Pelni og Kei Kecil

Jeg tror jeg har skrevet om Pelni tidligere, men det er verdt en reprise. Jeg måtte nemlig fikse en forlengelse av visumet. Og til det kan man bruke båt for å reise til «naboøyer» som har slike kontorer for immigrasjon. Pelni er et selskap med båter som opererer i hele Indonesia. Noen ruter går helt fra hovedstaden til Papua. Med over 17500 øyer og 260 millioner folk, så er det ikke vanskelig å tenke seg intrikat nettverk av båter og ferger, som trøstesløst går mellom øyer og byer i det vidstrakte øyriket. Noen av det største båtene tar opp til 8000 passasjer (det er uoffisielt, kanskje bare halvparten er det offisielle tallet), inkludert noen blindpassasjerer. Billettsystemet, er det så som så med, og det går fint an å bruke billetten som egentlig er gyldig to uker frem i tid, på en tidligere ferje. De har også klasse-fordeling, 1., 2. og økonomi. Men dørene på de øverste klassene har blitt tatt vekk for å beholde subsidieringen fra staten. 

Pelni docked in the harbor.. loading people and things

Denne ukens «båtportrett» er av KM. Nggapulu. Det er skip bygd i Tyskland i 2002. Det er 146 meter langt og 25 meter bredt. Hvor mange passasjerer er vanskelig å anslå og det kommer an på hvor det reiser fra og til. Fra ende til ende tar 5 hele dager tror jeg (Jakarta-Papua) 

Pelni at night.. Looks nice

Mandag kveld ankommer Nggapulu til Banda. Det føles litt kaotisk før boarding, men hadde med meg russisk bistand i form av Masha. Hun er Pelni-ekspert og manøvrerer seg sømløst mellom portører og sovnende indonesiere som okkuperer gangplass. Jeg har kjøpt billett på første klasse og blir vist til mitt rom uten dør. Naturlig nok hadde jeg ikke lyst til å forlate baggasjen min uten sikkerhet, men nok om det. Tomme senger ble fylt med plastikk-bekledde skumgummi-madrasser og en naturlig forhøyning til pute. Noen småkryp rusla rolig rundt om kring, populært kalt kakerlakker, på jakt etter smuler. I nabosenga satt en mann, som bare var følgesvenn til min "utkårede" romkamerat. Det plasserer faktisk damer og menn hver for seg i disse kahyttene, i alle fall om man reiser alene, å det er jo fint. Dama i nabosenga (mannen forlot før avreise) hadde også en hyperaktiv unge ved navn Noel. Støynivået var godt over det den norske stat krever spesielle hørselvern for! 

Det blåste nordavind fra alle kanter fra et høl i taket. Jeg dro dermed til resepsjonen på dekk nr 6, for å spørre om ikke dette finurlige hullet kunne dekkes til på noen måte, og «ja visst»,  det kunne det ordnes! Men før jeg visste ordet av det, bare det ut på en lengre samtale. Hvor jeg var fra osv. Han nevnte Oslo og Ole Gunnar Solskjær, og til slutt spurte han om jeg kanskje ikke ville ha en privat lugar, med dør, og nøkkel. Var jo tryggere det. Selvfølgelig hadde denne luksusen en pris, og som det meste i Indonesia så fikser penger det meste! Først vill han ha 300 kroner, men jeg rynket litt på nesa for det synes jeg var dyrt. Så spurte han hvor mye penger jeg hadde da.. og til slutt betalte jeg 120 kroner. Var ikke akkurat med tungt hjerte jeg forlot min opprinnelig lugar. Ny kahytt inneholdt fire "oppredde" senger, med madrasser og ordentlig pute. Bad var det også, og tilhørende kakerlakker må vite. Det kommer man ikke utenom :-) 

Not to bad, except my mess

Not a good photo, but my
wetsuits doubles as a blanket

Nurse-tape and cardboard fixes a lot

Looks clean, but is not..

Økonomiklasse er et kapittel for seg. Det er gigantiske rom, med senger tett i tett, kanskje 200 i ett rom. Kvinner, menn og barn om hverandre. Utenfor toalettet er det flat-lagte pappkartonger for å hindre at vannet flyter utover. Noen røyker. Andre spiller skyhøy musikk uten tanke for sovende medpassasjerer. Gangene og trappene er okkupert av folk som sover eller røyker. Noen selger mat, mens andre selger kjoler og barneleker. I gangene går selgere rundt å selger alt fra stekt ris til søt te og kaffe. 

Indonesiere generelt er veldig gode på å vente, og de har en kvalitet som jeg en gang hadde: de kan sove over alt, i hva slags stilling og på hvilken som helst underlag. 

