Denne oppdateringen er på ingen måte et ønske om å skremme folket. Men det er ingen grunn til å skjule at jeg har vært ganske så dårlig etter å ha fått dengue, og med tilhørende komplikasjoner. Jeg hadde en uke med feber, men tenkte at dette fikser kroppen selv. Men etterhvert som feber avtok, fikk jeg utslett på beina, og jeg skjønte fort at det var greit å sjekke trombocytter (lave verdier av dette er en normal komplikasjon av sykdommen). Dag nummer 6-7 begynte også en annen utfordring. Nemlig økende uklart syn. Tåkesyn er kanskje det nærmeste jeg kommer en «forklaring» og jeg hadde vansker med å gjenkjenne fjes, og å lese bok var umulig. En kompis med erfaring sa at dette var vanlig, og jeg tenkte at dette, som alt annet, går over. Jeg var hele tiden trygg og hadde «familie» og venner rundt meg som ikke gjorde annet enn å varte meg opp.
 |
| Hospital Banda Neira. The cat to the right under the gurney is more sleepy than me.. |
Dog etter en uke, med bedre form, men dårligere blodprøver, bestemte «vi» at jeg skulle dra fra øya. Bare sånn i tilfelle jeg skulle trenge medisiner. Det ble arrangert transport via Pelni (lokal ferje) og for første gang i mitt liv «så» til og meg jeg at det fantes en relativt ren kahytt på denne båten. Vi hadde meg egen sykepleier som passet på infusjonene mine, men som ikke gjorde stort mer enn det. Etter avtale med sykehuset Band, ble jeg fraktet direkte til et militært sykehus, og det var en selsom affere. Masha, var min utvalgte følgesvenn og pårørende, og takk og lov at jeg hadde henne. Hvis ikke vet jeg ikke hvordan mitt opphold på det sykehuset hadde blitt. «General-doktoren» prydet med stjerner og annen viktig dekor, kom på visit klokken 0700 på morgen. Han spurte lett leende hvordan jeg hadde det, latet som han undersøkte meg, og sa: «sees i morra». Jeg ble lettere perpleks, men slapp som jeg var var det ikke mye jeg kunne gjøre. Ute på gangen fikk min mindre rådløse venn spurt om sykehuset hadde medisiner eller planer for behandling. Det hadde de ikke. Hvis jeg ble verre skulle jeg overflyttes til et annet sykehus. Og Masha tok saken i egne hender, og fikk meg overført til et «ordentlig» sykehus sporenstreks.
Med ulende sirener gjennom deler av Ambon by ble jeg så fraktet til neste sykehus. Ambulansen var en vanlig bil, og skulle kanskje hatt noe ustyr men var helt tom, uten å mye som sikring av pasienten på båra. Med en hånd i taket og et par kommentarer om at i alle fall sirene var i overkant, ankom vi sykehuset RSU Haulusy. Jeg lastete av i akuttmottaket mens Masha ble spurt om «ekstra penger» for kjøring av ambulansen (noe vi allerede hadde betalt for). Kanskje trodde de sirener ville øke giverviljen. Hvem vet?
 |
| Balcony in the evening... |
Jeg fikk en god mottakelse, og en ordentlig undersøkelse fra topp til tå. Fasilitetene var ikke noe bedre enn det militære sykehuset, men kompetansen var på plass. Jeg fikk til og med undersøkt øynene min, av en ordentlig øyelege. I mottaket var det en konstant tilstrømning og «tilfeldig» forbipassering av folk, mye fordi jeg er «hvit dame» og selv om jeg ikke kunne se folk i øyene, kunne nyskjerringheten deres føles på kroppen. På et tidspunkt kom flere sykepleierstudenter bort til meg, ganske så beskjedne, men noen var også tøffe nok til å spørre. Og der var vi i gang. Med en lettere oppgitt Masha som egentlig beordret ro og fred, begynte jeg å forklarer hva som hadde skjedd, hvilke symptomer og alternativ behandling. En gang sykepleier alltid sykepleier. De unge må jo lære :)
Og med tanke på behandling er det ikke mye å gjøre. Hadde jeg hatt enda laver trombocytter ville de gitt meg et konsentrat av det. Sakte men sikkert gikk trombocyttene opp igjen, og med en ny undersøkelse hos øyelege, kunne sykehuset i Ambon ikke gjøre mer. Øynene var dog uavklarte og vedkommende lege ønsket en second-opinion og ville sende meg til Jakarta.
