Marthe på tur!: Granada Nicaragua

Etter en propellflytur fra Roatan kom jeg fram til Managua som er hovedstaden i Nicaragua. En snau halvannen time etter landing og noen dollar fattigere var jeg på plass Granada. Denne byen er en gammel koloniby i likehet med Antigua i Guatemala. Det er hakket varmere her dog, og at jeg fortsatt har dunjakke i sekken, er nesten litt flaut. Så jeg blir nok å sponse det nicaraguanske postvesenet med noen kroner for sending av en overraskelsespakke til modern!

Katedralen i Granada, sett fra tårnet i La Merced kirken

Men tilbake til været, for det er jo det vi nordmenn er veldig opptatt av. Rundt 32 varme og stort sett blå himmel, og ikke en gang tegn til en regnsky! Luftfuktigheten er påtrengende og uten den friske brisen fra Lago de Nicaragua (latin-amerikas største innsjø) tror jeg at jeg hadde krepert for lenge sia! På ettermiddagen, kjenner man sterk varme fra asfalten og det lukter nesten som nylagt asfalt. Burde egentlig gjort et eksperiment mens jeg er her. Om det faktisk går an å steke egg på asfalt.. Vi får se!

Bor i et vakkert «hus» som består av to atrium med rom rundt «hagen». Et svømmebasseng finnes også, og det er ikke så gærnt på en varm og fuktig dag. Kunst på veggene, gammeldagse fliser, designermøbler og palmetrær som suser rundt fontena i midten.

Mitt fasjonable hostel

I sentrum av Granada, og spesielt i parken skjer det noe hele tida, alt fra sjampo/balsam-stasjon, mobilselskaper med boomblastere, gateselgere, musikanter, skopussere og hestedrosjer. De fleste prøver å tjene til livets opphold.

Det er mye fattigdom her, og spesielt mange unger som tigger. Det ber om penger og om de ser du har mat til overs spør de om det også. I de aller fleste tilfellene gjør det bare vondt værre å gi noe som helst til barna, de har som regel et hjem, men har kanskje mer lyst på hamburgere enn tortillas og bønner til middag. Jeg tror også at på grunn av mye turisme, så er foreldrene også bakmenn for dette.

På kirketrappen. Bestemor med noen unger, tror ikke
ståa er så sprek med tanke på mat og husrom

Og gateselgere er et kapittel for seg selv, mange er barn men de aller fleste er godt voksne om ikke relativt gamle. Alt fra hengekøyer til solbriller, sukkerspinn, lodd, mat, juggel, keramikk og klokker blir solgt. Mitt høydepunkt når det gjelder gatesalg består av to episoder. En som solgte en drill, og den var heltsikkert stjælt, mens en velstelt eldre herreman tok seg en knært baileys mens han solgte sigarer fra inn og utland.

Han herre her tok seg en knært bailiyes gitt, tar hardt på

å være gateselger.

Dagens beste kupp på
La Calzada, en drill!

Så tok jeg mot til meg på fredagen. Etter å ha gått over tre måneder uten å se snurten av ei saks, tok jeg saken i egne hender og spurte serveringsdama på kafeen om det var en brukbar frisør i nærheten. Å jada, det kunne hun fortelle at det var. Så jeg tok beina fatt og endte opp i Lettys skjønnhetssalong. For den nette sum av 70 cordoba skulle jeg ble klipt, men måtte punge ut med 50 ekstra da jeg ville ha hårvask. Total pris blir cirka 30 norske daler. Og kanskje ble resultatet deretter. For å si det sånn, så tok hårvasken lengre tid enn sjølve klippen, og det i og for seg er et dårlig tegn. Dama var relativt uengasjert og jeg tør hardnakket påstå at man ikke trenger svennebrev for å klippe hår rett «av». Etter å ha spurt om hun også kunne ta litt på luggen (er liksom en del av håret det også!) sveipa hun over med ei saks, og den er nå kortere enn jeg har hatt på lenge! Det er forsåvidt også resten av håret. Godt det bare er hår!

Banan-chips! Har ikke spist dette

siden Cuba, mange gode

minner dukker opp!

Maten er også god her i Granada og et kapittel om mat er tvingende nødvendig når jeg opplever gleder som fritert bananchips (hakke smakt siden Cuba) og nyoppdaget fritert yucca! Sa jeg at snart burde begynne å trimme?

Pilgrimsfarende, uten hest, men med kjerre og okser!

Lørdag dro jeg med chickenbus til Pueblos Blancos, såkalt hvite byer et stykke utenfor Granada. Besøkte først keramikk-landsbyen og var vitne til både et band som gikk rundt å spilte og pilgrimsreisende i forbindelse med påsken som er rett rundt hjørnet.Krysset gaten og gikk videre opp til Catarina, som er berømt for utsikt over en innsjø og man ser også rett til Granada.

Lagua de Apoyo, utsikt fra

Catarina, en av pueblos blancos

Pilgrimsklare barn i vogna

Bestemor sjøl som selger frukt i Catarina

Knust is med smak,
teksten på tralla sier:
en gave fra gud, med
snurre sprett på. Jada!

Marching band i San Juan de Oriente

Søndag dro jeg til Masaya, som er hovedsetet for håndverk i Nicaragua. Etter en god halvannen times tur stående, var vi framme. Dagens spesielle hendelse var festivalen kalt Dia de San Lazaro (San Lazaro dagen). Den skal hedre hunder. Ideen er at hundene blir vasket og kledd opp og de går i parade. Jeg kom nok alt for seint for paraden, men møtte noen eksemplarer av den firbente rasen på tur hjemover.

I anledning hundedagen!

Barberer i masaya, her er det gamlemåten som gjelder!

I sentrum for begivenhetene var nok ikke hundene denne dagen, men snarer et tivoli med karuseller av forhistorisk karakter og nokså skremmende forfatning.