Pelni og Kei Kecil

Jeg tror jeg har skrevet om Pelni tidligere, men det er verdt en reprise. Jeg måtte nemlig fikse en forlengelse av visumet. Og til det kan man bruke båt for å reise til «naboøyer» som har slike kontorer for immigrasjon. Pelni er et selskap med båter som opererer i hele Indonesia. Noen ruter går helt fra hovedstaden til Papua. Med over 17500 øyer og 260 millioner folk, så er det ikke vanskelig å tenke seg intrikat nettverk av båter og ferger, som trøstesløst går mellom øyer og byer i det vidstrakte øyriket. Noen av det største båtene tar opp til 8000 passasjer (det er uoffisielt, kanskje bare halvparten er det offisielle tallet), inkludert noen blindpassasjerer. Billettsystemet, er det så som så med, og det går fint an å bruke billetten som egentlig er gyldig to uker frem i tid, på en tidligere ferje. De har også klasse-fordeling, 1., 2. og økonomi. Men dørene på de øverste klassene har blitt tatt vekk for å beholde subsidieringen fra staten. 

Pelni docked in the harbor.. loading people and things

Denne ukens «båtportrett» er av KM. Nggapulu. Det er skip bygd i Tyskland i 2002. Det er 146 meter langt og 25 meter bredt. Hvor mange passasjerer er vanskelig å anslå og det kommer an på hvor det reiser fra og til. Fra ende til ende tar 5 hele dager tror jeg (Jakarta-Papua) 

Pelni at night.. Looks nice

Mandag kveld ankommer Nggapulu til Banda. Det føles litt kaotisk før boarding, men hadde med meg russisk bistand i form av Masha. Hun er Pelni-ekspert og manøvrerer seg sømløst mellom portører og sovnende indonesiere som okkuperer gangplass. Jeg har kjøpt billett på første klasse og blir vist til mitt rom uten dør. Naturlig nok hadde jeg ikke lyst til å forlate baggasjen min uten sikkerhet, men nok om det. Tomme senger ble fylt med plastikk-bekledde skumgummi-madrasser og en naturlig forhøyning til pute. Noen småkryp rusla rolig rundt om kring, populært kalt kakerlakker, på jakt etter smuler. I nabosenga satt en mann, som bare var følgesvenn til min "utkårede" romkamerat. Det plasserer faktisk damer og menn hver for seg i disse kahyttene, i alle fall om man reiser alene, å det er jo fint. Dama i nabosenga (mannen forlot før avreise) hadde også en hyperaktiv unge ved navn Noel. Støynivået var godt over det den norske stat krever spesielle hørselvern for! 

Det blåste nordavind fra alle kanter fra et høl i taket. Jeg dro dermed til resepsjonen på dekk nr 6, for å spørre om ikke dette finurlige hullet kunne dekkes til på noen måte, og «ja visst»,  det kunne det ordnes! Men før jeg visste ordet av det, bare det ut på en lengre samtale. Hvor jeg var fra osv. Han nevnte Oslo og Ole Gunnar Solskjær, og til slutt spurte han om jeg kanskje ikke ville ha en privat lugar, med dør, og nøkkel. Var jo tryggere det. Selvfølgelig hadde denne luksusen en pris, og som det meste i Indonesia så fikser penger det meste! Først vill han ha 300 kroner, men jeg rynket litt på nesa for det synes jeg var dyrt. Så spurte han hvor mye penger jeg hadde da.. og til slutt betalte jeg 120 kroner. Var ikke akkurat med tungt hjerte jeg forlot min opprinnelig lugar. Ny kahytt inneholdt fire "oppredde" senger, med madrasser og ordentlig pute. Bad var det også, og tilhørende kakerlakker må vite. Det kommer man ikke utenom :-) 

Not to bad, except my mess

Not a good photo, but my
wetsuits doubles as a blanket

Nurse-tape and cardboard fixes a lot

Looks clean, but is not..

Økonomiklasse er et kapittel for seg. Det er gigantiske rom, med senger tett i tett, kanskje 200 i ett rom. Kvinner, menn og barn om hverandre. Utenfor toalettet er det flat-lagte pappkartonger for å hindre at vannet flyter utover. Noen røyker. Andre spiller skyhøy musikk uten tanke for sovende medpassasjerer. Gangene og trappene er okkupert av folk som sover eller røyker. Noen selger mat, mens andre selger kjoler og barneleker. I gangene går selgere rundt å selger alt fra stekt ris til søt te og kaffe. 