Etter noen timers søvn, avbrutt av uforståelige meldinger over radioen, selgere og litt Allah-bønner kom vi fram ganske så nøyaktig 12 timer etter avreise. 

En kjapp tur innom immigrasjonskontoret for å levere papirer, så 25 minutter bakpå en scooter til Ohoidertavun. Det er min base de neste 3 dagene i Kei Kecil som er en del av Kei øyene. Kei Kecil betyr lille Kei, og en del av Malukuregionen.  

Port of Tual

Sign in the imigrasi

Etter en god natt søvn, dro jeg tidlig neste dag til immigrasjonskontoret. Ingen overraskelse at de ikke en gang hadde åpnet «mappa» mi. Jeg hadde planer om å dykke men det kunne jeg jo bare glemme. Det tok 3,5 timer før de sprute om hvordan skrive ø og å på engelsk. Ventetida var så kjedelig at jeg til og med begynte å se på wrestling på TV. For de som ikke kjenner Indonesia så godt, så er det helt på sin plass med høylytt musikk og/eller TV og iskald aircon i alle offentlige rom! Fem og en halv time tok herligheten, men da fikk jeg passet mitt gitt! Med en lovlig ny måned med opphold. Og det hører med til historien at jeg satt med kjeften åpen, da noen bekjente senere på kvelden fortalte at neste dag kom kontoret til å være stengt grunnet helligdag. Og jeg skulle med båt tilbake til Banda på kvelden. Jammen meg godt jeg venta :-) 

Swings next to Savana Cottages

Pantai Pasir Panjang

My host in Savana

Not to bad..

Sun is out!

My host´s house

Pantai Pasir Panjang

Kvelden torsdag var tid for returreise. Av erfaring er det meste forsinket i Indonesia. Båten skulle komme i havn klokken 2300 og reise 0100, men den kom ikke før litt over 0300 på natta. Vi satt i over fire timer på fortauet utenfor. Venterommet var uaktuelt, med nesten 40 grader og røyk over alt. Jeg hadde også denne gang «førsteklasse» billetter, og dro sporenstreks til informasjonen, i håp om å møte min tidligere kompis. Og der var han gitt, huska navnet mitt og greier. Vi var tre stykker dog, og det var bare to-sengsrom ledig, med dør altså. Jeg prøvde opprinnelig å få tak i teppe, klok av aircon-erfaring fra tidligere. Så langt kom jeg ikke dog. Men tilbud om å besøke lugaren til «kompisen» min fikk jeg. Han så vel jeg forandret ansiktsutrykk til det mer «tvilsomme» slaget, og føyde til etter å ha invitert meg på rommet, at det var for å lese! Han var ekstra galant også, og kysset meg på hånda. Som en ekte gentleman. Så nå veit dere det: sjekketriks i Indonesia er å lese sammen, ikke se på frimerker altså!

Litt fliring, før jeg kollapset, og siste gang jeg så på klokka var 0431. 

Vi ankom Banda fem timer forsinket, 24 timer i samme klær lufta vi ikke akkurat blomster. 

Finally back in Banda

Uansett. neste kapittel står for tur.. Har vært mye svansing og svinsing, og ferie, men nå er det slutt. Dette blir siste oppdatering på en stund. Jeg kommer til å være uten internett, men har telefon-signal så jeg kan nås (indonesisk nummer). Siviliserer meg med jevne mellomrom, men da for korte perioder. Nå skal jeg faktisk «jobbe» litt. Med noe helt nytt. Mer om det under denne linken:  https://www.gofundme.com/environmental-education-for-kids?ssid=854104748&pos=8

 Så får vi se hva vi får til da etterhvert. Spennende skal det bli i alle fall! 

My new home.. Yellow house next to the blue roof..

Pelni - a true Indonesian experience

I had to extend my visa, and for that, one uses Pelni. Especially in semi-remote areas like Banda. Pelni is a company with ships operating throughout Indonesia. Some routes go all the way from the capital of Jakarta to Papua. With over 17500 islands, 260 million people and a widespread country, it is not hard to imagine the intricate networks of boats and ferries. Some of the largest boats take up to 8000 passengers (officially probably only capacity of 4000) including some blind passengers. The ticket system is at its best, not reliable. They have first, second and economy class. Although the doors of the first class cabins, have been removed to keep the subsidization from the government. 

This week's «portrait» is KM. Nggapulu. It is a 146 meter long, 25 meter wide and 9 stories tall ship built in Germany in 2002. How many passengers it takes, is hard to estimate (somewhat because this is Indonesia), and from back to bak it takes 5 whole days I think (Jakarta-Papua).

