Mo i Rana

Utsikt over Ssvartisen

Etter litt godlynt surmuling for manglende sammarsblogg fra nord i landet, har jeg nå prøvd å rekapitulerer sammeren som var. Det er jo litt rart da, å sitte på Bali med slikt arbe, men det er nå sånn det er å være «blogger» hahaha…

Så jeg endte opp i Mo i Rana. Og at jeg skulle akkurat dit er ei historie i seg selv. Jeg hadde ingen fast plan for sommeren siden jeg både er uten arbeid og bopel, så da ble det vikarbyrå som lovet gull, grønne skoger, lønn og hybel.  Greit med slikt byrå siden jeg var stasjonert på Hatta, uten nett særlig mulighet for jobbsøking. Uti april en gang fikk jeg en mail, som jeg selvsagt ikke fikk lest, men jeg fikk også en sms. Jeg hadde blitt tilbudt jobb og måtte svare innen 2 dager.  Så uten å vite helt hva jeg gikk til takket jeg ja til et 6 ukers opphold jernverksbyen i Rana kommune. 

Etter en avklimatisering sørpå dro jeg nordover tidlig i juli. I flott sol-skinn over Svartisen fra Bodø, landet vi pent og pyntelig på Mo. Nå er denna plassen så liten at det ikke akkurat står taxier i kø og venter, men de har da en egen liten flybuss som kommer 10 minutter etter landing. Når denne var litt forsinka, satte jeg meg i sola og prøvde å varme meg litt. Sørpå var det allerede sommer, mens her var det fortsatt kaldt i lufta og syrin hadde akkurat sprunget ut. 

Helgelandssykehuset Mo i Rana

Sjenk med sommerens prosjekt

Jeg ble satt av på første og beste stopp, sjukehuset på Mo. Og rett i akuttmottaket bar det. Det fikk jeg nøkkel til hybelen rett over gata. Søsterhjemmet er ikke noe praktbolig akkurat. Med beige-orange eternittplater og avskallet maling på terrassene, håpte jeg bare at innholdet ikke var alt for gæli.  70 tallet konkurrerte med begynnelsen av 80-tallet om beboers gunst. Og særlig gul-fargen på veggen sammen med blomstrete gardiner og en grønn seksjon gjorde at helheten av komplett. Grellt rett og slett. Men når det er sagt, så betyr jo dette ingenting. Vi nordmenn er jo så gode på stil og sånt, men her var det tross alt komfort, og utvalg av alle slag. Til og med pølseklype i skuffen og sengetøy i skapet. Sofan kunne både ligges på og sittes i, og en stol i stilrik rutete skai, pynta det eneste tomme hjørnet. Med takvinduer både på bad og kjøkken, kunne jeg også følge med på direktesending av været, og en og annen sky i solnedgang. Det eneste som manglet var en veranda. Man kan jo ikke få alt når man tross alt har penthousen! 

Fantastisk kunst på veggen

Hybelkomfyr med knekkebrødpizza in the making!

Takvindu

Spent som en fiolinstreng troppa jeg opp litt før klokka 0800 en torsdag morgen. Det er jo alltid spennende med en ny plass, men når man atpåtil ikke har jobba på ei stund, var jeg ganske så lada.  Jeg hadde positive forhåpninger dog, og en god «referanse» fra en tidligere kollega. Og det var vel ikke bare jeg som vær spent. Å få en søring som ikke har «dopa» ned folk på et år og som i tillegg bor i Indonesia halve året. Ikke noe dagligdags akkurat. Men det skal sies; det gikk over all forventning. Jeg hadde veldig god opplæring, og fikk gå sammen med durkdrevne trygge og hyggelige kollegaer. Jeg fikk lov å være meg sjøl og finne igjen min form. Og det skal ikke kimses av. Heldig har jeg vært. 

Og sånn som jeg ble tatt imot også, med vidåpne armer og det har vært veldig mye latter og humor. Jeg tror dog totendialekta får ta litt av æren for sistnevnte. (Og detta med dialekta det må jeg bare si. Jeg sa det til modern og, at jeg kan jo aldri jobbe på Toten og Gjøvik. For det som skjer, er jo at jeg er morsom, helt automatisk, på grunn av dialekta. Og jobber jeg på Toten talar jeg jo ittno spesielt.. Nei, jeg får nok holde meg i en god radius utafor Toten!) 

Det tok ikke lang tid før de sa jeg ikke fikk lov å reise hjem igjen, og så godtroende som jeg er lot jeg meg lure, litt i alle fall. Og blei en hel måned ekstra. Greit å jobbe litt så det blir litt schilling i kassa på reisekontoen. 

Bodø

Allerede andre helga etter ankomst var jeg på tur. Ei venninne skulle til Skrova i Lofoten og en kompis til Bodø. To fluer i en smekk og tur blei det. Skrova leverte som bare det, men ei natt var for kort. Bodø leverte også og det var koselig å se både den ene og den andre igjen!

Bodø

Skrova

Skrova

Skrova

Havmannen i Mo

Helga etter fikk jeg Totenbesøk og da ble vi ordentlige turister. Og det var digg å dra til Svartisen med litt «fjelltemperaturer» da det var hetebølge i Mo. Etter Svartisen dro vi til Marmorslottet og hadde en generell tur rundt i nærområdet. Ila helga kjørte vi og ned til Melfjordbotn, ei bittelita bygd som kun er «sommeråpent». Angivelig bor den en liten hval her i fjorden. Vi så aldri noe annet enn båter i fjorden og naust i fjæra.  

Og like kjapt som mine foresatte hadde kommet, dro de igjen. 