Indonesiere generelt er veldig gode på å vente, og de har en kvalitet som jeg en gang hadde: de kan sove over alt, i hva slags stilling og på hvilken som helst underlag. 

Etter noen timers søvn, avbrutt av uforståelige meldinger over radioen, selgere og litt Allah-bønner kom vi fram ganske så nøyaktig 12 timer etter avreise. 

En kjapp tur innom immigrasjonskontoret for å levere papirer, så 25 minutter bakpå en scooter til Ohoidertavun. Det er min base de neste 3 dagene i Kei Kecil som er en del av Kei øyene. Kei Kecil betyr lille Kei, og en del av Malukuregionen.  

Port of Tual

Sign in the imigrasi

Etter en god natt søvn, dro jeg tidlig neste dag til immigrasjonskontoret. Ingen overraskelse at de ikke en gang hadde åpnet «mappa» mi. Jeg hadde planer om å dykke men det kunne jeg jo bare glemme. Det tok 3,5 timer før de sprute om hvordan skrive ø og å på engelsk. Ventetida var så kjedelig at jeg til og med begynte å se på wrestling på TV. For de som ikke kjenner Indonesia så godt, så er det helt på sin plass med høylytt musikk og/eller TV og iskald aircon i alle offentlige rom! Fem og en halv time tok herligheten, men da fikk jeg passet mitt gitt! Med en lovlig ny måned med opphold. Og det hører med til historien at jeg satt med kjeften åpen, da noen bekjente senere på kvelden fortalte at neste dag kom kontoret til å være stengt grunnet helligdag. Og jeg skulle med båt tilbake til Banda på kvelden. Jammen meg godt jeg venta :-) 

Swings next to Savana Cottages

Pantai Pasir Panjang

My host in Savana

Not to bad..

Sun is out!

My host´s house

Pantai Pasir Panjang

Kvelden torsdag var tid for returreise. Av erfaring er det meste forsinket i Indonesia. Båten skulle komme i havn klokken 2300 og reise 0100, men den kom ikke før litt over 0300 på natta. Vi satt i over fire timer på fortauet utenfor. Venterommet var uaktuelt, med nesten 40 grader og røyk over alt. Jeg hadde også denne gang «førsteklasse» billetter, og dro sporenstreks til informasjonen, i håp om å møte min tidligere kompis. Og der var han gitt, huska navnet mitt og greier. Vi var tre stykker dog, og det var bare to-sengsrom ledig, med dør altså. Jeg prøvde opprinnelig å få tak i teppe, klok av aircon-erfaring fra tidligere. Så langt kom jeg ikke dog. Men tilbud om å besøke lugaren til «kompisen» min fikk jeg. Han så vel jeg forandret ansiktsutrykk til det mer «tvilsomme» slaget, og føyde til etter å ha invitert meg på rommet, at det var for å lese! Han var ekstra galant også, og kysset meg på hånda. Som en ekte gentleman. Så nå veit dere det: sjekketriks i Indonesia er å lese sammen, ikke se på frimerker altså!

Litt fliring, før jeg kollapset, og siste gang jeg så på klokka var 0431. 

Vi ankom Banda fem timer forsinket, 24 timer i samme klær lufta vi ikke akkurat blomster. 

Finally back in Banda

Uansett. neste kapittel står for tur.. Har vært mye svansing og svinsing, og ferie, men nå er det slutt. Dette blir siste oppdatering på en stund. Jeg kommer til å være uten internett, men har telefon-signal så jeg kan nås (indonesisk nummer). Siviliserer meg med jevne mellomrom, men da for korte perioder. Nå skal jeg faktisk «jobbe» litt. Med noe helt nytt. Mer om det under denne linken:  https://www.gofundme.com/environmental-education-for-kids?ssid=854104748&pos=8

 Så får vi se hva vi får til da etterhvert. Spennende skal det bli i alle fall! 

My new home.. Yellow house next to the blue roof..

Pelni - a true Indonesian experience

I had to extend my visa, and for that, one uses Pelni. Especially in semi-remote areas like Banda. Pelni is a company with ships operating throughout Indonesia. Some routes go all the way from the capital of Jakarta to Papua. With over 17500 islands, 260 million people and a widespread country, it is not hard to imagine the intricate networks of boats and ferries. Some of the largest boats take up to 8000 passengers (officially probably only capacity of 4000) including some blind passengers. The ticket system is at its best, not reliable. They have first, second and economy class. Although the doors of the first class cabins, have been removed to keep the subsidization from the government. 

