Jeg hadde vært i huset ei snau uke tidligere da vi var på dykketur her, men da hølja det ned som bare det, og var temmelig miserabelt. Men en vakker solskinnsdag, følgelig med fuglesang og strålende sol, kom jeg hit etter å ha dykket på nærliggende rev. Jeg hadde med meg et utall vesker og bagger, og Mareike (min «arbeidsgiver») skulle være med som anstand første natta. Hun er ei driftig dame (opprinnelig tysk) som har bodd de siste 5 åra i Indonesia. Det er hun som har startet opp dette prosjektet som jeg nå er en del av. Målet er å gi utdanning og opplæring, spesielt til barn, men også voksne.
 |
| My beach! |
Den lille øya som i følge den indonesiske versjonen av wikipedia har 800 sjeler. På google maps heter øya Rozengain, men alle indonesiere kaller øya Hatta. På langs er den rundt 3 kilometer, og på tvers 2 kilometer. Høyeste punkt er cirka 150 meter over havet, og det meste av beplanting er plantasjer eller tjukk jungel. Det er to landsbyer her, som direkte oversatt, heter den nye landsbyen og den gamle landsbyen og har hver sin moskè.
 |
| Kitchen |
 |
| Toilet |
 |
| Jungle-trip |
Jeg har et kokosnøtt-tre i hagen, pluss 3 papaya-trær, to forskjellige sitrus-busker og et jambo tre (frukt). Huset eies av Pak Wardi, som er far i huset. Han bor ikke her, men rett opp i skogen. Wardi har 5 barn (har møtt 4) og alle er veldig søte og hyggelige. Selv om jeg i utgangspunktet er alene i huset, er de frekvent nede og besøker meg, og bistår med mine prosjekter og diverse ønsker. De har også tatt med med på diverse turer rundt om kring på øya, og høydepunktet så langt må være en jungeltur (skogstur for dem), der jeg fikk se et fiffig utvalg krydder og frukt-trær, som nellik, kanel, muskat, durian, ananas, mandler (kenari) og mange fler.
 |
| Red banana, tastes like the yellow one... |
 |
| Locals (and my sister) stealing jambo from the garden |
Før jeg kom hit, tenkte jeg ikke engang på at det ikke var internett her. Men fikk et par måneder til å forberede meg, også mentalt, på å være frakoblet. Det er faktisk veldig deilig å ha skrudd av all verdens varslinger på appen og eposter (Siste halvet året har jeg også brukt på å rydde opp digitalt og automatisert en del ting). Det er også rart å tenke på hvor lite sms vi faktisk sender nå, etter at all verdens applikasjoner for data-meldinger har kommet. Jeg har dog signal på telefonen og kan sende god gammaldags sms fra stranda rett utenfor huset mitt. Den plassen benyttes forøvrig flitting av lokalbefolkning til såkalt: «lete etter signal».
 |
| Looking for cell signal !! |
Jeg tror jeg bevisst unnlot å ha mange forventninger og jeg tror det har vært en lur strategi. Jeg visste jo ikke helt visst hva som ventet meg her, og jeg vet heller ikke hva som kommer framover. Det er nå godt over 3 uker siden jeg først startet, jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har det veldig bra. Jeg har blitt tatt imot eksepsjonelt bra, både som nevnt av min «familie», men også av alle på øya. Jeg tror det aller fleste vet hvem jeg er allerede, dog er det jo ikke så rart, når man er to hoder høyere enn alle sammen, lys i huden og med langt lyst hår.
Som første ledd i å bli en ekte Hatta-innbygger ble jeg tatt med til kongen av Hatta (han som er overhodet) for «godkjenning», slik at folk ikke tror jeg driver med no business her. Og møte var ferdig ila fem minutter uten no særlig utenomsnakk.
Det er også allerede etablert at jeg må finne meg en mann, og har sikkert mange hjelpere til det etterhvert. For her, er det ekstremt viktig å vite om man er gift eller ikke og har barn. Det er litt overraskende egentlig for jeg er vant til at de ofte spør om religion før de spør om sivilstatus. Og her virker det nesten som det er akseptert at jeg her såkalt fri, uten religion. Det kan jeg like.
 |
| In case anyone wonders... The food is delicious!!! |
Mange har spurt hva jeg skal gjøre her, og det er en prosess som knapt er påbegynt. Av og til er det vanskelige å jobbe i Indonesia, og det kan være veldig uforutsigbart. Jeg har for eksempel hatt engelskundervisning for noen unger i landsbyen, hvor de selv har bestemt tid, sted og dag. Men plutselig var det danse-øvelse på stranda, så ingen kom. Og hva gjør man med det? Ingenting faktisk, men jeg lærer hver dag, og er heldig som har unger som er veldig ivrige etter å lære.
 |
| Inside education-center |
 |
| Local chicks learning english in my hammock |
 |
| Local kids learning english |
Jeg har også blitt spurt om å undervise på den lille muslimske skolen i den andre landsbyen, og har allerede vært der en dag for å møte læreren som spurte meg. Han var ikke der dog, men ungene som var på skolen ble hutsjet ut sine respektive klasserom, inn i ett felles, og der! Værsågod Guru (betyr lærer) Marthe, nå kan du lære dem. Jeg skulle jo møte læreren og hadde jo aldeles ikke planer om noe undervisning. Men unga ville lære om farger og dyr, og noe indonesisk kan jeg jo. Og så er misjonen min å lære alle forskjellen på mister og misses.. (for de som husker er det veldig vanlig å si Hello Mister til ALLE, uansett kjønn!).
