke kunne tenke meg et giftemål i nærmeste framtid. ….  jaja, er det liv er det håp!. Heldigvis er jeg to hoder høyere enn de fleste og sier som svar til alle, at jeg må ha en som er høy nok! Og det blir oftest akseptert. Jeg kan også berolige dem som er nervøs på mine veiene, at tross mange kleine spørsmål, føler jeg at jeg både er respektert og ansett.

Early bird for catching Lola

Tilbake til selve prosjektet her da. Jeg hadde en litt trå start rett etter returen fra Singapore, av flere årsaker.  Det har vært semesteravslutning med eksamen og prøver for skolebarna. Og så har vi den berømte Lola´en. Snegla som det har vært forbudt å hente opp fra havet i 3 år (lokalt forbud kalt Sasi). En til to ukers opphentings-tilatelse før et nytt forbud trer i kraft for 3-4 år igjen. En regntung mandagen ble forbudet ble midlertidig opphevet, var skolen var stengt og alle som en ute i strandkanten eller i kano. Den eldste generasjonen til og med, i sine lange kjoler, med sandaler på toppen av koraller… Sneglene er en lokal delikatesse, og kan også selges videre for en god sum penger. Sjø-pølser har også blitt hentet opp og dette kokes, tørkes og sendes til Kina. 

The lola it self!

Grandmother is on a hunt!

Men jeg har gjort framskritt også. Fra Singapore hadde jeg med meg dykkermasker. 8 stykker, for barn i forskjellig størrelse. Og hver ettermiddag fra klokken fire har det vært et salig rusj etter å «låne briller». 

Fra jeg startet for noen uker siden, med svømming og lek i vannet (uten særlig struktur) kan jeg se en betydelig forskjell på barna. Ikke at det er målbart, men jeg kan se at de er mer komfortable i vannet. De kan gå lenger ut fra strandlinja, og er mindre avhengig av å klatre på meg som om jeg var en hvilken som helst flyte-vest!

Mye av æren for progresjonen må tilskrives diverse «forbipasserende» gjester som har bistått meg, spesielt i vannet, og som har både mer erfaring med barn, og mer pedagogisk bakgrunn. 

The little girls has a scratch..

Adjusting masks

Swimming-device: bamboo

Me: the xmas tree that kids can climb on!

Kids in the school!

Fra engelsk-undervisning hjemme i «huset mitt» har jeg nå gått over til å hjelpe til på skolen sammen med engelsk-læreren der. Jeg tror dette er mye bedre måte å nå barna på, og ikke bare de aller ivrigste som kommer hit. Barna går også på skolen 6 dager i uka, og har i tillegg lekser, så i det lange løp er nok skolen en bedre pedagogisk arena. Satsinga her i huset vil pense over på lek og eksperimenter for barna, men vi kan jo også snakke engelsk. Og selv om «voksenundervisning» har vært annonsert et par ganger, har det ikke skjedd så langt. Oppmøte har vært cirka ingen, men etterspørselen er der! Her også blir det mer samarbeid med engelsk-læreren på skolen, så forhåpentligvis vil det blir bra. 

In the classroom!

Søpplekapitelet: 

Jeg er veldig glad for at jeg på ei lita øy der det ikke er mye søppel. Det er lite avfall av for eksempel drikkeflasker takket være gjestehus og bungalower som alle sammen har 25 liters dispensere med vann. Men det er fortsatt Indonesia, så folk kaster søppel alle steder. Havet som sagt tidligere, er en fin dumpingplass for feks bleier, batterier og knuste tallerkener. Ellers kan det også graves hull i sanda og begrave både bleier og rotten fisk. 

Alt går forøvrig i samme søppelkasse, og ingenting blir sortert som organisk eller ikke organisk. Og det forundrer meg egentlig litt, da disse folka i utgangspunktet lever i pakt med naturen, mens kompostering har jeg enda ikke sett noe til. Enten frakter de alt søppel, det vil si tørre blader sammen med plastikk til hovedøya, ellers så brenner de alt som er, plastikk så vel som aluminiumsbokser. 

Jamiee and Jeff working with the kids
to build a "what is plastic" poster

Green books, about garbage

Garbage game with the kids

Should have been kids posing with this..
soon it will be.. Plastic project

Jeg har allerede startet å fokusere på kildesortering med barna, men er ikke alltid like lett. De er ivrige nok, men gjennomføringsevnen eller rettere sagt fokuset, er lett justerbart.  Jeg trenger også lokale voksne som rollemodeller, og det å finne disse føles som mission impossible akkurat nå, men pelan-pelan som de sier her.. sakte sakte. 