This week's «portrait» is KM. Nggapulu. It is a 146 meter long, 25 meter wide and 9 stories tall ship built in Germany in 2002. How many passengers it takes, is hard to estimate (somewhat because this is Indonesia), and from back to bak it takes 5 whole days I think (Jakarta-Papua).

Monday evening, the ship arrives at the port of Banda. It feels a bit chaotic before boarding, but I have Russian assistance with me (Masha). She is the Pelni expert and manages to maneuver seamlessly between porters and sleepy Indonesians who occupy the hallway. I have bought a first-class ticket and was shown to my room without a door. Naturally, I did not want to leave my baggage without supervision, but enough about that. The empty beds were filled with plastic-coated foam mattresses. A good selection of bugs were crawling around, in various sizes. And my neighbor in the cabin had a hyperactive kid running all over the place. The noise level, was well above what the Norwegian state requires special hearing-protection for! From a hole in the ceiling, a strong cold air was constantly pushed out, and I suddenly felt like I was missing my duvet from Norway. I went to the information desk to ask if this «nice» hole, could be covered in any way, and yes yes, that could be done! And before I knew it, I was in a rather long conversation. When we established where I was from, doing what etc, he was proudly mentioning Oslo and Ole Gunnar Solskjær (famous fotballplayer). And then out of the blue he asked if I might not want a private cabin, with door and key. I really didn’t think they had them, because of the subsidization. But of course, this luxury had a price and, like most things in Indonesia, money fixes everything. At first he wanted to have about $40 and as an answer I kinda frowned and said it was to expensive. Then he asked how much money, and in the end I paid $15. The new cabin was certainly an upgrade with four "made up" beds, with proper mattresses and pillows. A «nice» bathroom too, and of course with the company of a few cockroaches.

The Economy class is a chapter for itself. Here there is giant rooms, with beds as far as you can see, maybe more than 200 in one section. Outside the toilet there are flattened cardboard boxes to prevent the water from spreading out from the damp bathrooms/showers. Some people are smoking. Others play loud music without a thought for fellow sleeping travelers. The halls and stairs are occupied by people who sleep or sell things. Some sell food, while others sell dresses and children's toys. In the hallways, sellers go around selling everything from fried rice to sweet tea and coffee.

One thing with Indonesians that actually impresses me, is their ability to wait and be patient. And they must have an exceptional ability to sleep anywhere, seemingly totally relaxed and comfortable, on any kind of surface and in any position.

Anyways, after a few hours of sleep, interrupted by incomprehensible messages over the radio, sellers shouting and some prayers of Allah, we arrived quite exactly 12 hours after departure. A quick trip to the immigration office to deliver papers, then 25 minutes on the back of a scooter to my next base:  Ohoidertavun. This little pearl of paradise is on the north of Kei Kecil which is part of the Kei Islands. Kei Kecil means little Kei, and a part of the Maluku-region.

Next day I left for the immigration office early morning. To no surprise they did not even open my "folder". I had plans to dive, but I could just forget that. It took 3.5 hours before they asked how to write ø and å in English (my surname). The waiting time was so boring that I even started watching wrestling on TV. For those who do not know Indonesia well, it's almost a standard to play loud music and / or TV supplied with ice-cold air con, in all public spaces! Five and a half hours was the total time, but then finally my passport was ready, with a prolonged 30 days to stay. I had counted on the visa to be a 3 day session, but I found out later that next day was holiday! 

Thursday evening was scheduled for the return to Banda. As most things in Indonesia, things are always delayed. The boat (Pelni) should arrive at the port at 2300 and leave at 0100, but it did't arrive until past 0300 in the night. We sat for over four hours on the sidewalks outside. The waiting room a no-go zone, with almost 40 degrees and smoke everywhere. 

I also had "first class" tickets this time and went to the information, hoping to meet my former friend. And surely he was there, even remembering my name. We were three people however, and there were only two-bed rooms available, with doors. We decided to go for that, and remembering the last trip, and how cold I was, I tried to get a blanket. Instead of actually getting that, I god a generous offer from my friend, to come to his cabin. To read of course. He even gave me a kiss on the hand. I felt rather embarrassed, and tried quickly to «wrap» the conversation up and managed that quite well. So now you know: Indonesians pickup lines are not looking at stamp-colletions but «reading» together. 

