Kandy!

Det var den nette sum av 12 kroner og 30 øre som fikk meg på to busser til Kandy. En gammel kongehovedstad nesten midt på Sri Lanka. Byen er spesielt berømt for å huse Buddahs tann, også annen fin arkitektur. Det er også laget en innsjø her som er 3 kilometer lang, som også er veldig flott. Jeg bor og har nesten utsikt over denne sjøen, hadde det ikke vært for alle buskene i veien.

Rett etter at jeg hadde hoppet av bussen ble jeg «kidnappet» av en hyggelig tuk-tuk sjåfør. Han fikk lov å kjøre meg dit jeg hadde booket, men først sa jeg ja til å stikke innom en plass der han anbefalte. Og der var det jammen meg finere, og nesten halv pris i forhold til der jeg bor nå.. men men. Jeg tenke jeg skulle være her i to dager, og her er det som sagt rent og pent.. Rett etter ankomst dro jeg ut en tur, og etter snaue 20 minutter fant den samme tuk-tuk sjåføren meg igjen.. Etter å ha forklart at jeg gjerne ville gå, og politiet kom fordi mannen forstyrret trafikken, gikk jeg. Og det gikk vel et par timer igjen, og så møtte jeg han atter en gang. Skulle nesten tro han hadde et spion-nettverk som overvåker hvit dame (meg... HAHA.). Til tross for dette lot jeg han overtale meg til å bli med en tur til Elefant «barnehagen» i Pinnalawa, og til Temple of the Tooth, med han som sjåfør!

Dagen etter startet kl 0430 med ei relativt trøtt frøken, og vi var ved tann-templet, der Buddahs ene tann oppbevares, litt over kl 0500. Vi stod i kø i nærmere en halv time foran første sikkerhetskontrollen, mens nummer to gikk relativt mye raskere. Inne i selve templet var det på ny massiv kø, og en ting er sikkert, køkulturen her er relativt annerledes enn det man forventer i vesten. Unge som gamle nøler ikke med å presse seg forbi dersom de ser et snitt til det. Dog ble jeg invitert av flere søte damer til å snike i køa. Hyggelig, men ikke nødvendig. Tuk-Tuk sjåføren Namal hadde forberedt ofringsgave i form av en skål med ris. Og jeg måtte tenke nøye ut hva jeg ville ønske meg, for det ville gå i oppfyllelse i følge han.

Som siste person som slapp igjennom porten før en ny times ventetid, ga jeg raskt ofringsgaven, uten forøvrig å se hverken tanna eller der det ble oppbevart. Og sånn er det visst bare. Namal som har gått der i mange år (3 ganger i uken), har bare sett den faktiske tanna 3 ganger.

Uansett var det et flott tempel, og en atmosfære med fugleskrik, hvitkledde mennesker og sild i tønneopplevelse tidlig på morgenen.

Neste post på programmet var tur til Pinnawala Elephant Orphanage.

En god times kjøretur på svingete veier, med som vanlig alt for mange i bredden, kom vi 10 minutter før åpningstiden. Nærmere 100 elefanter «bor» her. Noen er delvis ville, mens andre har vært i fangenskap lenge. Den opprinnelige tanken bak stedet var å redde elefanter fra «slemme» folk, og foreldreløse elefantunger. Jeg så bare to stykker som var foreldreløse og det var også faktisk en nyfødt en der. Så at de faktisk driver med «bedekking» gjør vel at barnehjem knappest kan sies å være et riktig ord på denne statlige virksomheten. Uansett var det veldig artig å være såpass nære disse massive dyrene, og ikke minst se på foring med flaske, for det tar ca 5 sekunder å fordøye 2 liter melk. Til slutt ble de også fulgt ned til elven for et bedre bad. Utrolig moro å se 3 måneder gamle elefantunger som blir helt borte under vann. Tydelig at de storkoser seg.

På hjemturen stakk vi innom (!) et smykkeverksted som spesialiserte seg på edle stener funnet her på Sri Lanka. Selvsagt ble det omvisning i «fabrikken» og videre ble jeg satt ned på en stol, og forklart alt fra rubiner til Sri Lankas stolthet blå Safir. Vanskelig å ikke kjøpe noe, og det ble kjøpt noe etter mange runder med forhandlinger, og forklaringer om at jeg både var student og alt mulig annet. Ble helt sikkert lurt, men halv pris av opprinnelig pris med flere edle stener er jeg forøvrig fornøyd med. Namal som var med fikk 10 % provisjon og ga dette tilbake til meg når vi kom i bilen. For de pengene fikk jeg en bedre massasje og urte-damp badstu. Ikke så dårlig på en lørdag det!

Forøvrig ønsker Namal å gifte seg med meg, om ikke nå, så i sitt neste liv. Jeg har takket pent nei, flere ganger. Men sa ja til å møte familien hans. Det var utrolig hyggelig, og selv om middagen var kald, var frukten og atmosfæren som den 7 år gamle niesen og hans søster uvurderlig. De bodde temmelig kummerlig, men jeg ble foret etter alle kunstens regler, men japansk såpeopera jallet i bakgrunnen. Alt har sin sjarm!

Namal med sin kusine Vishmi