Flere telefonsamtaler og en attest på flygedyktighet senere var vi på flyplassen på tur til hovedstaden. Lang historie her også, men for å gjøre det kort. Nok en legeundersøkelse endte med en henvisning til et nytt sykehus med en enda mer spesialisert lege. Et fem etasjes sykehus for bare for øynene og med egen operasjonsavdeling gjorde inntrykk! Møtet med doktoren var bra, og han sa at jeg kom til å bli helt bra igjen. Med den beskjeden dro vi hjemover til Banda.
Når jeg så spoler fram 2 uker etter dette, merker jeg fortsatt lite eller ingen bedring. Jeg kjenner fortsatt ikke igjen folk på gata og både jeg og forsikringsselskapet får vel et anfall av angst tror jeg. Først vil de sende meg hjem, men jeg prøver å si at det er lite erfaringsgrunnlag for sånn sykdom i Norge, og at en kontroll i Jakarta er det mest fornuftige. I tillegg er det påske hjemme og selv etter mange dagers forsøk, hadde selv ikke forsikringsselskapet fått fatt i en øyelege. Jeg får det som jeg vil (noe som er vanlig) og drar til Jakarta. Jeg har likevel forberedt meg på en eventuell hjemreise og har pakket for nettopp dette.
Men når man bor midt ute i havet uten daglig muligheter for uttransportering, så tar alt sin tid. Ei kort uke ventet jeg på transport og i mellomtiden var øynene mine blitt merkbart bedre. Så med god selvtillit besøkte jeg øye-sykehuset på nytt og med gode resultater. Resten av turen ble brukt til å spise god mat og shoppe litt!
Men nå er det nok sykdomsprat, nok for over to måneder, og dette har jo spolert min sesong og mine planer for Hatta. Etter jeg kom tilbake har jeg ikke hatt energi heller til å legge ned helt den store innsatsen. Og er skuffet over det. Men når det er sagt, er helsa det viktigste og jeg er per dags dato nesten fullrestituert. Slapp som en fisk i perioder er lov, og indonesiere har en helt spesiell form for forståelse av det å hvile. Så det å sove og hvile er noe av det viktigste som er!
 |
| Yo man! |
En oppdatering fra Hatta er dog på sin plass.
Den berømte krokodillen har nå forlatt Kampung Baru, eskortert med egen båt tilbake til Seram. Jeg rakk uheldigvis ikke å se han før han dro, men rapporterte observasjoner sier at han hadde begynte å bruke Tskjorter og nattkjoler i tiden før avreise. Barna er i eksamenstid, og det er lite med bidrag fra meg på skolen. En horde av dem tropper opp daglig for tegning og/eller snorkling. Så alt er ved det vanlige med andre ord.
 |
| Big wedding ! |
Det har også vært et par bryllup på øya, og da hører det med mye glitter og stas. Når vi snakker om stas var også guvernører på besøk, og ble møtt med tradisjonsrike kora-kora båter ved ankomst (jeg var tilfeldigvis ombord på båten).
Det mest positive som har skjedd er utgivelsen av en artikkel om min sjef/venn Mareike. Hun er ei driftig dame, med fler jern i ilden enn noen andre jeg kjenner, og jeg har ikke telling på hvor mange prosjekter hun har. Uansett. En av de største tyske avisene, stern, har en 5 siders reportasje fra Banda, om søppel, prosjekter og så videre. Veldig kult å være en del av hennes «enturage» når det gjelder dette. Og ballen ruller videre. Med dette oppslaget kan det åpne seg muligheter videre, for for eksempel innsamling av penger. Mareike vil gjerne skaffe til veie en maskin som kan omdanne plast til drivstoff.. Oppdatering følger!
 |
| The governor of Maluku |
 |
| Indonesians, even the governor, does not understand the consept of garbage bin.. |
De siste dagene ble rolige, med filmframvising og litt bursdagsfeiring.Jeg ble vekket klokken 24 på natta med hjemmelaget kake og sang. Veldig trivelig! Nedpakking av utstyr er også gjort. Her på øya forbereder de seg til ramadan, innhøsting av muskat-nøtt er også i full sving, samt starten av 3 måneder monsunsesong (noe som betyr REGN… ). Passelig tidspunkt å dra videre på. Jeg drar til Jakarta først, så er det avslapping på Bali som gjelder.
 |
| KoraKora boat |
 |
| Birthdaycake! |
ENGLISH:
 |
| Fogging the village, to kill mosqitos.. |
However, after a week, with better «health» but poorer blood tests, we decided that I should leave the island. Just in case I would need medication. Transport was arranged via the local hospital, with Pelni (local ferry)to Ambon. And for the first time in my life, I «saw" that there was a relatively clean cabin on this boat! We had our own nurse who looked after my infusions, but did not do much more than that.