Monday evening, the ship arrives at the port of Banda. It feels a bit chaotic before boarding, but I have Russian assistance with me (Masha). She is the Pelni expert and manages to maneuver seamlessly between porters and sleepy Indonesians who occupy the hallway. I have bought a first-class ticket and was shown to my room without a door. Naturally, I did not want to leave my baggage without supervision, but enough about that. The empty beds were filled with plastic-coated foam mattresses. A good selection of bugs were crawling around, in various sizes. And my neighbor in the cabin had a hyperactive kid running all over the place. The noise level, was well above what the Norwegian state requires special hearing-protection for! From a hole in the ceiling, a strong cold air was constantly pushed out, and I suddenly felt like I was missing my duvet from Norway. I went to the information desk to ask if this «nice» hole, could be covered in any way, and yes yes, that could be done! And before I knew it, I was in a rather long conversation. When we established where I was from, doing what etc, he was proudly mentioning Oslo and Ole Gunnar Solskjær (famous fotballplayer). And then out of the blue he asked if I might not want a private cabin, with door and key. I really didn’t think they had them, because of the subsidization. But of course, this luxury had a price and, like most things in Indonesia, money fixes everything. At first he wanted to have about $40 and as an answer I kinda frowned and said it was to expensive. Then he asked how much money, and in the end I paid $15. The new cabin was certainly an upgrade with four "made up" beds, with proper mattresses and pillows. A «nice» bathroom too, and of course with the company of a few cockroaches.

The Economy class is a chapter for itself. Here there is giant rooms, with beds as far as you can see, maybe more than 200 in one section. Outside the toilet there are flattened cardboard boxes to prevent the water from spreading out from the damp bathrooms/showers. Some people are smoking. Others play loud music without a thought for fellow sleeping travelers. The halls and stairs are occupied by people who sleep or sell things. Some sell food, while others sell dresses and children's toys. In the hallways, sellers go around selling everything from fried rice to sweet tea and coffee.

One thing with Indonesians that actually impresses me, is their ability to wait and be patient. And they must have an exceptional ability to sleep anywhere, seemingly totally relaxed and comfortable, on any kind of surface and in any position.

Anyways, after a few hours of sleep, interrupted by incomprehensible messages over the radio, sellers shouting and some prayers of Allah, we arrived quite exactly 12 hours after departure. A quick trip to the immigration office to deliver papers, then 25 minutes on the back of a scooter to my next base:  Ohoidertavun. This little pearl of paradise is on the north of Kei Kecil which is part of the Kei Islands. Kei Kecil means little Kei, and a part of the Maluku-region.

Next day I left for the immigration office early morning. To no surprise they did not even open my "folder". I had plans to dive, but I could just forget that. It took 3.5 hours before they asked how to write ø and å in English (my surname). The waiting time was so boring that I even started watching wrestling on TV. For those who do not know Indonesia well, it's almost a standard to play loud music and / or TV supplied with ice-cold air con, in all public spaces! Five and a half hours was the total time, but then finally my passport was ready, with a prolonged 30 days to stay. I had counted on the visa to be a 3 day session, but I found out later that next day was holiday! 

Thursday evening was scheduled for the return to Banda. As most things in Indonesia, things are always delayed. The boat (Pelni) should arrive at the port at 2300 and leave at 0100, but it did't arrive until past 0300 in the night. We sat for over four hours on the sidewalks outside. The waiting room a no-go zone, with almost 40 degrees and smoke everywhere. 

I also had "first class" tickets this time and went to the information, hoping to meet my former friend. And surely he was there, even remembering my name. We were three people however, and there were only two-bed rooms available, with doors. We decided to go for that, and remembering the last trip, and how cold I was, I tried to get a blanket. Instead of actually getting that, I god a generous offer from my friend, to come to his cabin. To read of course. He even gave me a kiss on the hand. I felt rather embarrassed, and tried quickly to «wrap» the conversation up and managed that quite well. So now you know: Indonesians pickup lines are not looking at stamp-colletions but «reading» together. 

We arrived at Banda five hours behind schedule, and with 24 hours in the same clothes we did not exactly smell like roses. 

Regardless. It's time for the next chapter for this trip. Holidays are over and this will probably be the last update in a while. I will be without internet, but have phone signal so I can be reached (Indonesian number). I’ll «civilize» on a regular basis, but for short periods. Now I'll actually "work" a bit. With something brand new. More about it under this link: https://www.gofundme.com/environmental-education-for-kids?ssid=854104748&pos=8

Exciting times!