Hanoi

Jaja, vi kom oss nå fra Phi Phi da.. Men det tok sin tid. For det første trodde vi at vi ikke kom tili å rekke båten som gikk fra øya, for familien som skulle være med satt å spiste frokost da vi skulle dra. I tilllegg til å vente på dem og hele skokken med barn og bagger, og til og med en hund, ja her snakker vi puddel med klær! (og det er varmt sykt varmt om noen skulle være i tvil om det) og til slutt de voksne som knapt kunne bli våte på beina. Vi rakk båten med to minutts margin, så vi kunne le av det hele i etterkant. Resten av turen gikk knirkefritt og vi landet i Hanoi i Vietnam, som planlagt seint på kvelden.
Endelig på flyplassen, og klare til å ta ut våre millioner, (1 million = 380 kr) så var det to svært suspekte damer som stod arm i arm og fulgte god med når vi tok ut penger. Og ikke nok med det, så fulgte de med oss rundt på flyplassen. Enten var det avledere eller så hadde de snart planer om en forbryterkarriære...

Hotellet vi bor på er ganske så rent og pent, men har en helt vanvittig stram lukt. Mulig det er for å dekke over mugglukt atlså. Uansett; de har sånne fiffige "wunderbaum"-dingser på rommet. Ikke bare en, men to, og disse har så sterk lukt at jeg nesten utviklet migren! Ubeskrivelig lukt egentlig, men møllkule-lukt blandet med en dæsj dårlig manneparfyme, så tenker jeg vi har det... Snakk om å filleriste luktesansen.
Vi har forøvrig vår egen litt tak terrasse og har det ganske så rolig å fint. Sover godt gjør vi også... aircon er luksus.

Torsdagens ferd ut i byen, begynte like kaotisk som vi hadde forespeilet oss. Det er horder av biler, sykler og farligst av alt: mopeder. Det spiller ingen rolle om det er grønn mann på et fotgjengerovergang, eller om det er fotgjengerovergang i det hele tatt. Dødsangsten satt relativ hardt i. Men vi har funnet oppskriften (!),og lært veldig mye om trafikken her. Du må bare bestemme deg for å krysse gata når det er sånn passe mange kjøretøy. Gå rett over i passe avmålt tempo, sånn at det som kjører kan beregne kjøreavstande og kjøre rundt deg på den ene eller andre kanten. Og så må man på ingen måte seg seg tilbake, eller slakke av på tempoet, men bare se rett frem og gå med målbevisst mine. Så kommer man greit over.

Neppe orden i kaoset... men et system er det faktisk

Det hører med til historien at vi rotet oss nesten bort også.
Marthe spør etter vei, og hjelper tegner kart.

Vi suste rundt på et par lokale markeder (les: plastikk fantastik) og et par kjøpesentre. De siste kjøpesentret hadde også egen avdeling med resturanter. Vi prøvde oss på en av de mer fancy resturantene med orange interiør i litt 60-70 talls amerikansk stil. Etter å ha gått igjennom det meste av menyen endte vi opp med tre retter, og det tok ikke lang tid før den første retten stod på bordet. Problemet var at vi ikke skjønte helt hva vi skulle gjøre med maten. Det var stekt svinekjøtt, risnudler, nøtter, en asjett med salat og noe gjennomsiktige greier. Ingenting så ut som det var klart til å spises, heldigvis så mangageren på resturanten sitt snitt til å forbarme seg over oss, og kom bort med sine rosa-lakkerte negler, og viste oss hvordan vi skulle rulle en vårrull. Høres kanskje ikke så morro ut, men vi hylte av latter! God mat var det i alle fall!

Her er Siv, nesten ødelagt av latter, og før vi fikk hjelp til å
rulle tynne nok vårruller så vi faktisk kunne spise dem

Siv vil gjerne legge til følgende i denne bloggen:
"Vi har det VELDIG BRA! Hanoi er en opplevelse, mye interessant og man kan få en hel dag til å gå bare ved å sitte på gata og observere det myldrende folkelivet. Det syder av mennesker, lukter, farger, lyder! Og det er spennende å få oppleve alt sammen. Vi føler oss til tider rimelig skitne og vi er i himmelen når det byr seg en anledning til å få vasket fingrene. Hittil på turen har vi vært veldig heldig når det gjelder overnatting, ingen bedbugs, svært få kakelakker og reine håndklær på rommet, luksus for en backpacker med andre ord. Vi har støtt på noen få som har forsøkt lure oss, men de fleste er veldig hyggelige. I sør-Thailand kan man merke stor forskjell fra midten av nittitallet og til nå på måten lokalbefolkningen tar imot turister, de begynner nok å bli smålei av alle de masete og storforlangende turistene...og det kan jeg godt forstå! At de i tillegg anstrenger seg for å lære seg svensk for å imøtekomme hordene av charterturister er egentlig bare trist. Her i Vietnam er det mindre turiststress og folk er generelt litt mer positiv og vennlig innstilt, men her gjelder samme regel som overalt ellers: med positivitet, vennlighet, tålmodighet og et stort smil kommer man langt...og selv når man holder på å eksplodere av mas og tjas så gjelder det å ta ting med ro og smile pent. Vi gleder oss veldig til alle de opplevelsene som venter på oss de neste 2 månedene! Vi nyter hver dag. Hittil har vi ikke lagt så mange planer,og forsøker ta dagene som de kommer og det fungerer utmerket. Vi stresser lite, kanskje for lite fordi jeg nok kan bruke veldig lang tid i dusjen på mårran. Marthe er kjappere på den fronten og jeg er imponert over hvor fort en dusj faktisk kan unnagjøres, har nok litt å lære der:) Nytt er det at det ser ut som om vi rekker noen uker på Filippinene før vi vender nesene hjemover, og det blir stas."