In Ambon I was transported directly to a military hospital, and it was a poor affair. Thank god I had Masha (dependent) with me. I do not know how my stay at that this hospital would have been if she had not been there. The doctor, decorated with stars and other important decors, came to visit at 0700 in the morning. He easily asked how I was, barely examined me and said laughing, "see you in the morning." I was a bit baffled, but with my fatigue a was to week to act. But out in the hallway, my very dear friend asked if the hospital had medicines or plans for treatment. They did not have that. If I would get worse, I would be transferred to another hospital. And with that Masha took the matter into her own hands.
In less than a few hours, I was transferred me to a "proper" hospital.
In Ambon I was transported directly to a military hospital, and it was a poor affair. Thank god I had Masha (dependent) with me. I do not know how my stay at that this hospital would have been if she had not been there. The doctor, decorated with stars and other important decors, came to visit at 0700 in the morning. He easily asked how I was, barely examined me and said laughing, "see you in the morning." I was a bit baffled, but with my fatigue a was to week to act. But out in the hallway, my very dear friend asked if the hospital had medicines or plans for treatment. They did not have that. If I would get worse, I would be transferred to another hospital. And with that Masha took the matter into her own hands.
In less than a few hours, I was transferred me to a "proper" hospital.
 |
| Masha, probably laughing about me and food! |
With screaming sirens through parts of Ambon City, I was then transported to the next hospital. The ambulance was more like a regular car, and with absolutely no equipment inside. Not even safety belt for patients. With a supporting hand in the ceiling and a few comments that at least the siren was overkill, we arrived in one piece at the RSU Haulusy hospital. I was delivered in the emergency room. Meanwhile, Masha was asked for "extra money" for transport (something we had already paid for). Perhaps they thought the sirens would increase the willingness to give some tip? Who knows?
I was well met and quickly got a full body-checkup. The facilities were no better than the military hospital, but the expertise was in place, including capable «hands». I even got an eye-examination, by a proper ophthalmologist. In the reception, there was a constant flow and "random" bypass of people. Probably a little extra, because I'm "white lady" and although I could not see people eyes, their curiosity could easily be felt. At one point, several nursing students came to me, quite shy, but some were also tough enough to ask. And that was it, (Masha was doing eyeroling) I began to explain what had happened, which symptoms and alternative treatment. Once a nurse always nurse! The young people must learn :)
And because there is not much treatment, not much was done except resting and monitoring (They would have given me a concentrate of thrombocytes if I needed it). Slowly but surely the platelets went up and I was good to go. Still I had the eye-problem and had to seek out a second opinion for that, in the capital.
Several phone calls and a certificate of «being able to fly», and off we went, to the airport to buy tickets to Jakarta. Here we were for a few days, in two different hospitals, specialized in eye problems. The last doctor was certainly the most knowledgeable about my problem. He said I was going to be perfectly fine again, and with that message, we went home to Banda.
 |
| Albar is trying desperatly to call for help, as there is a white woman trying to take photos of him! |
 |
| The nasi goreng man! |
2 weeks after this, I still notice little or no improvement. I still do not recognize people in the street and both I and the insurance company was a bit «struck» by fear. First, they wanted to send me home, but I tried to say that there is not much experience with my «disease» in Norway, and that a check-up in Jakarta would be the best option. In addition, the Easter holidays was in full motion at home, and after many days of trying, even the insurance company did not get a hold of an eyes-specialist. I get my will, and we schedule a checkup in Jakarta.
When you live in the middle of nowhere, without daily transport possibilities, then is all takes time. A short week of waiting for transport and in the meantime my eyes had become noticeably better. So with good spirit, I revisited the eye-hospital and with good results. The rest of the trip was used to eat good food and to do a bit of shopping!
 |
| Kids have theyre final exam |
 |
| The police is opening the final exam for the secondary school students |
At last, an update from Hatta is in place. The famous crocodile has now left Kampung Baru, escorted by a chartered boat back to Seram (first quarantined in Ambon….). Unfortunately, I did not see him before he left, but reported observations say he had started wearing t-shirts and nightgowns before departure.
 |
| Olief is reading to the kids |
 |
| Parrot in Kampung Baru... |
My birthday was also celebrated in an Indonesian way: waking me up at midnight to give me a homemade cake with candels on. And of course there were singing! Very nice surprise. Here on the island they prepare themselves for Ramadan, harvesting nutmeg and is also in full motion and together with the start of 3 months monsoon season, it's quite a good time to leave the island… I'm bound for a checkup in Jakarta and then I'm chillin in Bali until I'm homebound!
 |
| I dont know what to make of this... |
 |
| Family fun |