We arrived at Banda five hours behind schedule, and with 24 hours in the same clothes we did not exactly smell like roses. 

Regardless. It's time for the next chapter for this trip. Holidays are over and this will probably be the last update in a while. I will be without internet, but have phone signal so I can be reached (Indonesian number). I’ll «civilize» on a regular basis, but for short periods. Now I'll actually "work" a bit. With something brand new. More about it under this link: https://www.gofundme.com/environmental-education-for-kids?ssid=854104748&pos=8

Exciting times!

Ambon og Banda

Ikke trodde jeg at Indonesia har dårligere vær en Bali (jo, man blir jo litt blind på sånt) Og jeg tror jeg ble litt perpleks når vi kom hit til Ambon. Det øste ned, uten stopp, og jeg gikk inn i en midlertidig depresjon. 

Beach in Ambon

Monsun-sesongen skal være over visstnok, men det slutter jo ikke å regne på dagen, det skjønner jo til og med jeg. 

Fixing the shower...

Sist jeg var her var for dykking, såkalt muck-dykking. Men nå var visa en tilleggsfaktor. Det skulle fornyes, men ikke uten problemer. Manglende sponsor, for tidlig fornying osv.. Listen er lang, men skal ikke kjede folket med intrikate imigrasjons-problemer her.. Det er mindre interessant. Poenget er at det ikke gikk, og det blir en ny plass med et nytt forsøk. Det blir det mer om i neste blogg. 

Uka i Ambon sneglet seg av gårde, med lite dykking på grunn av iskaldt vann (26 grader) og ingenting å se. Så hva gjør man da? Vel, shopping av ymse slag må til for å forberede seg på å bo på en relativt isolert øy. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har kjøpt noe som er livsnødvendig for overlevelse, men litt luksus har jeg unnet meg. Madrasstrekk, teppe og pute er kjøpt inn. Og i gave har jeg fått en dusj som  man kan henge opp (hyttedusj-bag-sak), for vanlig dusj har jeg visstnok ikke. Bare ei bøtte og ei kupe som hører til. 

Etterhvert får man kanskje kjøpe seg litt mer ting og tang, men jeg må nå først se hva som trengs. 

Ferry to Banda.. with rain coming in..

Checking the aircon on the boat..

For å spole raskt framover er jeg i Banda-øyene akkurat nå. Hit kom vi med ferge, en relativt liten en sådan. Etter 19 lange timer, med hva ei innlandskrabbe fra oppland, vil karakterisere som heftige bølger, var vi framme i paradiset Banda. Og selv om natta var litt røff, viste øyriket seg fra sin beste side i strålende sol og med blå himmel ved ankomst 7 timer forsinket.

Boat on the Pelni

Gunung Api Banda 

Deilig å endelig komme frem. Og det føles nesten som jeg er hjemme. Og det er jo en relativt god ting :)  Det er ikke her ende-destinasjonen er, for det er på ei naboøy. Men det er her Banda- «familien» min er. Mange kjente fjes og mange som jeg kommer til å bli gode venner med. Det  har vært dykking, matlaging, sosialt samvær og kortspilling. 

Making food

Coconuts on the way

Bank-book

Jeg har skaffet meg indonesisk bankkonto med tilhørende bankbok (sånn som vi hadde i gamle dager!). Akkurat nå har jeg den nette sum av 300 kroner på bok :)

Operation theater..

Doctor boat

Det var dokket en båt i havna som jeg så når vi kom fram, og med rødt kors uttapå måtte denne båten selvsagt utforskes. Sharedoctor er et frivillig prosjekt bestående av to operative båter som kan gjøre småkirurgi og et doktor-fly også. Det kan visstnok besøke utkantkroker i dette langstrakte landet. Fiffig. 

Nymotens anestesiapparat

Parrot on doctor ship

Etter ei god halvannen uke måtte pakke snippsekken og dra til Kei-øyene. Her skal jeg fornye visumet mitt og lese bok. En ny reise må gjennomføres før jeg setter beina på landjorda, og 12 timer med båt er planen, så får vi se hva resultatet faktisk blir. Oppdatering følger. 

Nyellow with Nemo

Halimeda ghostpipefish

Halimeda decoratorcrab

ENGLISH: 

I didn´t expect other weather than Bali had (it might be that I was blinded by the sun!). I even surprised myself by being a bit puzzled about this matter when we came to Ambon. It was pouring rain non-stop, and I think I had a small temporary rain-depression. The monsoon season is supposed to be over and done with, but even I know that these things always run the way I want it!

