Sumatra- Bukit Lawang

Transporthistoriene her nede trenger nesten sin egen blogg, og etter et par opp og nedturer med fly var jeg i Medan på Sumatra, Indonesia. På flyplassen ble vi desinfisert og før jeg var tørr av det, og hadde rukket å fylle ut tolldeklarasjon, var det en som spurte meg om jeg var Marthe. Jo.. Etter litt tenking, så var jeg jo meg, (indonesisk-skepis gjør meg litt treg!) og han tilbød meg taxi. Prisen var 20 ganger mer en vanlig buss, så jeg takket høflig nei, og etter flere “nei takk” til diverse pengevekslingsmenn, hjelp til bæring av sekk og flere drosjer, møtte jeg Thomas. Han ville gjerne følge meg til bussholdeplassen. Jeg ante lunta relativt fort, for det gjør man etter å ha vært i Indonesia en måned. Så jeg sa bestemt til han at han ikke fikk noen penger for å følge meg dit, og det skulle han heller ikke ha. Men det var jo veldig passende at han var guide i Bukit Lawang, plassen jeg skulle til (les: jeg kan ikke annet enn flire)

Bukit Lawang er en liten landsby nord på Sumatra. Elva deler stedet i to, og regnskog omkranser det hele. Området er særlig berømt for Orang utan (som betyr skogsmennesker), de røde pelskledde dyrene som har 96,4 % like gener som oss. Bukit er en av de beste plassene å se orang utan’ene i sitt rette element, og det var nettopp derfor jeg var det. Det finnes forøvrig bare 7000 igjen på Sumatra og de er meget utrydningstruet.

I og med at det er rundt 200 guider i jungellandsbyen Bukit, så er det noen som gjør litt “ekstra” for å få kunder. Sånn som Thomas. Det viste seg at han var en veldig dyktig fyr, og tror faktisk ikke vi ble lurt (standard betaling for guide), og han var både morsom og kunnskapsrik.
To-dagers jungel”safari” med Thomas og fem andre reisende startet onsdag. Vi vandret oppover og nedover bratte jungelskrenter. Det er knappest noen ordentlig sti, og i og med at det hadde regnet dagen før, var det glatt og sølete i den bratte “leire”-stien. Vi klatet og holdt oss fast i greiner og røtter. Thomas påpekte at nå var vi i regnskogen, og ikke solskogen, bare sånn at forutsetningene og forventningen var klare. Og det er så til de grader regnskog. Ikke for at vi hadde noe regn (men regner det her, er det bøttevis og ikke dråpevis som kommer!), men økosystemet her er helt unikt, og jungelen her er så tett at man knapt ser sola. Vi gikk vel ikke veldig lenge før vi ble stoppet og bedt om å se opp. Og der var jammen de rødhårede dyrene. Fantastisk! De svingte seg blant greier og leander, og vi følte oss som tilskuere på første rad.

Swinging in the rainforrest!

En time før vi skal slå “camp” hører vi rykter om at Mina er i nærheten. Mina er ikke bare berømt i Bukit men angivelig i hele Sumatra. Hun var en gang i fangenskap, og er nå ute i jungelen igjen. Men helt “vill” er hun ikke, og hun kalles aggressiv av guidene. En gang skal hun ha tatt en turist’s sekk, og Thomas måtte gjøre en byttehandel med frukt og sin egen sekk. Hun er forøvrig den eneste av "apene" som guiden vår ga frukt. I prinsippet skal mennesker ikke ha kontakt med dyrene fordi vi smitter dem med sykdommer. Vi er faktisk den største årsaken til at de er utrydningstruet!

Mina med liten baby orang utan

Vi holdt god avstand, og det gikk bra så lenge vi hadde frukt-bestikkelser, da det var slutt, måtte vi rasket komme oss av sted. Mina fulgte etter…

Totalt sett gikk vi vel seks eller sju timer den dagen, avbrutt av kjempegod lunsj og fruktmåltider. Vi så mellom 10 og 13 orangutanger, gigantmaur, stor øgle/varan, catepillar (stikkende tusenbein), gibbon (apekatt), skorpion og skilpadde.
Da kvelden kom kampet vi under plastikkpresenning på tynne liggeunderlag. Nesten som gapahuk. I rekke og rad lå vi tett sammen, og det er utrolig hvor godt man kan sove etter hjemmelaget middag og litt fysisk aktivitet.
Dagen etter var det enda mer jungel før vi fòr nedover elva på store bildekk (rafting)

"Fridagen" brukte jeg til å besøke besøks/rehabiliterings-sentret for Orang utanger. Jeg fikk ikke se noen dyr på fòrings-stasjonen (noe som betyr suksess: de klarer seg selv ute i jungelen), men sentrets største kjendis; Sasa møtte oss smilende når vi kom ned igjen. Hun har vært "rehabilitert" i mange år, og kommer nok aldri til å bli helt vill igjen. Bildene nedenefor illustrerer kanskje det..

Sasa blir matet med Banan og melkeblanding

Sasa villle gjerne bli med over elven igjen,
men ble forsiktig leid ut igjen av kanoen...

Fantastisk uke og fantastisk plass dette lille stedet Bukit Lawang!

Turen tilbake til Medan (flyplass-sted) kan beskrives som meget interessant. Kan ikke si at jeg noen gang har opplevd maken. Det er vanlig med kjederøyking, KONSTANT tuting og naboer som faktisk sover på tross av hompetittenvei, som noen ganger kan klassifiseres som ei steinrøys. Vanlige minibusser av samme type har plass til max ni stykker ( i norge vel og merke) Her tar vi så mange vi får plass til, på det meste var det 4 i forsetet, fem bak, fem bak der igjen, en ute; bak på skjermen (som på søplebilen veit du!)og bare to helt bakerst og hvorfor det? Jo fordi der var det tre stykk kjempeplastikkposer med levende fisk. Har sett høner, og de fleste andre dyr på buss altså, men fisk?!?! De kom seg nå til fiskehandleren (to poser med gullfisk og en sort/sølv), om de var levende har jeg ingen formening om. Etter en mopedtur var jeg på plass i et gammelt hollandsk hus som er hjemmet mitt til i morgen. Og noe annet en shopping står ikke på tapetet (du skjønner at du har vært en stund i asia, når du ikke reagerer særlig på Barbie-konseptbutikk eller Lene Marlin-musikk i matbutikken) før jeg flyr videre i morgen.