Jeg trenger en solid forankring i lokalsamfunnet også, og det kommer først etter at man forandrer vaner og det igjen kommer etter at man har fått kunnskap. 

My Hatta kids..

Forøvrig er været relativt bra, og vi har hatt noen dager med såkalt november-speil vær, som er helt speilblankt sjø som vanskelig kan skilles fra himmelen.  Det er har vel knapt vært dykking, men jeg er ute med maske og snorkel nesten hver dag, så kan ikke klage på det. Øylivet er ikke noe glansbildet, og som alt annet går det opp og ned. Og det kan også føles som om tida går veldig fort uten at man egentlig for gjort så veldig mye. Jeg føler meg faktisk tålmodig her og nå. Uten at det nødvendigvis er mye som skjer..(jada, det er ikke mange som kjenner meg som tror på akkurat det!). 

Ellers er svinger jeg meg opp i hengekøya daglig, og svinser rundt med solbrent nese og en lysere manke enn jeg har hatt på lenge.  

Will never be tired of this view!

ENGLISH:

I do not have any big news from Singapore. It wasn´t chaotic, but from a small island in Indonesia, to a large metropolis, was undoubtedly a contrast. It was fantastic too, I would have to say. To finally get lost in the crowd and enjoy the big-city-possibilities. 3 nights and days filled with shopping and food passed by pretty quickly. And at a blink of an eye I was back in Indonesia again. 

Kids in the water

So, I live in a small village, and work hard to integrate myself. The language is improving and I have established some contacts and friends. However, I begin to get a little worried about how civilization will treat me when I visit the western world again. This is because I'm beginning to become more and more Indonesian.

For example, the Indonesian way of asking «how are you» is: "where are you going",  and this is actually normal. So here, if I go to the next village or anywhere on the street really, a bunch of people will ask me where Im going. And for western people this might feel a slight bit intrusive. Im know the question doubles both as a conversational starter and for satisfying curiosity. And what I’m really worried about, its that I’m starting to adapt this habit. However, I have yet to get to the stage where I randomly stand behind people at their computer or phone, just to stare . 

A planned graduation-party went off in the only street, next to my house last week. It is called Joget, which directly translated to dance. It was scheduled to be on Saturday, but days went on without anything happening. As a well known fact, island times can be a bit slow. And when the permission from the police was finalized, the disco-ball was already spinning. The party blasted off with deafening disco noise called Indonesian pop music. The temporary ceiling was protecting the most established furniture in Indonesian homes: loud-speakers. And from nine o'clock in the streets was full of people of all ages , dancing in a more or less rhythmic dance way without any mind-blowing moves. Party or not, the pajama outfit was ever present! (And I who was worried about appropriate attire….)

I was an admiring spectator to it all, and the following day the neighboring ladies, rightfully so, complained about my lack of participation. That I happened to be a bit shy, was not a good enough excuse.  

And this time-concept is always a challenge here in Indonesia. I have probably talked about jam-karet earlier, which directly translated: rubber time. They also use «besok» which means tomorrow, for days to come, and "kemarin", which translates to yesterday, can be used for yesterday, or for something that happened two months ago, or several years ago for that matter. It is always nanti-nanti, which means later, undefined time and it can be fast or slow.

Another very confusing thing is that they occasionally use Sunday evening as a term for Saturday night, and the explanation is that one is the night before Sunday (confused you said.. yes, so am I.)

Boy drinking "ice" at Ibu Noni

Family is very important here, but I have yet to understand the whole perspective. Although a few things are quite different from the western world. Divorce doesnt exist, and polygami (to marry more than one) is socially accepted. Many men have wives and children on other islands. Some people «give away» children, if you can’t afford or simply if you have to many,  just like we also did in the "old days". For example, there is a twin here, who’s brother (identical twin) is on an island several days trip away. He has one of the saddest faces I know right now (the only time I have actually seen him smile is in the water).

But from a story of a sad face to something more enjoyable, my family. They are quite unique. I have really been included as a family member, and even my "foster father" has said that he must take care of me as if I were his daughter. They also cater for all my needs and wishes. I get food served and almost every other day they come with variety of fruit. I ask, I get one of them to climb up to get a coconut from the garden tree. The evening rutine havs not changed since the start of my stay, and they come to keep me company every evening, playing guitar and telling stories. 

Occasionally, I feel I do not have much time for myself, but thats a luxury problem really. In fact, I can say that the whole village looks after me. How lucky am I!?!

My nephew Ridu. Always up for a bit of fun!