The week in Ambon was slow, one dive per day, due to freezing water (26 degrees) and nothing to see. So than what to do? Well, shopping must be done as a preparation for my next project (on a relatively isolated island). I did not buy a survival kit but merely some luxury-items. I might buy more stuff later, but first I actually need to get to the Island and see what I need. 

Fast forwarding my story to the Bandas. I´m here right now, and we came by ferry. A relatively small one, and after 21 long hours with stormy sea we finally arrived (7 hours more than scheduled) .  It feels almost like being home. Many familiar faces and some new nice ones as well. There have been diving, cooking, social gatherings and card games. I have even obtained an Indonesian bank account and they even gave me an old fashioned bank book.

After a good one and a half week in Banda Neira, I have to pack the bag and will go to the Kei Islands. Here I´ll renew my visa and read a book or something. But in order to get there.. A new boat ride of 12 hours before I’m on dry land again. Lets see if I can find another paradise! 

Fridykking i Amed, med litt pizza til slutt!

Undertegnede har vært særskilt ubestemt de siste par ukene når det gjelder aktiviteter og gjøremål. Flere overfladiske planer har jeg hatt, uten noen evne til å ta en endelig beslutning. Et tilbakevendende spørsmål fra bail-familen min har vært om når jeg skal hit eller dit, og svaret har da vært: «vet ikke». 

Vakre Amed og Jemeluk Bay

Men det måtte skje, og etter flere dager men relativ «kjedsomhet», så tok jeg grep og dro til nabolandsbyen. 

En halvtimes kjøretur syd for Tulamben, ligger en langstrakt plass som kalles Amed. Det består av flere bukter med sorte rullestein-belagte strender og tilhørende tradisjonelle fiskebåter som i hvile, er trygt plassert høyt oppe på stranda. Vegen snirkler seg stykkevis og delt langs hele kysten, og gir rom for mangt et etablissement av ymse slag. Landsbyen er en slags høbb for backpackere, hvorav en stor andel snakker sør-europeisk språk. Dykking er også en av hovedaktivitetene, men det er angivelig flere ting å finne på her. Den eneste grunnen til at jeg kom hit, bortsett fra miljøskiftet/kjedsomhet, var fridykking. 

De lager salt her også.. Rett fra havet

Kremasjon på stranda i Amed

Solnedgang i Amed

Fridykking er noe jeg har vært nyskjerrig på lenga, og har hatt lyst til å gjøre det i flere år, uten helt å tørre.

Min skepsis har vært at jeg ikke kan utligne med hodet opp ned. For de uinnvidde i dykking er det nemlig store trykkforskjeller i vann, og man må utligne «dottene» ellers går trommehinnene føyken (les dotter: sånn som du får når flyet er i ferd med å lande). Fridykking kan dog gjøres med hodet opp, men er veldig lite effektivt.

Etter å ha snakket med flere skoler og instruktører, var det til slutt en tysker som fikk has på meg. Lørdag morgen møtte jeg opp på fridykker-skolen Apneista klokken 0830. Papirer og generell info ble gitt før teorien kom i gang så smått. Noe er likt med dykking, det er jeg i alle fall litt oppegående på, sånn på det teoretiske planet. Vi måtte holde pusten og jeg greide jammen nesten 3 minutter. Dette var på land riktignok.(sykepleiere: før jeg pustet igjen viste  SpO2 79%!!). Diverse pusteøvelser bortsett fra dette, og mye tøy og bøy og mental trening. Og plutselig skulle vi ut på åpent hav. 

Fridykkeinstruktør Felipe tegner og forteller..

Greide å fire meg ned langs et tau (med hodet opp), og var vel nede på 8 meter før jeg måtte snu. Man føler plutselig litt trang til å puste. Dag nummer to av kurset begynte «spennende»! Jeg våknet og var litt uggen i formen. Føltes som om jeg begynte å bli forkjølet, og var også svimmel. Men fikk i meg drikke og tenkte at dette sikkert var nervøsitet. Svimmelheten forble en time eller to, men så fort jeg var i vannet, var den borte! Herlig. 

Klare for statisk svømming under
vann. Jeg klarte over 50 meter
på ett pust

Dog ingen utligning med hodet ned.. og på slutten av første del av vann-treninga ba instruktøren meg om å gjøre et ande-dykk (sånn som anda gjør når de dykker ned for å finne mat) og jeg prøvde det med helt klar tanke om at jeg i alle fall ikke kom til å få utlignet! Men makan! Det satt teknikken gitt! 