En times undervisning for de ivrige ungene var nok, og jeg fikk kjeks og vann før jeg vandret på den kilometer lange betong-belagte veien tilbake til landsbyen min.
På tur hjem, ble jeg stoppet av kjentfolk på den store skolen. Eldste datter i huset mitt er lærer, og vipps så var jeg introdusert, og klar til å samarbeide med engelsk-læreren der også. Blir vel kanskje ikke arbeidsledig med det første????
 |
| My sister, in the local school |
Engelsk er nå en ting, og jeg har tenkt å undervise voksne også, etterhvert, men det jeg virkelig skal jobbe med er miljøet. Spesielt med tanke på det våte element. Huset «mitt» skal være et utdannings-senter for barn (gjerne også voksne), og kanskje det viktigste jeg gjør, er å vise min pasjon for mitt univers under vann. Og jeg tror implementering av en slags filosofi der: «people protect what they love», vil passe fint her. Jeg har også hatt tre ettermiddager der jeg har hatt unger på besøk og vi har hatt svømme og snorkel-time. Målet er at det skal være moro, og at de skal bli trygge i vannet, og ikke minst interessert! Oppmøte har vært variabelt, men en dag hadde vi bortimot 20 unger og var heldigvis 4 voksne for å håndtere det. Har sjelden følt meg mer som et nedlesset juletre med opp til 3 unger klamrende fast i varierende høyde.
 |
| One of my volunteers after svimmingclass, Payment: a coconut! |
 |
| Monkeys! |
Folka her er merkelig nok redde for fisk, selv om de spiser fisk (og mange fisker også) hver dag. De er oppdratt av å være redd for dypet og svært få av dem vet ikke engang at denne plassen huser et en av de fineste korallrev i verden. Det gjelder heldigvis ikke faren i huset, som er en ivrig snorkler. Jeg har håp om at med han og framtidige likesinnede, kan vi kanskje gjøre en forskjell. Hvem vet.
Indonesia, for de som kjenner landet og folka, veit hvor ræva (unnskyld utrykket) de er på søppel og plastikk. De er et av de værste i verden på forsøpling og har en generell mentalitet i hele nasjonen: « ute av syne ute av sinn», og at havet er så stort at det ikke er noe problem… Til og med de store fergene dumper søppelet rett uti i havet for å slippe å betale for søppel-håndtering!
Ønskelista er lang, men jeg er nok ganske nøktern foreløpig. Det viktigste jeg gjør nå i begynnelsen er å skape tillit, bli kjent og finne folk jeg kan være venner med, og jobbe sammen med. Jeg prøver å integrere meg så godt jeg kan, og oversettelse-appen er den mest brukte for tida. Jeg er heldig som har både voksne og barn som hjelper med korreksjon og voksenopplæring av det lokale språket. Fint er det også at familien min snakker minimalt med engelsk (egoistisk grunn, jeg veit)
Forøvrig ønsker jeg på ingen måte, å være uerstattelig, men heller en som lærer opp folkene til å hjelpe dem selv. Økende turisme er en utfordring for lokalbefolkning, både med håndtering av søppel og vestlig påvirkning. Jeg håper bare at øya beholder sjarmen sin lengst mulig.
Og så glemte jeg nesten å nevne: snorkling her er i verdensklasse!!!
 |
| Local pod of dolpins |
 |
| Sunset |
I had visited my future home a week earlier, just passing by on a dive trip. At that point it was pouring down with rain and it was quite miserable. But then, a beautiful sunny day, accompanied with singing birds and blue skies, I came fresh off the dive boat to stay for a while. I had a lot of bags and goods with me, and Mareike (my "employer") was chaperoning me the first night. She is a busy lady (originally German) who has lived the last 5 years in Indonesia, and she is the one who has started this project. The goal is to provide environmental education and english for children. I'm quite sure adults will be added to the crowd too.
The small island which, according to the Indonesian version of Wikipedia, has 800 souls. Google maps has named it Rozengain, but all Indonesians call the island Hatta. It is about 3 kilometers long and 2 kilometers wide, and the highest point is roughly 150 meters above sea-level. There are two villages here, which directly translated, called the new village and the old village. The whole island is Muslim and has a mosque in every village.