På tur opp på svartisen

Far og svartisen

Marmorslottet

Tursti bak sjukehuset

Jeg var litt litt spent på hvordan det ville gå å jobbe, etter å ha vært litt på felgen etter «reisa» jeg hadde på vårparten, men det gikk over all forventing. Jobba fullt og vel så det. Og foruten strikkinga begynte jeg å kjede meg litt om ettermiddagene og på fridagene. Og derfor kom meg faktisk ut på beina. Hadde i «tilfelle rottefelle» tatt med fjellskoa mine hjemmenifra, og disse 1,5 kilos mursteinene trodde jeg ikke at jeg kom til å få bruke. Men der tok jeg grundig feil. 

Med veldig fint turområdet rett bak søsterhjemmet, subba jeg i oppoverbakke 2 dager i uka til og begynne med. Jeg hadde kols grad 4 (sterk variant av pustevansker) til å begynne med, og ikke kom jeg langt oppi denne trollstigen av en bakke heller. men det skulle ikke ta mange gangene før jeg kom meg både til Tjuvtrappa og til Storhaugen og lungesjuken hadde detti ned på en grad 3.

Utsikt fra gapahuken utover Mo

Ranfjorden fra Tjuvtrappa

Dårlig med servering sjøl om navnet er bra

Tåkeheimen

Da nabolaget begynte å bli kjedelig, fikk jeg ordna meg en bil og dratt på Rabothytta i Hemnes. Sjefen sendt meg web-kamerabildet av hytta den dagen jeg skull opp, og for å si det sånn; du kunne ikke se mye av hytta, bare tåkeheim. Men jeg tenkte skitt au, og drog i vei. Og makan for en tur. Jeg brukte evigheter opp, noe på grunn av kolsen og mye på grunn av filming. På toppen så jeg først hytta når den var 20 meter unna. Men tåka la ingen demper på stemninga inne i hytta og med vaffel og kaffe satte jeg meg ned for å se på tåka. Og jammen meg letta hu ikke, og vi fikk til og med glimt av sol. Og da var jeg kjapt på beina og ut for å dokumentere. For den ligger ganske kult til Rabot hytta, rett ved Okstidbreen og 1000 meters vatnet. Man skal visstnok også se noen fjelltopper, men satte tåka en stopper for meg. Må vel bare dra tilbake en gang eller to! 

Steinhytta nedenfor Rabothytta

Å se hva tåka skjulte!

1000 meters vatnet

Sol nede igjen gitt! Fornøyd med turen!

Fra tåkeheim til spasertur før arbe. Fikk lurt en kollega til å bli med meg opp på Hauknestid. Og makan til utsikt er det lenge sia jeg har sett. Utsikt over hele Ranfjorden og innover til Okstidan. Og så praktisk da, det er å ha med seg kjentfolk som kan både vise vei, spandere helsekost og være humørspreder. 

Jeg fikk også en super mulighet til å dra til Mosjøen hvor vi besteg helgelandstrappa og fikk prøve zipline! Kul opplevelse begge deler!

Utsikt fra Hauknestind

Utsikt til Mosjøen 

Passe siten etter 1000 trappetrinn!

Og foruten en svensketur og litt sykling hit og dit, rakk jeg ikke så mye mer enn å jobbe før nest siste helga før avreise. Da hadde jeg akkumulert 3 dager fri og planen var klar. En måned forut for dette måtte jeg kansellere en tur til Træna på grunn av storm, men nå var det bare meldt regn og skiftende skydekke. Jeg tok sjansen og satte meg på bussen til Stokkvågen og tok ferge over til det «ytterste» øyriket på Helgeland. En magisk båttur forbi Hestmannen og små koselige øyer, før jeg noen timer senere hadde land under beina på Husøy, hovedøya på Træna. Her er det kafe fra «Hawaii», eget kaffebrenneri, Peter Dass kapell, festival en gang i året, en metall-elg, sauer og noen hundre beboere. Et koselig lite samfunn der unga sier hei og der butikken er midtpunktet og samlingsplassen. 

Ila helga var jeg på en rekke ekspedisjoner både til fots og med sykkel. Jeg dro også over til Sanna, naboøya, med de karakteristiske fjellene som er selveste kjennemerke for Træna. Der gikk jeg helt opp til «nato-toppen» som kalles Gompen, gjennom to fjell og stummende mørke om det ikke hadde vært for mobil-lommelykt. 

Rakk ikke veldig mye mer på de to timene før båten kom igjen og jeg måtte tilbake til Husøya. 

Spektrumet av vær bydde på alt unntatt vinter, og selv om lørdagen var litt kjip med mye regn, var søndagen som tatt ut fra en idyllisk norgesreklame. Vindstille og med en «dert» skyer lå alt til retter for foto-bombardering og dronetesting. Med hurtigbåten fikk jeg se omrisset av Lovund også på tur tilbake til fastlandet. 

Det rosa huset!

Elg i solnedgang

Badehus

Uthus

Polarsirkelen gitt!

Høyeste toppen på husøy med husdyr på!

Peter Dass kapellet

Magiske Træna!

Artige kollegaer!

Og dette var vel noe av det som var å si om turene mine her oppe. 

Det må nevnes til slutt, er de flotte folka jeg har møtt her. Både av pasienter og kollegaer. En flott plass, med mye raushet og lettvinthet, som det er vanskelig å finne maken til. Muligens er det nordlendingsblodet som gjør det, men jeg tror ranværingen er ekstra spesiell, og denne plassen har fått en ekstra plass i hjertet mitt. Hit skal je telbasjat tell!