Brother Raju

Religion is definitely a problem if you want marry someone who has a different religion (have to convert). But then if you have a kid, there is not a whole lot of options, respectably you would have to get married. And it costs a a small fortune to do this. The parents of the of the wife must be paid dowry, and everyone in the village and nearby have to be invited to the party. A sum of 6000 euros is not unlikely for a wedding. And with a monthly salary on average being 125 euros at best, anyone can understand that marriage is difficult and literally impossible without the help of family and friends. 

Sometimes a hammock is just to much fun!

What is quite extraordinary here is that Im accepted as a person who does not have a religion, and in Indonesian context. Im so called free, and normally you would have to have a religion written down in any ID card or passport. However I do have one major problem, to them that is. I am not married. And apparently here, if not married, you would end up in hell! This has now become quite the task for the local people, and also a fun thing to joke about. And I constantly get offers from many men, mostly in the older category. Even if they say that they still are strong (a direct translation for their libido),  I can’t say that I find any of them suitable. Even the head-master in school  (who is as short as he is wide) called me into the office one day, and had a whole line of questions for me. And the final question was If I would consider marrying him! Well, as long as I have offers, I guess there is hope, even for me!

Despite of this «problem» for the locals, I would have to say, I do feel very much respected and regarded in the community. 

Back to the project itself. I had a slow start after Singapore, and I guess that is island life. There has been a semester termination with the exam and test for children in school. And then we have the famous Lola. The sea-snail that had a «no-pick» local regulation for 3 years (local ban is called Sasi). So a two weeks collection permit, before a new ban starts for 3-4 years again. On a Monday, the madness began; the school was closed and everyone was out on the beach or in the canoe. The oldest generation,  even grandmothers in their long dresses was walking in sandals on top of coral. The snails are a local delicacy and can also be sold. Sea cucumbers have also been picked up and this is boiled, dried and shipped to China. 

The sea-cucumber is soon
off to China

From Singapore I brought snorkeling masks. 8 pieces, for children of different sizes. And almost every afternoon from four o'clock there has been a constant demand to borrow masks. Since I started a few weeks ago, swimming and playing in the water I can see a difference in the children. Not that it is measurable, but I can see that they are more comfortable. May go further out from the shore, and are less dependent on climbing me like I was any floating-device! Much of the credit for progression has to go toward various helping volunteers and friends. Sometimes I have had 20 kids in the water, and thankfully a couple of adults to, in addition to myself. 

Sometimes secrets can be
told on the beach

Kids and me in the water

Christian, one of the volunteers that
has been helping me

From teaching English at my home, I have now started to help the english teacher at school. I think it is a much better way to reach the kids, and not just the most eager ones who are coming here, but I might be wrong. The children attend school 6 days a week and have homework, so in the long run, school is probably a better educational arena. Then here in the house I would rater focus on games and experiments for the kids. But we can also speak English. And although "adult classes» have been announced a couple of times, it has not had more than one partisipant so far. Maybe my PR skills needs improvement? The english school teacher will work with me on this project to, so lets see!

Sebastian from Germany came to Hatta to build solar
powered lamp with the kids

Ready made lamps!

And Mareike came and tought the kids
about reef and sustainable fishing

The garbage chapter: 

I am very glad that I'm on a small island where there is not a lot of garbage. There is little waste of for example drinking bottles, and a big credit for that goes to the many guesthouses on the island. They all have 25 liter freshwater dispensers, free for all the guests to bring. But than again it is still Indonesia, so people are throwing plastic garbage everywhere. The ocean, as mentioned earlier, is a nice dumping spot for example diapers, batteries and broken plates. Otherwise, holes can be dug in the sand and bury both diapers and rotten fish. Everything goes in the same garbage bin, and nothing is sorted as organic or non organic. And it really amazes me, as these people basically live more in pact with nature than the western world, yet I have not seen any compost being done. Either they carry all the garbage, witch is dry leaves along with plastic to the main island, or they burn it, plastic as well as aluminum cans. I have already started teaching the kids about what is plastic, and not to throw garbage everywhere. I can’t say it is easy though. They are keen enough, but the feasibility or rather the focus, is easily distorted . I also need local adults as role models, and finding them feels like mission impossible right now, but the pelan-pelan as they say here .. slowly slowly. I need a solid foundation in the community as well, and it only comes after changing habits, and that again comes after knowledge has been gained. 

November mirror

Besides that, it's been good and we have had a few days of so-called November-mirror weather, which is a completely spectacular sea, you can't see the difference between sea and heaven.  I’ve hardly been diving, but I snorkel every day. And life is good. It's not a glossy picture, and it goes up and down like everything else. Sometimes nothing is happening, but the "comfort" is, that even I feel patient (not many who know me who believe in that!). Otherwise I'm in the hammock on a daily basis, and my tanned face maches my extremely blond hair at the moment.