I live in the yellow house at the end of the main beach, in the old village. The inside of the house is bright almost neon green, with matching curtains, a variety of different colored floor-tiles and plastic chairs. The house is very basic with not much furniture, and mattress on the floor (bed will come). I have a moskito-net and a bookshelf as storage. A solar panel is the only electricity, and this is enough for charging most of my electronic, as well as lighting up the house with 3 lightbulbs at night. The bathroom is a traditional mandig, with a squat toilet and a big tank of freshwater, for shower. At night there is a cockroach that always wants to share the facilities with me, and we have a constant battle of territory. The toilet situation was probably what I feared the most, and was actually thinking about buying a western toilet before coming her. Luckily just after a few days I was quite comfortable with it, and see no point in spending money on actually sitting down on a toilet. (I could make an entire blogpost about various toilets and facilities in these for Indonesia, but I might just leave it to some short descriptions!)
 |
| Whale-bones after a stranded whale a few years ago.. |
«My» garden have a coconut tree, 3 papaya trees, two different citrus trees and a jambo tree (fruit). The house is owned by Pak Wardi. He does not live here, but a two minute walk towards the jungle. Pak Wardi has 5 children (I’ve met 4), and everyone is very nice. Although I'm basically alone in the house, they whole family are often down and visit me, assisting with my projects and miscellaneous wishes. They have also taken me on various tours around the island, and the highlight so far must be a jungel-trip (forrest trip for them), where I saw a nice selection of spices and fruit trees like nutmeg, cinnamon, durian, pineapple, almonds (kenari) and many more.
Before I came here, I did not even think the absence of internet-connection. But I had a couple of months to prepare myself mentally, to be offline. It's actually very liberating not to have notifications on apps and emails. (Last half of the year I've also done a digital clean up digital). I actually have a mobil-signal on the beach and can send a good old fashion SMS from the beach just outside my house. It's strange really how little normal text we actually send these days, after all these data-messages came.
I think I deliberately decided not to have to many expectations. I didn’t quite know what was waiting for me here (even though Masha repeatedly tried to explain), and also what the future will bring. It is now well over 3 weeks since I first arrived, I can truly say I'm enjoying every minute of this island. I have been welcomed exceptionally well, both by my "family", but also by everyone on the island . I recon most people know who I am already, not too strange when you're two heads higher than everyone, white and with long hair. I have even been approved by the king of Hatta :)
It has already been established, by my family, that I have to find a husband. For people here it is extremely important to know if you are married or not, and how many children you have. I find this normal, but also a bit surprising, compared to the rest of Indonesia. They usually ask about religion before asking if you are married or not. And it even seems that not having a religion is accepted, and that I can like! I would just have to endure their hunt for husband material for me (witch i know is not going to happen, since all of them are like hobbit-size!)
The starting of this project is very exciting, but also has some different sides to it. It can be a challenge to work in Indonesia, and sometimes very unpredictable. For example, I have had English lessons for some kids in the village, witch they have specifically asked for and set the time, place and day. But then suddenly there was dancing practice on the beach, so nobody came. And what to do? Not much really. Im still learning and Im lucky to have kids who are very eager to learn.
 |
| Kids dancing |
I have also been asked to teach at the Muslim school in the other village, and have already been there to meet the teacher. That day, he was not there, but the kids were «chased» out of their respective classroom, and into one big one! And then, with no further introduction, I was silently guided into the classroom. Obviously to teach english, witch I had not planned at all. But eager kids, ready on the floor in front of me, made it easy. They even told me what they wanted to learn. (Its a good thing i have a little bit of basic Indonesian). After an hour in the classroom, I said goodbye, but was not allowed to leave before having biscuits and water.
On the way home from school I got stop topped by the other, slightly bigger school in my village. My «sister" (she is a teacher) probably wanted to show me off, and introduce me to some people. And before going home I had already established collaboration with the english-teacher. English is also one thing i intend to teach adults too. Well, I might not be bored any time soon…
 |
| My little nephew :) He loves my hammock! |
Perhaps the most important thing I do on this island, is to show kids my wonderful underwater universe. And I think my favorite english saying «people protect what they love», might have a meaning here…. Although, I have to say, most of the people here are afraid of the water, especially the deep, and of big fish. Hardly anyone knows what kind of treasure lies just of the shore of their pristine white beach. Hatta has some of the finest coral reefs in the world, and an abundance of fish. Im quite lucky though, because the father of the house is an eager snorkler and I hope with his help, we might be able to make a difference. I have already had several swimming and snorkeling lessons with the kids, and this is something that is very popular!
 |
| Under water |
Indonesia, for those with knowledge of the country and people, know about the horrible the plastic and rubbish-culture. They are one of the worst in the world when it comes to handling trash, and have a general mentality throughout the nation: «out of sight out of mind» and «the ocean is so big so throwing a little bit of rubbish in it, is not a problem» ... Even the big ferries dump their trash straight in to the ocean to avoid paying for onland-handling! Im happy to say that Hatta might be the better kind when it comes to this, but of course there is challenges here too. Still there is some environmental issues to deal with.
 |
| Local kids fishing! |
I have many visions and wishes, but for the moment I will have to go slow. The most important thing I do in the beginning, is to make friends and help out. My goal is not to be the one who is difficult to replace, or create something that is not needed. I am trying to integrate myself as well as I can, and the most used app is a translator. Im constantly confused, but being surrounded by helpful kids and adults helps me improve every day.
And I almost forgot to mention: snorkeling here is no less than worldclass!
 |
| Such an amazing day snorkeling |