Og resten av kurset er historie, og det var så morro at jeg likesågodt startet på del to av kurset to dager senere. (For ordens skyld er mine beste tall så langt:  17,6 meter ned og 1 minutter og 30 sekunder uten pust i vannet).

Finfint basseng og øve i, ikke sant?

For de som lurer er dette den tidligere
Bali-Kongen sitt vannpalass

Fridykking på USAT Liberty

Og til de som er litt skeptiske; dette var bare siste steg til å bli en fullverdig havfrue, så ingen grunn til bekymring. 

Nestes på ønskelisten..

Masha

Canggu og bølgene!

Masha kom seg også til Bali, og det var som om vi skiltes i går. For de som ikke husker er dette en av mine beste reisekompiser fra før (Russer opprinnelig). Hun kom direkte fra Singapore og hadde med seg vin! Godt noen tenker på at året med vin -ost-dietten, som jeg har hatt, får en mjuk overgang. Vi hadde noen hyggelige dager i Amed etter fridykker-kurset, og en videre agenda før neste øy, nemlig å spise pizza! En dykkekompis av meg har åpnet en pizza-resturant i Canggu, sør-vest på Bali! 

Og Bali kapitelet avsluttes dermed her for denne gang! 

Vi er i himmelen!

Himmelen her også!!!

BTW: Råsa hår et par ukers tid :)

ENGLISH VERSION (text only).  Freediving and a bit of pizza :)

I been in a slow paste bubble, and have been struggling to find out what do to next. I had several plans and desires, without any ability to make a final decision. A recurring question from my bail-family has been about what I’m going to do, and the answer has always been: «do not know".

But it had to happen, and after several days of relative "boredom," I took matters into my own hands and «moved» to the next village. A half-hour drive south of Tulamben, lies an elongated place called Amed. It consists of several bays with black pebbled and rocky beaches dotted with traditional fishing boats that are safely placed high on the beach when not in use. Amed is a kind of hub for backpackers, of which a large proportion speaks southern European languages. Diving is also one of the main activities, but there are supposedly more things to be found here. The only reason I came here though, apart from the change of environment / boredom, was freediving.

Freediving is something I've been curious about, and wanted to try for several years without having the guts to do so! My skepticism has been that I have never been able to equalize head down. For non-diving people: there are big differences in pressure in water, so airspaces must be «neutral». Otherwise, you’ll  blast your ears! Freediving can be done with the head up, so its easier to equalize, but that is not very efficient .

After talking to several schools and instructors, there was finally a German who talked me into it. Saturday morning I met at Apneista (freedivingschool) at 0830. Paper and general info were given before the theory started. And I was pleased to find out, that on a theoretical level, some things are not to different from diving. But breath-holding certainly is! And thats a no-no in diving!! So after some training I managed to hold my breath for almost 3 minutes. This was on land though. And apart from this, some other breath-exercises, stretching and mental training, it was suddenly time to going to the open sea.

I stadet with pulling myself down along a rope (head up), and came to 8 meters before having to turning around. I feel a very strong urge to breath. And the mental part is here an important factor. I know on land I can easily do almost 3 minutes with not breath right. But its just very different in the ocean. 

Day number two of the course began in an «exciting» way! I woke up and was not feeling good at all. I was dizzy and a bit nauseous, and felt like I started to get cold. But at the same time, I thought I might just be nervous. The dizziness remained an hour or two, but as soon as I was in the water, it was gone! Lovely.

Half-finished with the second day, and still non  head frist. As a last attempt to get me to equalize head down, my intructor got me to try a duck dive (head first). And boom, I did it. I manage to make it work!

And the rest of the course is history, and after much consideration I found it to be so much fun, I started on the second part after just two days. (BTW: my best numbers are so far: 17.6 meters down and 1 minutes and 30 seconds without breath in the water)

And to those who are a little skeptical; This was just the last step to becoming a full-bodied mermaid.

Masha also came to Bali, and it was as if we were together just last week. For those who do not remember her, this is one of my best travel companions from last year. She came straight from Singapore and brought wine! Its good someone cares that i get a smooth transition from my year with the wine and cheese-diet. We had some nice days in Amed after the freediving course, and a further agenda of eating food before going to the next destination (a dive-buddy of mine had opened a pizza restaurant in Canggu)!

And the Bali chapter ends here for this time!